Åndenes sus?

Noen tanker om begeistring

Odd Volden

Jeg kan knapt huske noe ord som lød mer umulig i min barneører enn ”begeistring”. Jeg gledet meg ofte til noe, det var ikke det, og hvis en opplevelse var riktig god, ville jeg si at det var ”kjekt” eller ”jysla kjekt”. Men ”begeistret”? Nei, det var et like fremmed ord som ”mamma” og ”pappa” og ”havna” og ”rart” og ”morsomt”: Det het ”mor og far” og ”kaien” og ”løye”, alt annet var ”østlandsk” og pr definisjon annerledes og tvilsomt.

Ved siden av min barndoms dialektale skepsis, bærer jeg også etymologisk nag til ordet. Å være “begeistret“ betyr vel opprinnelig noe i nærheten av “å være fylt av ånd“. Det har jeg alltid hatt problemer med å forstå muligheten av og hensikten med. Jeg anerkjenner selvfølgelig annet enn matstrev og hardbarket materialisme, men all erfaring med “åndfullhet“, “åndsmennesker“ og “åndelighet“ tilsier at slikt har en tendens til å spise av mer av realitetsfatet enn godt er.

Den tredje grunnen til at jeg nøler med å la meg begeistre av begeistringen, er en bekymring for at livets alvor får mindre og mindre plass i det offentlige rom. Mennesker som ikke er grunnleggende utadvendte, humørfylte, konstruktive og positive, er i 2008 antakelig bare noen millimetre fra å få en alvorlig psykiatrisk diagnose. Vi må for all del ikke glemme at begeistringens rus kan ha tomhetens og dumhetens bakrus som dramatiske konsekvenser. Jeg trives nok best der begeistringen har god kontakt med det alltid underliggende alvoret.

Begeistring stammer fra tysk, tipper jeg. Og i den tyske utgaven av Wikipedia finner jeg dette: Begeistring kan være synonymt med glødende interesse og entusiasme, men går det for langt, kan det ende opp i fanatisme. Javel. Glødende interesse høres bra ut. Og entusiasme, det er en fin ting. Interesse,

entusiasme og engasjement gir både mening, innhold og retning.

For mye entusiasme og engasjement kan imidlertid føre til fanatisme. Men da tenker jeg: Kan ikke også manglende begeistring ende opp i fanatisme?

Og jeg tenker videre: Kanskje er det ikke bare alvoret som kan danne motpol til begeistringen? Kan det motsatte av begeistring like gjerne være likegyldighet og apati? Kan det motsatte av begeistring være det ekle brygget vi sitter igjen med når klar og sunn skepsis forvandles til en grumsete blanding av selvfokusering, spekulasjoner, fordommer og frykt?  Ja, kan vi til og med postulere noe slikt som “fanatisk skepsis“?

Jeg tenker for eksempel på debatten om overgangsboligene for soningsdømte i Kristiansand. Stafetten er i skrivende stund kommet til Prestheia, etter at beboerne på Flekkerøya og Grim nektet å ta i mot pinnen. Begeistringen har ikke akkurat vært påtakelig på Prestheia heller.

Noe av det første jeg møtte da jeg flyttet til Kristiansand, var avisinnlegg og underskriftslister mot en bolig for ungdom med atferdsproblemer i bydelen der jeg bor. Boligen ble likevel etablert, og i årene som har gått, har det ikke vært mer snakk om dette. Likevel fortsetter altså den lokale motstanden mot tilrettelagte boliger i bydel etter bydel. Og det blir definitivt ikke bedre av at dette foregår et godt stykke inn i Mangfoldsåret 2008. Jo, vi skal nok definitivt passe oss for manglende begeistring også.

Filmskaperen Woody Allen har sagt, antakelig ironisk, at han ikke kan slappe av så lenge han vet at det er et barn som sulter et sted i verden. Jeg kjenner meg godt igjen i det. Men jeg må innrømme at det hender at jeg glemmer meg bort. Jeg stiller meg for eksempel gjerne bak sangen My Favourite Things fra musicalen Sound of Music. Her er den, forsøksvis gjendiktet fra engelsk av en herværende gateavisskribent:

Kattungers værhår og regnvåte roser,

kaffe fra kjele og værbitte loser,

gaver og kvikke sprett fra en kanin,

ting som sprer glede i hverdagen min

Fjordinger, frukttrær i blomst og en kake,

blåklokker, bjelleklang, lys i en stake,

gjess som flyr sydover, nyspunnet lin,

ting som sprer glede i hverdagen min

Menn som er snille og modige kvinner,

snøfnugg i øynene og gode minner,

unger som gjemmer seg bak en gardin,

ting som sprer glede i hverdagen min

Biter bikkja, plasker regnet,

er jeg trist som fy,

minnes jeg bare hverdagslige gleder,

så blir jeg begeistret på ny

Og hvis du synes denne versjonen ble for lite åndfull, vet jeg ikke annen råd enn å sende deg videre til www.youtube.com, der du søker på John Coltrane og My Favourite Things og forhåpentligvis lar deg begeistre av en virkelig mester udi det spirituelle.

Mens jeg tusler videre til neste gjøremål, som alltid heftig, men begrenset.