-------------------------------KLAR

Det ellevte bud: Du skal ha rent undertøy!

Tre historier om skyld og skam

Odd Volden

Vi skammet oss kanskje vel mye før i tida. -Du skulle skamme deg! -Sett deg i skammekroken! -Tenk om du blir påkjørt på vei til skolen i dag og kommer på sykehus og doktoren får se at du ikke har rent undertøy! Fy for skam!

Jo, det har vært mye kollektiv rødme i det norske samfunnet. Og alle utropstegnene viser at skam ikke var til å spøke med. Skam var seriøse greier!

-Han har atferden til en som aldri har vært straffet, sa en kamerat om en felles kamerat. Folk som var hemningsløst selvsikre og skamløse stakk seg ut i Norge på syttitallet. Men nå begynner det å bli så mange av dem at vi ikke lenger legger merke til dem.

Det er ikke muslimsk ekstremisme, men den selvhevdende, norske hverdagsekstremismen som truer oss: Idealene om å være raskest, størst, penest, flottest, best. Idealene om å være originale og å bli lagt merke til. Idealer som frontes av de av oss som ikke skjønner at vi alltid står i relasjoner til flere enn familien, arbeidsgiveren og en optimalisert vennekrets. Som ikke skjønner at også vår taletid er begrenset. Som tåler så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv.

-Eige dåkke ikkje skammaved, pleide en venninne spørre når ungene kastet seg for grådig over matfatet. Dette spørsmålet har vært stilt av oppgitte mødre i generasjoner. Men nå har de gitt opp. De har sluttet å spørre. Nå er det meningen at vi alle skal forsyne oss uhemmet fra øverste hylle, døgnet rundt, fra vugge til grav, herfra til evigheten.

-Hva er det egentlig du jobber med, onkel Odd, spør niesene og nevøene. -Godt spørsmål, svarer jeg. -Det får far eller mor forklare deg, tenker jeg. Mine søsken og mine svigers og svogers lever i den virkelige verden, der voksne mennesker har seriøse jobber. Gudene vet hvordan de forklarer sånne som meg.

Ansikt til ansikt er de hyggelige og interesserte. Jeg tviler ikke på at de vil meg vel. -Men har du ingen jobb, onkel Odd, spør barna deres. Bevisbyrden ligger på meg. Nei, jeg har ingen jobb. Jeg er uføretrygdet. Og da må jeg vel være syk, da. Alltid og hver eneste dag.

Hva tenker naboene som ser meg på joggetur den ene dagen og med det store, oransje honnørbeviset på bussen dagen etter? Hva forteller de barna sine? Den store, blide, åpne fortellingen om velferdsstat og mangfold? Eller den lille, sinte, lukkede fortellingen om snyltere og latsabber?

-Kan jeg egentlig skrive dette, tenker jeg og skynder meg å legge til at jeg forholder meg nøye til lovverket. Jeg har de nødvendige diagnosene og den nødvendige samforstanden med legen og NAV. Jeg gjør nytte for meg, selv om det meste av det jeg holder på med er frivillig arbeid.

Det jeg tjener ved siden av trygda, har jeg lov til å tjene. Når jeg løper, er det kroppen som løper. Når jeg viser honnørbeviset på bussen, er det psyken som ber om rabatt.

Men det vet jo ikke naboene. Og slikt er ikke lett å forklare barn. -Kanskje jeg skal skrive en barnebok, tenker jeg: ”Onkel Odd går ikke på jobb, men han har et slags liv likevel”.Vil noen gi ut en slik barnebok? Eller vil den bli rammet av oppviglerparagrafen? Vil den true samfunnsånden? Vil den bli beslaglagt av NAV?

Antakelig. Kanskje må jeg alltid leve med skyldfølelsen, uansett hvor mye jeg strever for å leve et anstendig liv? Kanskje er en dose skam egenandelen jeg må betale for velferdsytelsene jeg mottar?

III

Vi skal utenriks: Fistulaer en graviditetsrelatert skade som kan oppstå i forbindelse med kompliserte fødsler uten tilgang til nødvendig medisinsk utstyr og pleie. Resultatet er store skader på fødselskanalen som blant annet kan føre til inkontinens, svært sterke smerter, infeksjoner og andre alvorlige medisinske tilstander. Mer enn to millioner kvinner i u-land lever med ubehandlet fistula i dag.

I tillegg til at fistula er et medisinsk problem, er det også sosiale stigma knyttet til det. Mange kvinner som har fistula blir avvist av sine ektemenn eller partnere og utstøtt av lokalsamfunnet på grunn av sterk lukt som følge av at de mister kontroll over urin og avføring. Fistula kan helbredes ved et kirurgisk inngrep og kan forhindres ved gode fødselomsorg.

Fistula forekommer i hele verden, men er særlig utbredt i Afrika. Utbredelsen av fistula er sterkt knyttet til fattigdom. I tillegg rammer fistula spesielt unge jenter. Dette skyldes at mange gifter seg i veldig tidlig alder og blir gravide før kroppen tåler påkjenningene av graviditet og fødsel.

Det har også blitt rapportert om sterk økning i forekomsten av fistula i krigsområder hvor ekstremt brutale voldtekter av kvinner er utbredt. Dette gjelder for eksempel i krigen i Kongo. (Wikipedia)

For ikke lenge siden så jeg en film om noen etiopiske jenter med fistula. Filmen viste hvordan jentenes liv ble snudd fra smerte og skam til sunnhet og verdighet gjennom relativt enkel medisinsk behandling. Men mer enn to millioner kvinner i u-land lever altså med ubehandlet fistula i dag.

Og så har jeg brukt det meste av min taletid i dag til å vase rundt i den norske skammen? Det er til å få skyldfølelse av. Legene som behandler fistula i Afrika bryr seg neppe med pasientenes undertøy.

Når skal vi norskinger for alvor begynne å orientere oss mot verden der ute? Det er mulig at verden er ferdigoppdaget, slik forfatteren Erlend Loe påstår. Men det er definitivt en stund til kvinnene i Kongo og Etiopia og andre u-land er ferdigbehandlet.

Vi liker å tenke globalt når vi spiser, handler og drar på ferie. Men ellers blir vi mer og mer lokale og oss selv nok. En gang i tiden var i hvert fall sosialismen internasjonal. Nå rekker den knapt nok til Porsgrunn. Kongstankene til Erling Valvik & co er neppe like hårete sett fra Kongo. Strengt tatt er de vel ganske provinsielle, samme hvor vi plasserer kikkerten.

-Vi taper kampen om de lyseste hodene her sør hvis vi ikke blir mer kultiverte og urbane, forlyder det på kronikkplass i avisa annenhver dag. Med andre ord: Det er selvfølgelig ikke bra at folk tørster og at unge kvinner lekker fra underlivet i Afrika, men vi er dessverre nødt til å bruke alle våre krefter og all vår oppmerksomhet på å få vann i Aquarama. Selv Kilden, Sør Arena og Dyreparken klarer ikke tilfredsstille de velutdannedes behov for underholdning, rekreasjon og mening.

Bare det beste er godt nok for oss og våre barn. De afrikanske kvinnene får heller lekke en stund til. Hvite menn plages ikke av fistula. Skammen har både kjønn og farge.