-------------------------------KLAR

Vi skal ta pennen fra legene og psykologene og skrive verden slik vi ser den. Det skal være vår nye besettelse

Odd Volden

-Besettelse er et skikkelig drittord, tenker jeg. Det brukes gjerne om fenomener som ligger i grenselandet mellom religion, folkepsykologi og vitenskap. Besettelse er noe vi sliter med å forholde oss skeptisk og rasjonelt til. Bare se på noen av ordene som dukker opp når man begynner å lese om dette fenomenet:

Ånder, djevleutdrivelse, sykdom, galskap, mani, sjalusi, psykopati, avhengighet, forfølgelse, beleiring, seriemorder, tvang, begjær, pedofili. Vi snakker definitivt ikke humanismens ti-på-topp-liste her, nei.

Jeg skriver denne epistelen rundt påsketider. Den moderne påsken har lenge vært en gryte kokt på like deler religion og krim, anrettet på en seng av sol, snø, fritid, fråtsing og forbruk. Blod, skyld, soning og folkepsykiatri har putret så lenge sammen at retten er i ferd med å utkonkurrere det rituelle påskelammet.

Kriminallitteraturen overtar bestselgerlistene. Hvorfor er vi så besatt av besettelse? Min forklaring er at vi har lyktes med å sterilisere middelklassehabitatene. Innbyggerne er i ferd med å dø av kjedsomhet. Kirka er blitt så anemisk at de fleste i høyden orker et besøk i jula. Villastrøkene og arbeidsplassene er kjemisk renset for alt som minner om mangfold.

Adolf Hitler var også en ivrig renholder. Han var mest opptatt av jødene og brukte gass. I vår tid lar vi jødene være i fred. Det gjør at vi kan nøye oss med vektere og personlighetstester. Det vekker ikke så mye oppstuss, men det er nok til å holde de fleste offentlige rom i Det norske hus rene, pene og pyntelige.

Men i lengden blir det ganske kjedelig å bare omgås andre streite og språkfattige middelklassemennesker. Derfor elsker vi krim. Hvem trenger vel tilgivelse ved nattverdsbordet når Lisbeth Salander skaper balanse i regnskapet i kinosalen? Hvem gidder å omgås mennesker med flerdimensjonale liv på jobben og i nabolaget når vi i kontrollerte former kan velte oss i lidenskap, besettelser og annen grensesprengende aktivitet i alle kanaler?

Så får det heller være at krimforfattere, filmregissører og journalister spekulerer hemningsløst i folks behov for hermetisert virkelighet. Jeg har i forskjellige faser av livet pleiet mye omgang med både krimromaner og pasienter i behandling for alvorlige psykiske lidelser. Det har minnet meg om at det å benytte seg av fiksjon der fakta ikke er etablert er en særdeles krevende øvelse.

Bare hør på denne annonsen for en av årets kriminalromaner: ”Det blir fort skremmende når forfatteren har jobbet i psykiatrien”. Jeg har ikke lest boka, men jeg har hørt den legeutdannede forfatteren av boka, Torkil Damhaug, bli intervjuet i radio. Og han gjorde definitivt ikke motstand da journalisten forsøkte å etablere uhygge gjennom sin kobling til ”psykiatrien”.

Krim på sitt beste kan være både ujålete, opplysende og realitetsorienterende. Krim på sitt verste bidrar til å befordre og befeste myter. Krim som forsøker å score på koblinger til psykiatri er ofte krim på sitt verste.

Når det er sagt…

…Snøen lavet ned over St.Hanshaugen og gjorde sin del av juleforberedelsene. Nedsnødde biler og motorsykler dannet barrikader på hver side av Louisesgate. Den slake bakken ned mot Bislett lignet en forlatt skyttergrav. Først ved seks-tiden om morgenen oppdaget en forbipasserende noe som ikke lenger lot seg dekke av snø. Blodflekken hadde foldet seg ut som en gigantisk rose og tydet på at offeret, en mann i sekstiårene, var blitt stukket i hjel. Opp av brystlomma i avdødes skinnjakke stakk et sammenrullet ark. Etterforskeren fra kriminalpoitiet, Lene Retling, tok på seg plasthanskene og nappet ut rullen. Hun åpnet arket forsiktig og leste: ”Den absolutte fornuft avgikk ved døden i aftes kl 11.”

