-------------------------------KLAR

Kjære Gud

Odd Volden

Det er strengt tatt bortkastet energi å skrive brev til Deg, om det nå skulle være slik at Du finnes. Hvis Du finnes, vet Du jo allerede hva jeg har tenkt å si. Om Du ikke finnes, har det enda mindre hensikt å skrive til Deg, selvfølgelig. Men Du og jeg har jo hatt et noe uryddig forhold, så jeg har lenge tenkt at jeg skulle skrive likevel.

Jeg begynner med begynnelsen, slik jeg oppfatter den: Først var vi fisk. Så ble vi frosk. Etter en stund på land kom vi oss på beina og flyttet inn i huler. Vi gjorde opp ild, oppdaget skyggene på veggen og trodde det var Deg. Etter hvert skjønte noen av oss at det nok bare var skygger likevel. Og siden har vi hatt det gående: Noen tror på Deg, og noen tror på skyggene.

Jeg ble barnedøpt, som Du vet. Jeg har aldri spurt mine foreldre hvorfor de lot meg bære til dåpen, men jeg vet at farmor en gang i tiden var aktiv i Sjømannsmisjonen. Vi bodde like ved kirka og prestegården, og det var vel rett og slett utenkelig at jeg ikke skulle døpes, selv om min mor, når jeg tenker meg om, ikke var døpt i det hele tatt. Morfar var jo, som Du vet, en religiøs grubler som gikk sine egne veier i jakten på Deg.

Vi ba aftenbønn da vi var små: ”Kjære Gud, jeg har det godt, takk for alt som jeg har fått, Du er god, Du holder av meg, kjære Gud, gå aldri fra meg, pass på liten og på stor, Gud, bevare far og mor - og alle barn på jord”. Det er jo en riktig fin sang, det synes jeg fortsatt. Det var ingen forbehold i aftenbønnen min, den første barnetroen var lys og ukomplisert.

Det ble mer alvor da jeg begynte på skolen. Det ble ikke lagt papp mellom kristendomsundervisningen og evangeliseringen: Vi hadde bare en Gud, og det fantes ikke noe alternativ: det var Deg mot hedningene. Hedningene stiftet vi bekjentskap med på billedband fra Madagaskar. Misjonærene kom fra Vestlandet og Sørlandet og hadde nesten samme status som utenlandsproffene våre har i dag. Misjonærene nå for tiden er like usynlige og uvesentlige som badmintonspillere og småbrukere.

Det gikk det nesten litt i surr for meg på barneskolen. Jeg tok alt jeg hørte fryktelig alvorlig og skapte meg noen bilder i hodet som nok ikke var helt sunne. Du husker selvfølgelig den gangen jeg sto i skolegården og hevdet, i fullt alvor, at for å være idrettsmann så måtte man også være kristen og avholdsmann. Min verden falt litt sammen da jeg ble imøtegått en av guttene som sto og hørte på: -Onkelen min spele på Ulf, og han både røyge og drikke og banne! Nei, det var enklere å leve når hedningene holdt seg på Madagaskar enn når de også spilte på byens beste fotballag.

Jeg fikk jo, som Du vet, nytt pågangsmot under konfirmasjonsforbered elsene. Vi fikk et lite, grønt nytestamente, og jeg leste flittig. Vi hadde en suveren prest, han var (i våre øyne, i hvert fall) hauggammel, men han var ekte vare og forsøkte ikke å være tilgjort ungdommelig, slik som ”ungdomsprestene” på den tida. Og jeg har aldri glemt hans formaning til oss: -Kom dere i seng før midnatt, det som skjer etter det er ikke verd å få med seg. Det tok lang tid før jeg klarte å følge rådet, men han jo hadde helt rett.

Jeg var aktiv i det kristne skolelaget, både på ungdomsskolen og på gymnaset. Og det ble bedehus-hopping så det holdt, men det var vel strengt tatt mer jakten på jentene som drev oss fra menighet til menighet enn jakten på Deg. Vi visste etter hvert godt hva Du sto for, mens vi var atskillig mer usikre på jentene.

Etter noen måneder på frilynt folkehøgskole, med fri flyt av det meste, visste jeg imidlertid mye om både piker, vin og sang, og Du forsvant etter hvert helt ut i det blå. Jeg hadde gjennom hele oppveksten levd med Dagbladet i den ene hånda og de ti bud og evangeliet i den andre, og i lengden ble det for slitsomt å tjene to herrer. Og det endte altså med at jeg valgte Dagbladet.

Det vil si: jeg gjorde jo, som Du vet, et forsøk på comeback da jeg var i begynnelsen av trettiårene. Jeg gjorde faktisk et alvorlig forsøk på å bli katolikk. Men jeg sklei unna like før jeg skulle konvertere, og de siste årene har jeg slått meg til ro med at jeg nok innerst inne er relativt ateistisk, anarkistisk, human-etisk, darwinistisk og kulturradikal.

Det hender likevel at jeg savner bibelgruppa og høymessene hos dominikanerne i Neuberggata i Oslo. Jeg hadde det fint med å gå regelmessig i kirka noen år. Og det hender fortsatt at jeg tenker at jeg tror på kirka, men ikke på Deg, selv om det kanskje ikke er et reelt alternativ.

Ja, man gjør seg selvfølgelig noen tanker i blant: Noen ganger tenker jeg for eksempel at den viktigste grunnen til eventuelt å tro på Deg, er Bjørn Eidsvåg. Andre ganger tenker jeg at den viktigste grunnen til ikke å tro på Deg, er Bjørn Eidsvåg. Og innimellom tenker jeg som Bendrix i Graham Greenes The End of the Affair: -Å, Gud. Du har gjort nok…la meg være i fred, nå og alltid!

Slik oppnår forfatteren både å fastholde Deg og kvitte seg med Deg i løpet av et par linjer. Verden blir klaustrofobisk med Deg, men for liten uten Deg. Kanskje må vi bare leve med det? Kanskje trenger vi Deg mest som garantist for språket? Kanskje hjelper du oss primært å løse henvendelsens problem?

Var det det Du skjønte da vi flyttet inn i hulene? Var det det vi skjønte da vi ikke lenger fikk være frosk?