-------------------------------KLAR

Når man ikke engang har Paris

Odd Volden

Jeg har ikke vært en veldig flittig leser av verken Ibsen eller andre forfattere. Det har vært så som så med evnen til konsentrasjon og fordypelse. Det er så mange bøker man skulle ha lest at man noen ganger kan ta seg i å tenke at det er like greit å la være å lese. Da slipper man i hvert fall å bli minnet om hvor uendelig det litterære universet er.

Men jeg liker å bla i biografier, sitatbøker, litteraturhistorier og annen sekundærlitteratur. Det hender jeg dykker ned i forfatterskap ved å lese bøker om forfattere og deres verker, uten at jeg noensinne har lest et ord av hva de har skrevet. Og leser man mange nok anmeldelser av samme bok, kan man etter hvert komme til å føle at man kjenner boka bedre enn om man hadde lest den selv. Jeg vil i hvert fall gjerne beholde den livsløgnen.

For: ” Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra det med det samme”.Man trenger ikke være ibsenekspert for å kjenne denne replikken. Påstanden fra Vildanden om lykkens avhengighet av livsløgnen siteres fortsatt hyppig i den norske samtalen.

Men Vildanden har jeg faktisk lest. Etter gymnaset dro jeg på folkehøgskole i Telemark. Der møtte jeg to to engasjerte og kunnskapsrike lærere som tok meg med lenger inn i litteraturens verden enn jeg noensinne hadde vært. Vi leste flere av Ibsens dramaer. Vi sammenliknet. Vi diskuterte. Vi så en oppsetning av Vildanden på Telemark Teater.

I følge folketroen dukket skadeskutte villender til bunns og bet seg fast. I dramaet blir villanden et bilde på skadeskutte menneskers trang til å klamre seg til illusjonene. Hovedtemaet i Vildanden er dette: Vil mennesker få det bedre hvis ubehagelige sannheter om livet deres kommer fram? Eller bør vi få ha livsløgnen i fred?

Doktor Relling er en talsmann for at mennesker har det best om de blir skånet for sannheten: "livsløgnen" fungerer som medisin. Gregers Werle mener på den annen side at mennesker bør få vite sannheten om livet deres. Lille Hedvig kommer i klemme mellom de voksnes idealer og fordommer og tar sin død av det.

Vildanden kom ut første gang i 1884. Sigmund Freud hadde ikke rukket å bli mer enn 26 år. Sosiologien var så vidt etablert. Barnevernspedagoger, familieterapeuter og Jesper Juul var ennå ikke oppfunnet. Det kan være greit å minne om det. I dag finnes det et fag og en profesjon for alt.

Et brått sceneskifte: Vi er på American Festival, Brooklyn Square, Vanse, Vest-Agder. Publikum venter på Kjell Elvis og amcar-paraden, spiser grillmat og hører på musikanter og sangere fra Østerbo Evangelisenter. Sola steiker om kapp med glørne i grillene.

De tidligere rusbrukerne fra Østerbo evangelisenter fanger meg fra først takt. Jeg vifter vekk de andre i følget når de vil ha meg med for å spise burger. Dette må jeg høre. Hva er det de spiller? Køntri? Hillbilly? Americana? Bluegrass? Aage Samuelsen? Formelen er i hvert fall kjente melodier med kristne tekster. Og det svinger noe hinsides!

Folkene fra Østerbro deltar også i paraden, mellom digre dollarglis fra de gylne femtiåra. Jeg kjenner klumpen i halsen: Tenk hvilke historier de bærer på! Hvilke liv de har bak seg! Det er ikke rart det er trøkk og lidenskap i musikken og sangen!

-Mange rusavhengige har fått hjelp gjennom evangelisentrene, sier en i følget, -men det er ikke alle det passer for. Hun vet hva hun snakker om. Og jeg synes jeg kan se det i blikket til noen av dem som paraderer forbi: De virker ikke helt komfortable.

Er det skam jeg ser? Over å paradere som tidligere rusavhengig? Over å være rusa på Jesus? Det er vel tross alt bedre å være rusa på Jesus enn hekta på heroin? Kanskje ønsker noen av dem helst å ikke være hekta på noen av delene, men hva svaret så skulle være, er ikke så lett å vite - sikkert ikke for dem, i hvert fall ikke for meg.

Men det hadde vært interessant å se en oppsetning av Vildanden sammen med disse menneskene. Hva må ikke de kunne fortelle om det som foregår bak fasadene i familie-Norge? Hva må ikke de vite om å være skadeskutt? Hva må ikke de vite om illusjoner og livsløgner? Og de hadde sikkert hatt mer glede og nytte av Vildanden enn de som bare går og ser stykket av gammel vane.

III

Kort mellomspill: Teateret lever i beste velgående. Men både når det gjelder volum og oppmerksomhet har spillefilmen for lengst utkonkurrert teateroppsetningen. Det spørs om det ikke allerede finnes flere kjente filmsitater enn litterære sitater, til tross for at filmen har en atskillig kortere historie enn litteraturen og teateret.

Casablanca er en av filmhistoriens mest omtalte filmer. Humphrey Bogart og Ingrid Bergmann spiller rollene som Rick og Ilsa. Gammel kjærlighet blusser opp igjen når de møtes i Nord-Afrika i krigstid.

Casablancaer også blant de filmene som oftest blir sitert: ”Play it, Sam.” ”I think this is the beginning of a beautiful friendship.” “Round up the ususal suspects”.

Og ikke minst: “We´ll always have Paris”. Rick minner Ilsa om tiden i Paris når livet truer med å ikke gå opp. Uansett hva som skjer: ingen kan ta fra dem den første kjærlighetens sødme.

-Jeg leser boka nå. Jeg har sett filmen. Det bør du også gjøre, sier J. -Det er ikke en behagelig historie, men jeg tror du vil finne noe her.

J. burde vite hva han snakker om. Han har sett meg på nært hold. Han vet hva jeg er kapabel til, på godt og på vondt. Forhåpentligvis mest på godt, men jeg er sannelig ikke sikker.

Og J. har rett, som så ofte før. Revolutionary Road handler om et ektepar som drømmer om et annet liv enn det de har endt opp med. I utgangspunktet ikke veldig originalt, verken i livet eller i litteraturen. Men Richard Yates presenterer forholdet mellom April og Frank Wheeler slik at vi underveis og etterpå sitter igjen med en følelse av at de også er våre naboer og våre venner.

Bokas omdreiningspunkt er Aprils ønske om å få med Frank og barna til Paris. Der håper April at Frank skal finne seg selv og realisere sitt potensiale. Familien Wheeler har sin beste tid etter at de bestemmer seg for å flytte, men de kommer aldri så langt at Paris blir en realitet for dem.

Det går etter hvert veldig galt. April blir et offer for livsløgnen, slik hennes unge medsøster Hedvig blir det i Vildanden. April har nok sine problemer i utgangspunktet, men om jeg skal dømme, gir jeg den labile Frank skylden for det meste. En hver mann som noen sinne har hevet stemmen overfor en kvinne eller et barn, burde gi seg i kast med Revolutionary Road.

Og alle Hedvig´er og April´er i verden burde ha nummeret til Krisesenteret på kjøleskapdøra. Menn er ikke bare dyr - noen av oss kan være noen svin også, dessverre.

Vildanden har 125-årsjubileum i år. Det er på tide vi mannfolka tar det siste steget. Vi er nok bedre enn vi har vært. Men vi har fortsatt en jobb å gjøre. Det finnes livsløgner ingen skal få ha i fred.