-------------------------------KLAR

Vi må heie på de gode journalistene

Vi er avhengige av samvittighetsfulle rapportører

Odd Volden

Jeg ble headhuntet til Klar Kristiansand av en hyggelig nabo som mente jeg kanskje kunne ha noe å bidra med. Hvis jeg ikke husker feil, har jeg vært med siden nummer to og skrevet i hver utgave siden. Likevel har jeg aldri hilst på redaktøren; ja, jeg har ikke en gang snakket med ham på telefon. Sånn kan livet også være: gjennom noen tastetrykk nå og da kan vi over tid stå i viktige relasjoner uten å vite noe særlig om hverandre.

Av den grunn, og siden jeg skriver disse stykkene uten vederlag og heller ikke på annen måte vil ha noen gevinst av å skryte litt av redaktør Oddmund Harsvik, skal jeg gjøre nettopp det: skryte litt av redaktør Oddmund Harsvik. Eller for å være helt korrekt: skryte litt av journalist Oddmund Harsvik.

I Klar Kristiansand 12 skriver Harsvik en kronikk med tittelen Jakten på mørkemannen. Bakgrunnen for kronikken er en e-post fra en journalist i Aftenposten, som stempler Harsvik som mørkemann fordi han påpeker at livsstilsjournalistikkens vinspalter ikke nødvendigvis er til det gode for dem som rammes av rusbrukens ikke-intenderte effekter. Istedenfor å gjøre som de fleste av oss ville gjort: lide i stillhet eller skrive en lang, harm og selvforsvarende e-post tilbake, bruker altså Harsvik dette som utgangspunkt for å grave litt i materien.

Han besøker to menigheter, to puber og noen tørrlagte rusavhengige, og etter hvert som Harsvik går opp ruta og forteller hva han ser og hører, får vi som leser kronikken ta del i reisebeskrivelsen. Jeg faller spesielt for observasjonene fra pubene og tenker at dette godt kunne vært beskrivelser av meg selv slik jeg må ha framstått for noen tiår siden: alkoholrusen gjorde meg og mine svirebrødre og -søstre livlige, sjarmerende og selvsikre i hverandres øyne. De som møtte oss på vei til neste utested, må ha oppfattet det ganske forskjellig.

Jeg har de siste årene vært veileder for studenter i praksis på psykisk helse-feltet. En av utfordringene vi gir studentene, er å be dem om å forsøke å reflektere over hvordan de selv kan tenkes å bli oppfattet fra andres perspektiv. Det er en utfordring vi alle burde vært stilt overfor med jevne mellomrom. Og ikke minst burde vi bli stilt overfor fasiten: Hvis jeg prøver å forestille meg hvordan min sønn oppfatter meg, er det en nyttig øvelse i seg selv. Men den store utfordringen ligger i å ta imot det han gir tilbake når han blir bedt om å reflektere over min selvforståelse:

Framtrer jeg slik jeg tror jeg framtrer? Er jeg så omsorgsfull som jeg mener jeg er? Er jeg vennlig, tydelig og konsekvent i min framferd, eller framstår jeg mest som en prinsipprytter og en som maser og kontrollerer? ”There´s a thin line between love and hate”, heter det i en sang . Grensa mellom omsorg og tyranni er sikkert like utydelig, både i privatlivet og i det profesjonelle livet.

En som virkelig har tatt dette på alvor, er Ole Martin Larsen. Han er norsk journalist og har dekket Danmark for Arbeiderbladet og Aftenposten i nesten tyve år. I nyhylla på biblioteket finner jeg Larsens bok ”Mellom alle stoler – Narkomane og leger utenfor rusomsorgen” (Forlaget Aktuell, 2008). Larsen skrev rundt århundreskiftet noen artikler om rusavhengige nordmenn som kom i grupper til Danmark for å få en hjelp de ikke kunne få i hjemlandet. Han så hvordan disse menneskene forandret seg mye i positiv retning gjennom disse tiltakene. For å finne ut mer, foretok forfatteren i 2006 en rekke intervjuer med rusmisbrukere, leger og andre fagfolk og myndighetspersoner.