Ingenting tydet på at den drepte var ranet. Innholdet i lommeboka signaliserte at offeret fortsatt var kredittverdig. -Og sannelig om han ikke også har kulturell kapital, tenkte Retling da hun så navnet på kredittkortet. Erik Torup? Overlegen? Professoren? Psykiateren som de siste årene hadde vært mer opptatt av å skrive patografier over avdøde kunstnere enn av sine pasienters sykejournaler?

Lene Retling så ikke på seg selv som en kultivert kvinne. Et underbemannet politikorps og en lite lystelig kriminalstatistikk gjorde sitt til at det ble smått med tid og overskudd til fordypning. I hverdagen fikk hun den dramatikken hun trengte gjennom jobben. Og som pårørende til et menneske med en alvorlig psykisk lidelse visste hun mye om dramaer som aldri ble satt opp på noen scene.

Men hun kastet som regel et blikk på kultursidene i avisene. Hun hadde ikke kunnet unngå å legge merke til Erik Torup. Torup hadde skapt debatt da han ga ut sin ambisiøse bok ”Legeblikk på litteraturen” på midten av nittitallet. Hans diagnostisering av avdøde forfattere hadde falt mange tungt for brystet. Frontene hadde vært steile.

Forkjemperne mente at nyvinningene i psykiatrisk forskning burde gjennomrisle alle deler av samfunnslivet. Motstanderne var en salig blanding av medikaliseringskritiske fagfolk og brukeraktivister. De så på Torup og andre selvbevisste fagfolk som en slags kulturimperialister. Retling visste ikke om boka hadde fått nevneverdig innflytelse i det litterære miljøet, men Torup hadde i hvert fall skaffet seg et navn, også utenfor psykisk helse-feltet.

I avisene, på nettet og i tv-studioene ble det fort stille. Journalistene gjorde noen forsøk på å intervjue nåværende og tidligere pasienter ved Torups avdeling, men selv tabloidene innså fort at her var sjansen for stor for å tråkke over. Stort bedre gikk det ikke i møte med Torups kollegaer. Det viste seg fort at de hadde lite å tilføre. Den psykiatriske vitenskap er ikke veldig eksakt når det kommer til å fastslå sammenhenger mellom helse og handling…

III

Vi forlater Lene Retling og kriminalsaken hennes der. Mordet på Erik Torup er fortsatt uoppklart. Kanskje finnes det noen der ute som vil skrive videre? Kanskje skriver jeg selv videre med tid og stunder? Vi får se.

Jeg har heldigvis klart meg med pennen. Jeg forstår ikke folk som trekker kniv mot andre mennesker. Jeg skal riktignok ikke underslå at jeg har kjent den onde lyst i mitt hjerte. Jeg innrømmer at jeg til tider har vært…ja, ok, da, nesten besatt av hevnlyst. Det har vært så ille at jeg noen ganger har tenkt at hvis jeg møtte en av Erik Torups laugsbrødre på feil sted til feil tid, så kunne jeg ha kommet til å gjøre noe jeg ikke burde ha gjort. Men det hadde nok blitt med kjeften og motet. Det er og blir språket som er mitt våpen.

Ordene mine vil fortsatt være spisse. Det er en skam at psykiaterne våre ikke er mer selvransakende og mer kritiske til teoriene og språket de bruker. Det begynner riktignok å bli lenge siden jeg selv var i psykiatrisk behandling. Men den medisinske ovenfra-og-ned-holdningen jeg ble med møtt med har satt seg i kroppen. Og jeg er fortsatt tett nok på feltet til å vite at slike holdninger ikke er borte.

Intet er mere som skrift i sand enn løfter om kjærlighet. Vi forventer mer enn fagre løfter. Vi forventer betingelsesløs solidaritet i alle faser av liv og behandling. Men vi må nok hjelpe terapeutene til å forstå hva dette innebærer. Derfor skal vi ta pennen fra legene og psykologene og skrive verden slik vi ser den. Det skal være vår nye besettelse. Det skal være vårt nye manifest. Vi er mange som skriver. Vi blir flere. Og vi gir oss aldri.