-------------------------------KLAR

Det neste teaterslaget finner sted i foajéen. Noen tanker om kultur og toleranse

Odd Volden

Toleranse handler om å tåle det man er sterkt i mot. Det er ikke lett. Den amerikanske satirikeren Tom Lehrer sier det slik i introduksjonen til sangen om National Brotherhood Week: “I know there are people in the world that do not love their fellow human beings - and I hate people like that!”

Jeg tror ikke hovedproblemet for dem som faller utenfor det gode selskap er mangel på toleranse, kanskje bortsett fra det som gjelder for noen innvandrergrupper. Vi ser riktignok antydninger til mindre toleranse overfor sykdom i arbeidslivet, men vi får håpe at de moralistiske utbruddene vi opplever i blant, ikke for alvor fester seg i opinionen. De fleste, både enkeltmennesker og organisasjoner, har ellers en viss godhet for ”de svake”. Det store problemet er heller den strukturelle intoleransen, den som gjør at vi nettopp definerer noen folk som ”svake”, som noen som ikke egentlig er en del av det almene, menneskelige fellesskapet.

Det har blitt min skjebne å stå med det ene beinet i solid og velutdannet norsk middelklasse, og den andre beinet i det norske trygdeproletariatet. Det er ikke alltid like enkelt, men det er definitivt bedre enn å være underpriviligert hele tiden og i alle sammenhenger. Og det kan gi grobunn for mange refleksjoner.

I våre dager fungerer kultur helst som et synonym for underholdning. Den delen av kulturlivet som en gang i tiden risikerte noe og hadde potensiale til å føre til samfunnsmessige endringer, er i løpet av noen tiår nesten fullstendig utradert. Det finnes fortsatt lesere og tilskuere som klarer å skape seg mening av kulturopplevelser, men de fleste av oss klarer i høyden å sammenfatte opplevelsen i termer av ”å få et kick” eller ”det var vakkert” eller ” god avkobling”. Selv når Agder Teater høsten 2006 setter opp sin Bjørneboe-kabarét, ser det ikke ut til å rikke et aspeløv en millimeter.

Sånn sett er vi kanskje i større grad likegyldige enn tolerante. Anything goes, så lenge det ikke utfordrer våre grunnleggende verdier, hvorav en av de viktigste altså ser ut til å være retten til å stenge ute de menneskene som ikke umiddelbart antas å bidra til vår egen selvrealisering.

Tidligere brukte vi gjerne betegnelsen ”underpriviligerte” om dem som hadde hatt mest uflaks med gener, oppvekstvilkår og omgangskrets. At noen var underpriviligerte, signaliserte at det også fantes noen som var priviligerte, som altså hadde noen fordeler fremfor andre. I vår tids nytale heter det at alle har like sjanser, og at det er opp til den enkelte å gjøre noe ut av disse sjansene. I tillegg har vi så opprettet en slags restkategori,”de svake”, og disse oppfattes som omtrent like definerte som villreinstammen i Setesdalsheiene.

For rundt femten år siden ble jeg invitert med i Torshov-teateret i Oslo. Teateret i den gamle arbeiderbydelen har i snart tredve år spilt stykker fra det folkelige, radikale og burleske repertoaret. Vi så et stykke som het Road, av den engelske dramatikeren Jim Cartwright. Stykket handler om desperasjonen i arbeiderklassefolks liv under Margareth Thatcher, men jeg husker det best som et masete og overspilt stykke med skrik og skrål og fyll og spetakkel i et veikryss i tykk tåke. Det kan selvfølgelig skyldes mitt lave kulturelle nivå, men det kan også skyldes at det er slik man må skrive og spille dramatikk om underpriviligerte mennesker for at middelklassen skal gidde å se på.

Etter stykket gikk vi nedover mot Grunerløkka for å ta oss en øl. Det var like regntungt og trist ute som det hadde vært inne på teateret, og da vi svingte inn i en av parkene på ”Løkka”, hvor mange av de slitneste menneskene i hovedstaden holdt til den gang, tror jeg vi skjønte det omtrent samtidig: - Dette er jo for dumt. Her går vi i teateret for å se en ”kunstnerisk” versjon av det som utspiller seg daglig rett foran øynene på oss - hvis vi gidder å se etter, vel å merke. I 2006 viste Agder Teater to stykker (Bad Boy Bubby og Psykos 4:48) som begge omhandler liv som leves langt over kanten av det vi til hverdags orker å omgås i vårt sosialt rensede samfunn. Som Fædrelandsvennen sa det etter å sett Bad Boy Bubby: ”Æsj, dette var herlig ekkelt... ". Med andre ord: Vanskelige liv er greiest på teater.

En gang i fortiden hadde vi noe som het ”teaterslag”. Et teaterslag sprang ut av en konflikt mellom tilskuergrupper, eller mellom tilskuergrupper og skuespillere under en teaterforestilling. Teaterslagene manifesterte seg gjerne gjennom vedvarende tilrop, kasting av gjenstander og slagsmål med flere deltakere på begge sider.

Jeg kan vanskelig se for meg at underpriviligerte sørlendinger i overskuelig fremtid vil bidra til teaterslag, slik vi kjenner det fra tidligere tider. Selv om det å bli holdt utenfor det gode selskap i dag på mange måter er mer dramatisk enn mye av det som forårsaket teaterslag i tidligere tider, er det svært vanskelig å politisere dette. Dramatikken som skrives om de fattige, de gale og de rusa er for innrettet på å være underholdende og ”meningfull” for de snakkende klasser, og teatersalen er i dag i praksis nesten utilgjengelig for dem som kunne ha mest bruk for den.

Derimot kan det hende at det neste teaterslaget i Norge kan komme til å stå i foajéen til det prosjekterte kulturhuset i Kristiansand. ”Møndighedan” bedyrer at kulturhuset skal være for alle. Kanskje vi skal ta det på alvor? Kanskje vi skal stille opp i foajéen og fortelle politikere og publikum om at vi ikke lenger finner oss i kulturell apartheid og strukturert intoleranse? Kanskje skal vi ikke lenger finne oss i å bare være råmateriale for våre medborgeres trang til hermetisert mening? Kanskje vårt nye strategi skal være: ”If you can´t join them, join them”?

Det kan være jeg tar feil. Det kan være at våre eiegode politikere og kulturbyråkrater denne gang virkelig har tenkt å inkludere alle i det nye tempelet. Vi får vente og se, men la oss nå i hvert fall ikke ende opp i historiebøkene som dem forfatteren T.S. Eliot en gang omtalte slik: -De var så kultiverte at de holdt opp å være siviliserte.

Vi kan ikke bare si toleranse, vi må gjøre det også.