-------------------------------KLAR

En stille Anders eller en varig Petter?

Noen tanker om kjærlighet

Odd Volden

En av de vakreste historiene om kjærlighet er skrevet av Astrid Lindgren. I verdens nest beste roman, Vi på Saltkråkan, møter vi den nitten år gamle studenten Malin Melkerson på sommerferie i skjærgårdsidyllen med sin far og sine yngre brødre. Mor er død, og Malin må derfor være både mor og søster for Johan, Niklas og Pelle. Malin møter definitivt noen utfordringer når hun både skal ta hensyn til sine egne romantiske behov og brødrenes angst for at noen skal ta søsteren fra dem.

Men nabobarna på øya, Tjorven og Stina, ordner opp: En dag kysser de en frosk og finner en prins til Malin. Prinsen, med det noe unoble navnet Petter, har byttet ut den hvite hesten med en liten, brun hundevalp. Dermed er Pelles forsvarsverk brutt, og Malin får en mulighet til å bli kjent med prinsen:

”…hun sto ved snekkerstugrinda og sa god natt til Petter. Noen ganger kan slikt som det ta omtrent to timer. Og juninetter var ikke til å sove i, sa Petter. De var jo så korte, og det var så mye han skulle nå å si.

-Ja, jeg har truffet mange piker, forsikret Petter, -og noen av dem har jeg likt godt. Men forelsket for alvor, slik at det nesten kjennes som jeg skulle dø av det, ja, det har jeg bare vært en gang.

-Og henne er du kanskje forelsket i ennå, sa Malin.

-Ja, henne er jeg forelsket i ennå.

-Er det lenge siden du ble det? spurte Malin, og det var uro og skuffelse i stemmen.

-La meg se. Petter så på uret sitt, så talte han stille. -Det er akkurat ti dager og tolv timer og tjue minutter siden. Det var så det sa pang, og der sto jeg. Du kan få se i loggboka, om du vil. Der står det: ”I dag traff jeg Malin”. Mer står det ikke, og mer trengs ikke heller.

Malin smilte mot ham. Men om det kom så brått på, varer det kanskje ikke så lenge. Pang…, og så er det over.

Da så han alvorlig på henne.

-Malin, jeg er sånn en varig fyr, du kan tro meg.

-Er du, sa Malin…

Juninatt eller ikke, det er vanskelig å stå ved en grind lenger enn et visst tidsrom. Bena blir liksom visne til slutt. Petter kysset Malin, og hun gikk langsomt fra ham. Han sto på samme flekken og så etter henne, og da snudde hun seg rundt mot ham.

-Jeg tror du skal skrive en ting til i loggboka, sa hun. -I dag traff Malin Petter.

Og så ble hun borte i skyggen mellom epletrærne.”

Det er ikke lett å rive seg løs fra historien om Malin og Petter, kjenner jeg. Jeg er nok over gjennomsnittet sentimental og kjemper med tårene hver gang jeg leser dette. Mange års lengsel etter å finne sjelevennen, livets ultimate pakkeløsning, har satt sine spor, spor som ikke lar seg viske ut, selv om det har gått mer enn ti år siden jeg møtte henne…

Jeg hadde for lengst sluttet å drømme. Det siste forsøket hadde tatt så hardt på at jeg hadde stengt alle kanaler. ”Det er bedre å ha elsket og tapt, enn aldri å ha elsket i det hele tatt”, heter det. Det er mulig dette er en statistisk sannhet, men det oppleves ikke slik når du står midt oppe i det. Å oppleve dyp kjærlighetssorg er omtrent like meningsfullt som å bli tatt av et leirras.

Jeg hadde to drømmer: Den ene var å møte en kvinne som var klokere enn meg. Den andre at hun en dag ville banke på min dør. Vinteren 1998 fikk jeg plutselig se begge drømmene gå i oppfyllelse. Kvinnen viste seg snart å ha kapasitet til å romme både mitt alvor og min galskap, slik at jeg gradvis ble raus nok til å være i hus med. Dermed var forbannelsen brutt - forbannelsen som i et kvart århundre hadde hvilt over alle mine romantiske forhold.

Jeg er sjeleglad for å ha funnet en av de rette. Det er en stor nåde, langt fra alle forunt, og helt sikkert like urettferdig fordelt som alt annet. Men jeg har levd så lenge uten noen å elske at jeg vet mye om det livet også. Og jeg skulle ønske at vi alle var mer opptatt av at kjærlighetens distribusjonssystemer.

Tilfeldighetene vil at jeg skriver denne teksten samtidig med at tre nye lover trer i kraft: Antidiskrimineringsloven, loven som forbyr kjøp av seksualisert fysisk kontakt og den nye ekteskapsloven. ”Sex er ingen menneskerettighet” har vært et mantra det siste året. Nei, det kan så være, men kanskje det burde være det?

Vi vegeterer mer enn noen sinne på folk som selger kropp og sjel og opplevelser, og selgerne står formelig i kø og skriker etter torgplass. Men hvis du ikke får kontakt med den viktigste kilden til livskraft, må du ut og lete på et marked hvor varene er av sterkt vekslende kvalitet, produktutviklingen tilfeldig og kunder og selgere språkfattige og hjelpeløse.

For noen mennesker, ikke minst noen grupper av funksjonshemmede, vil det å få hjelp til fysisk kontakt og seksuell tilfredsstillelse fortsatt være et tema. Det kan godt være at den nye antiprostitusjonsloven representerer en løsning på noen problemer for noen undertrykte kvinner. Men det kan også være slik at den i like stor grad markerer begynnelsen på en ny og viktig samtale som slutten på en juridisk prosess.

Universitetet i Agder har blant sine lærekrefter mennesker som er pionérer på et fagfelt vi snakker lite om: sexologi. Kanskje vi i sør burde være blant de første til å løse opp knutene og bevege oss forbi sjenansen og fordommene? Det finnes sikkert mange muligheter mellom en stille Anders og en varig Petter.