Jeg skal skrive en bok om mine besteforeldre og gården deres. Jeg ser for meg at det skal bli plass til etterkommerne og noen av naboene også. Det har vært åpent hus på gården i tre generasjoner. Boka må derfor bli ganske åpen, tenker jeg.

Jeg setter meg ned for å skrive ut det første intervjuet. Jeg skal bare lese Dagbladet før jeg begynner. Men der finner jeg en interessant kommentar, og skriveplanene endres kjapt.

Kommentaren handler om tv-dokumentaren ”Varmere dager”. Regissøren, Øystein Andresen, har fulgt hjemløse i fire år. ”Det er ubegripelig at vi kan la folk ligge og fryse i hjel på gata”, sier regissøren.

Men dette har vi jo akseptert lenge. Slik vi har akseptert den offentlige fattigdommen. Slik vi har akseptert de store forskjellene som har fått utvikle seg stille og rolig.

Det gikk opp for meg en gang midt på 1980-tallet. Jeg satt trygt og godt i leiligheten min i Bærum og så på Dagsrevyen. Da den tredje elendighetsreportasjen på rad tonet ut, uten at det var blitt så mye som antydet noen løsninger, kjente jeg plutselig en sterk uro og et sterkt ubehag.

For denne avstandshåpløsheten er jo bare tøys. Selvfølgelig finnes der løsninger på disse problemene i Norge. Vi har mer enn nok kjærlighet til alle barn som trenger det. Vi vet mer enn nok om hva som skal til for å gi ungdom en passe utfordrende og passe trygg overgang til voksenlivet. Det finnes god hjelp for dem som sliter med avhengighet og psykisk lidelse. Det er plass nok og husrom nok til alle som trenger det.

Men hvorfor får vi likevel ikke orden på dette? Jeg tror et av svarene er at vi i noen tiår har manet fram et håpløst skille mellom ”vanlige folk” og ”de svake”. Den overordnede analysen har vært at ”vanlige folk” skaper og deler, mens ”de svake” mottar (en stor takk til kong Harald for hans forsøk på å parkere betegnelsen ”de svake” i nyttårstalen).

Siden lokalvalget i 2007 har jeg vært en slags politiker. Jeg er vara til kulturstyret for et lite parti. Jeg deltar på gruppemøter og i annen virksomhet internt i partiet etter fattig evne. Min respekt for politikerens habitus og det politiske håndtverket er definitivt ikke blitt mindre. Det er mange talenter som skal forenes for den som vil bli en kompetent folkevalgt.

Men min respekt for vårt politiske system er ikke blitt større. Det er for langt mellom dem som styrer og mange av dem som blir styrt. Lokalpolitikerne lener seg på byråkratene og de profesjonelle. Byråkratene og de profesjonelle skylder på politikerne. Næringslivet, idretten og andre tunge aktører har lett spill. Helseforetaksreformen har ført til at mange av helse-og sosialdebattene har forsvunnet. Og brukermedvirkningen, som skulle erstatte politikernes kontroll med feltet, er altfor spinkel, så lenge byråkratene og de profesjonelle får lov til å være så lunkne og kunnskapsløse som de er.

Den største hindringen ligger i selve inndelingen av det politiske feltet. Så lenge fenomener og tjenester som angår psykisk helse, avhengighet, barnevern og folkehelse blir liggende i samme bås som sykehjemmene og annen pleie- og omsorgsvirksomhet, kommer vi aldri til å få hovedfokus på forebygging, helsefremming og inkludering. Dette tilhører vel så mye kulturfeltet som helsefeltet.

-Alle har en psykisk helse, heter det. Ja, det er faktisk slik, mens det bare er et fåtall av oss som spiller fotball, fiolin eller teater. Likevel ser det i alle offentlige samtaler ut til at det er det motsatte som er tilfellet. Hvorfor har ikke avisene egne seksjoner for psykisk helse, inkludering, nærmiljø og eksistensielle spørsmål?

Filosofen Tore Frost, hvis kloke hode og varme hjerte har begeistret mange, skriver dette om verdighet på nettstedet www.diakonova.no:

Menneskets verdighet er i dag begrunnet på en kvalitet som er iboende i menneskets natur. Denne verdighet vedblir å være intakt og uberørt av alle ytre relasjoner og påkjenninger. Den kan ikke tapes, uansett hvor stigmatisert eller infernalsk livet blir. Verken sykdom, smerter, lidelse, psykisk utviklingshemning eller demensutvikling forårsaker noe tap av verdighet.

Dessverre klarer vi fortsatt ikke å legge dette til grunn i samfunnsplanleggingen. Derfor oppnår vi heller ikke strukturer som ivaretar og synliggjør alle menneskers iboende verdighet. Tvert i mot ser vi på mange områder at den manglende strukturelle verdigheten lyser mot oss:

De som mest av alle hadde trengt mye lys og mye varme når de deler sin flaske med en venn, sitter ute og drikker i all slags vær. Mange av dem må også tilbringe natten ute. Folk som henvender seg til NAV eller EBT risikerer fortsatt å bli betjent av folk som ikke klarer å skjule sin private trang til moralisering. De som mest kunne trenge litt anerkjennelse under avisvignetten ”Dagens navn”, har i realiteten ingen sjanser: De er rett og slett ikke i nærheten av å bli funnet verdige.

Jeg vender tilbake til boka om familien. Jeg kommer til å tenke på noe onkel sa i et av intervjuene:

”Vi har jo snakket en del om at mine foreldre alltid fant tak over hodet for den tids alkoholiserte bostedsløse. Men jeg tror egentlig vi har oversett det sentrale i dette: Mor og far hadde ikke noen tanker om at de burde innlosjere ”de svake”. De var gjestfrie overfor folk som kom forbi, uansett stand og stilling. De var vant med at folk skulle tas godt i mot. Det er det som er poenget.”

Kanskje vi er blitt så vant til dette stadige blikket på ”de andre” at vi har glemt at det også i dag går an å rett og slett se ”folk” der vi har vent oss til å se ”kategorier av folk”? Kanskje vårt største problem rett og slett er at vi gjør ting vanskeligere enn de trenger å være?

Folk skal bo i hus. Folk skal tas godt i mot. Folk skal behandles skikkelig. Folk skal behandles med verdighet. Punktum. Det er der dere må begynne, dere som er satt til å være redaktører, journalister, politikere, byråkrater og tjenesteytere. Det er der vi må begynne, vi som er foreldre, naboer og kollegaer.