-------------------------------KLAR

I morgen er du alltid en løve

Fem historier om håp og håpløshet

Odd Volden

Jeg er på vei til byen. På øret har jeg NRKs Ukeslutt. Et av innslagene handler om hvordan livet kan arte seg for den som går på metadon.

Metadonbrukeren forteller at han har orden på det meste i tilværelsen. Han er i full jobb og har egen leilighet og ordnet økonomi. Det er bare det at han er så ensom at han ikke vet hvordan han skal holde ut dagene. Noen ganger når han kommer hjem fra jobb, går han og legger seg med en gang, i håp om å kunne sove bort så mye som mulig av fritida.

Jeg kjenner at tårene kommer. Det er en ualminnelig sterk historie. Og nær uutholdelig blir den når han forteller hvordan han ser for seg framtida:

Han vil forsøke å holde ut til foreldrene er borte. Deretter vil han gjøre slutt på livet.

Noen ganger tenker jeg at den beste romanen jeg har lest, er Evy Frantzens Metadonmakt. Nå vil nok både litteraturvitere og samfunnsvitere stusse. Litteraturviterne fordi de aldri har hørt om verken romanen eller forfatteren, samfunnsviterne fordi de vil hevde at Metadonmakt er da vitterlig ikke en roman?

Det er forståelig. Teknisk sett er Metadonmakt et forskningsarbeid om rusmisbrukere som knytter mye håp til å få metadon. Vi har å gjøre med levende mennesker som gir utrykk for hvor avsindig vondt og vanskelig det er å leve mellom håp og håpløshet og å være til de grader avmektige og prisgitt makthavernes innfall og utfall. Men nettopp fordi dette er et tema og et miljø som romanforfattere i liten grad har beskjeftiget seg med, og fordi tematikken er så dramatisk i seg selv, fungerer Metadonmakt på mange vis bedre som roman enn mange romaner som formelt tilfredstiller kravene.

III

I jula leste jeg Hanne Ørstaviks Kallet og Dag Solstads Armand V. Det er to velskrevne romaner som (også) handler om romaner som er i ferd med falle fra hverandre. Samtidig leste jeg den siste boka til Arnhild Lauveng, Unyttig som en rose. Det er ikke en roman, men den kunne godt vært det, på samme måte som Metadonmakt.

Arnhild Lauveng skriver om hvordan hun kjempet for å holde livet sitt sammen da hun i ungdomsårene slet med schizofreni, og om hva som skal til for å skape og fastholde håp hos mennesker med alvorlige psykiske lidelser. Å lese boka hennes samtidig med de to romanene, ga meg en bekreftelse på at vi fortsatt har mye å snakke om når det gjelder forholdet mellom skjønnlitteratur og sakprosa. Vi kan for eksempel snakke om dette: Er romaner som er i ferd med å gå i oppløsning viktigere enn sakprosa som hjelper oss til å fastholde livet og håpet?

Inntil noen gir meg gode argumenter for det motsatte, fortsetter jeg nok å tenke på Metadonmakt som den beste romanen jeg noensinne har lest.

III

Rudolf Nilsen er en lyriker man ikke glemmer om man har lest ham. Og til tross for at han på mange vis er så langt fra å være en drømmer som det går an, så gir hans beske beskrivelser av arbeidernes kår i begynnelsen av forrige århundre likevel klare og sterke glimt av håp. Det at noen ser, beskriver og anerkjenner deg og din situasjon, kan i seg selv gi grunnlag for nytt håp. Diktet På stengrunn (1925) kan i dag gjerne leses som en anerkjennelse av mennesker med alvorlige ruslidelser og deres vilkår:

De unge bjerkene i svarte byen / de står og bruser med sitt lyse løv,

som om de åndet store skogers vårluft / og ikke skorstensrøk og gatestøv.

De løfter tappert sine tynne grener / og lar dem svaie under vårens sus

og varme seg i solens gode stråler / som flommer inn imellem gatens hus!

Men de blir aldri som de store trærne, / som står og suser ute i det fri.

Slik er det når man vokser opp på stengrunn / og bare har en drøm om skog og li.

Jeg må innom Arnhild Lauveng en gang til. Hun var i flere år innlagt i psykiatriske institusjoner, men ga aldri slipp på håpet om en dag å skulle bli psykolog. Den første boka hennes, I morgen var jeg alltid en løve, åpner med et av de vakreste diktene jeg noensinne har lest, om et håp så sterkt at det skulle vise seg å bære henne tvers gjennom alt det vonde. Her er de siste linjene:

For jeg levde mine dager som sau / mens alt i meg lengtet etter å jage over savannene. / Og jeg lot meg drive fra kve til innhegning til fjøs / når de sa at det var det som var best for en sau. / Og jeg visste at det var feil. / Og jeg visste at det ikke ville vare evig.

For jeg levde mine dager som sau. / Men i morgen var jeg alltid en løve.

Håp eller håpløshet? Andres hjelp eller egen kraft? Ofte kan det være bittesmå ting som skiller det ene fra det andre: Å treffe et menneske som har alvor nok i seg til å romme det du tror er uforståelig for alle andre. Å komme seg gjennom de byråkratiske nåløyene som gir en tjeneste du er helt avhengig av for å komme deg videre i livet. Å treffe mennesker som ikke har behov for å markere egen fortreffelighet, men som alltid gir deg en ny sjanse. Å skape allianser mellom de som har alt og de som har mistet alt. Å gjøre rusmisbruk og psykisk lidelse til noe som angår alle, til noe som skal behandles innenfor rammene av det vi oppfatter som hverdagslig og tilhørende alle deler av samfunnslivet, inklusive litteraturen.

Kanskje metadonbrukeren fra den første historien har lest Rudolf Nielsen siden intervjuet i Ukeslutt? Kanskje har han organisert seg sammen med andre som er satt utenfor? Kanskje innser han tidsnok at vi aldri er alene, det er bare ikke alle som finner hverandre like fort og like lett? Dette er mitt håp: At metadonbrukeren fra Ukeslutt har funnet noe, eller at noen har funnet ham.

Og at du, om du sliter med å finne håp, aldri glemmer dette: I morgen er du alltid en løve.