Det er befriende når journalister bruker kilder som i liten grad kommer til orde ellers, gir dem god plass og kobler dem sammen på en måte som gir oss et helt annet bilde enn det vi får i de rutinemessige og liksom-balanserte reportasjene som alltid gir fagfolkene, byråkratene og politikerne med mest makt det siste ordet. Hvor ofte har vi ikke sett rusbrukere eller andre i utsatte grupper bli brukt for å krydre reportasjer som ikke har som verken intensjon eller funksjon å forandre på noe som helst?

”Mellom alle stoler...” er en spennende bok som beskriver spillet om sjelefreden fra perspektivet til noen av dem som har tatt de tyngste og mest kontroversielle takene og vært mest engasjert i kampen for et mer individuelt tilpasset tilbud til opiatbrukere.

Et hovedfokus er forholdet mellom rusbrukerne og legene. I følge forfatteren har legene i norsk rusomsorg havnet i en besynderlig rolle: De må balansere på en knivsegg overfor myndighetene, om de ønsker å hjelpe pasienter som enten venter på behandling i LAR-systemet, er nektet behandling i LAR-regi, er kastet ut av LAR (”utskrevet”) eller rett og slett ikke ønsker å ha noe med LAR å gjøre fordi de har jobb og familie å ta hensyn til. Her er noen smakebiter fra boka:

-Som narkoman skal du passere gjennom et nåløye. Mange dør i ventetiden. Over 2500 nordmenn er døde av overdoser siden 1996. Syv prosent av dødsfallene for nordmenn under 40 år er relatert til narkotika. Gjennomsnittet for EU-landene er tre prosent, ifølge statistikken fra EUs narkotikabyrå, EONN (Ole Martin Larsen, bokas forfatter)

-Om jeg hadde orket, ville jeg ha skrevet en kronikk…, med tittelen ”La de narkomane dø!”. For det er den holdningen jeg føler myndighetene har til de narkomane: La dem dø i stillhet, så er vi kvitt dem! (”Gunn”, pårørende)

-I Danmark vet vi jo alle at Norge er et rikt land. Men at dere skal være så rike, at dere kan la masse unge liv gå til spille på denne måten, det er ufattelig. (Torben Lars Rosted Christensen, psykiater)

-Det er ubegripelig at vi skal rote vekk tiår etter tiår, når vi allerede i 1970-årene visste at det trenges helhetlige tilbud for å hjelpe narkomane ut av avhengigheten. (Vi) …må begynne med å erkjenne at de er like forskjellige mennesker som alle andre. (Paul Werner Kristiansen, omsorgsarbeider)

-Demoniseringen av narkomane er irrasjonell og minner om tidligere tiders syn på spedalske. Alle samfunn har i alle tider hatt behov for tabuer, og narkomani blir i dag ansett som det absolutt urene, kanskje sammen med pedofili. (Arno Victor Nielsen, filosof)

-Fortsatt opplever noen av tillitsfolkene våre å være gisler for fagpersoner som er pålagt å samarbeide med pasientene, men ikke klarer å mobilisere tillit til dem…” (Carl Eliassen, brukerrepresentant)

Det er selvfølgelig mange som burde vært heiet på og hyllet i en sammenheng som dette. Det finnes etter hvert en del fagfolk, forskere og journalister som velger smale stier i sine forsøk på å nå målene om mer humane vilkår for mennesker som av forskjellige grunner er underpriviligerte. Men siden foreningen KROM - Norsk forening for kriminalreform - feirer 40-årsjubileum i år, lar vi dagens siste bukk gå i den retning:

”KROM har stadig holdt knallhardt fast ved å ha fanger eller tidligere fanger med i arbeidet. I skrift og tale vedlikeholder og øker de foreningens kunnskap…,” (Dagbladet 27. mai 2008).

Vi gratulerer KROM og heier på alle som samvittighetsfullt rapporterer fra egne og andres liv, særlig fra den sida av samfunnet som i liten grad søkes av sol.