Er smerten nødvendigvis mindre på den andre siden av loven?

Noen tanker om nytelsens omsorgspotensiale

Odd Volden

Jeg har alltid vært en patetisk rusmisbruker. Kroppen min er ikke lagd for alkohol. Jeg hadde ikke overlevd en uke som heroinist – de som lever og overlever i et slikt grenseland må være utrolig sterke. Men jeg ruser meg som best jeg kan, med de midlene som er tilgjengelige, selvfølgelig, hvem gjør ikke det?

Akkurat nå er det operamisbrukerne som er høyest. Det er ikke måte på hvordan de lovpriser langerne sine. Kulturminister Trond Giske, operasjef Bjørn Simensen, arkitektfirmaet Snøhetta (suverent navn på en langer, forresten) – de har åpnet en ny verden for gamle og nye misbrukere.

De tradisjonelle operajunkiene har slitt seg fram under uverdige forhold i tiår etter tiår, på middelmådige oppsetninger i en gammel rønne i et tvilsomt strøk i hovedstaden. Nå ser vi imidlertid nye brukergrupper melde seg på, godt sekundert av statens ekstreme operapushing:

-Vi kan endelig rette ryggen! Vi har blitt like fine som nasjonene ute i den store verden! Vi har fått noe å leve for (i hvert fall fram til Tromsø-OL)! Og statskanalen NRK fungerer som sjuskete gatelanger, mens bakmennene så vidt gidder å presse fram noen få ord fra losjene sine. Tilfeldig? Selvfølgelig!

Blandingsmisbruker som jeg er, skal jeg imidlertid ikke nekte for at jeg også har inhalert en arie eller to opp gjennom årene. Jeg får fortsatt tenning av Tosca, og da jeg for et par år siden snublet over La Boheme i Puccinis fødeby Lucca, var det like før jeg dunket hodet i seteryggen foran meg.

Men stort sett har jeg gått på mer prosaiske stoffer. I noen av de vanskeligste periodene i livet holdt jeg meg for eksempel flytende på de tre p-ene: Pizza, porno og P2. Når man ikke klarer å skaffe seg innhold i livet på egen hånd, får man vegetere på andres innsats som best man kan. Og når man er skikkelig ute å kjøre, kan utsiktene til noen tusen raske kalorier være like egnet til å holde selvmordstankene borte som tankene på hvor lei seg familie og venner kunne komme til å bli hvis man brått og uventet tok kvelden.

Det kan selvfølgelig være at jeg er ekstremt primitiv, men jeg tror ikke det er slik. Jeg tror tvert i mot at dersom vi fjerner hurtigmaten, sjokoladen, tobakken, alkoholen og bredbåndene, vil legekontorene over natta få et ras av fortvilte, engstelige eller aggressive pasienter som ikke aner hva de skal gjøre med de triste livene sine.

Pizzasuget er det nok mulig å bli kvitt gjennom substitusjonsbehandling, mens det å erstatte folkedop som hvitt sukker og alkohol vil være langt vanskeligere. Jeg har for eksempel en sterk forestilling om at jeg ikke ville overleve en måned om jeg skulle få diabetes, grisehekta på søtsaker som jeg er. Et langt liv med overspising (jeg scorer høyt på alle diagnostiske kriterier) har i det hele tatt lært meg mye om avhengighet, ikke minst at jeg skal være svært forsiktig med å moralisere over andre menneskers oppheng.

Men norske politikere fortsetter å ofre menneskeliv i stor skala for at vi som bare er avhengige av sjokolade skal kunne trekke en tydelig grense mellom vår egen anstendige avhengighet og den absolutte, grusomme, umoralske og ulovlige avhengigheten. Heroin har lenge hatt status som rusens svar på Holocaust. Heroin er fortsatt et av de sterkeste symbolene på absolutt ondskap.

Så får det visst heller være at du kan få metadon og morfin og hva det skal være i rikelige mengder hvis du har det som det politiske flertallet og den svært fleksible legevitenskapen til en hver tid mener er verdige smerter.

Nå ønsker imidlertid Oslo Venstre at vi skal ta lærdom av et treårig prøveprosjekt i Tyskland. Der fikk stoffbrukere heroin på resept, slik at rent stoff kunne inntas i kontrollerte former. Dette forhindret effektivt dødsfall når brukerne ikke var mottakelige for annen medisin. Antall overdosedødsfall sank med 40 %, samtidig som livskvaliteten økte – i Hamburg kom for eksempel halvparten av prosjektdeltakerne ut i jobb. (Klassekampen, 8. april 2008).

Tanken er at heroin skal deles ut til små grupper tunge misbrukere, under tett kontroll og oppfølging. Resultatet for samfunnet vil være at gatesalg av heroin reduseres, og det samme vil gjelde for prostitusjon og kriminalitet for å få penger til stoff. (Dagsavisen, 14. april 2008)

Nå vil det nok gå en stund til dette blir god legelatin i Norge. Og det vil gå med mange liv, for det er visst like vanskelig å få tunge politikere til å endre mening og atferd som det er å få tunge misbrukere til å gjøre det samme. Men før eller siden må fornuften seire over moralismen også her: Hvis staten ser det som sin oppgave å levere mening i form av opera til et folk som egentlig ikke er interessert i det hele tatt, hvorfor kan ikke den samme staten ta ansvaret for å dele ut heroin til en liten gruppe mennesker som ikke makter å finne annen lindring og mening?

Vi må slutte å late som om det bare er et fåtall blant oss som hengir oss til rus i en eller annen form. Sannheten er at det ligger noe grunnleggende dyrisk, og dermed også grunnleggende menneskelig, i å utforske nytelsens omsorgspotensiale. De fleste av oss klarer heldigvis å finne omsorg, gode opplevelser og rus i naturen, i kirka, på restaurant, på polet, i helsevesenet, i frivillige organisasjoner, i butikken, i helsestudioet, i konsertsalen, på nettet eller i dobbeltsenga, men noen ytterst få av oss trenger sterkere lut og skifter uansett ikke nytelseskilde før de selv opplever at de har styrke til det eller får gevinst av det.

Livet er ikke for amatører, sies det. Derfor er det bare rimelig at de som håndterer smerten dårligst, skal få det sterkeste og beste omsorgstilbudet. I dagens Norge er det dessverre omvendt.