-------------------------------KLAR

Livet, liksom

Odd Volden

Et problem i vår kultur at det som ikke kan selges, skal diagnostiseres. Livet er ikke lenger gåtefullt og mangfoldig. ”Livet er noe som skjer mens du er opptatt med å lage andre planer”, sa John Lennon. Nå kan vi nesten si det enda krassere: livet er noe som skjer mens vi er opptatt med å gjennomføre planene. Ja, et planløst liv er i dag nærmest å likne med en personlighetsforstyrrelse.

”Livet, det er jo schvæært” – er det ikke det Odd Børretzen sier? For en gangs skyld er jeg uenig med ham: Til tross for at vi lever lenger, er livene våre blitt mindre. Hvordan skal vi for eksempel rekke å besøke alle stedene vi bare må se før vi dør når vi har så få ferier igjen å gjøre det på?

Du må sjekke planleggeren før du kan love å lese godnatthistorien for lille Ole. Du må ta minst tre forbehold før du kan si ja til å besøke dine aldrende foreldre, det er alltid noe annet på gang. Hva som er viktig og hva som er godt og hva som er hva i hvilke relasjoner, er ikke godt å vite lenger. Vi har tilgang på alt og sliter med å velge og å finne kriterier å velge ut fra.

Livskvalitet er et skummelt ord. Hvis vi bruker det passivt, det vil si for å markere at vi ikke vil akseptere at noen skal måtte leve miserable liv, er det nyttig. Hvis livskvalitet derimot brukes for å sette en standard som vi stadig skal strekke oss mot, er vi på ville veier. Troen på at alt kan beskrives, telles og kategoriseres er i dag grenseløs, og for hver ny omdreining på skruen reduseres den livsforståelsen som rommer alt og som alltid har en åpen dør for det uventede.

Det betyr ikke at vi skal romantisere tiden før vitenskapen gjorde tilværelsen mer forutsigbar. Mulighetene til å sulte i hjel eller til å få tuberkulose er det neppe noen som savner. Men når alle relasjoner blir satt på formel, mister vi også muligheten til å oppleve noe genuint nytt og overraskende.

Vi presses mellom to sterke krefter, som tilsynelatende er ulike, men som på mange vis fungerer ganske likt. Kapitalismen krever å få gjøre så mye som mulig til varer, mens medisinen ønsker å gjøre så mye som mulig til sykdom. Det de har til felles, er at de kveler språket fra hver sin kant. Og tar de språket fra oss, fjerner de samtidig mangfoldet. Storebror beskriver og forstår oss bedre enn vi gjør selv. Hvis vi aksepterer det, betyr det samtidig at vi oppgir en del av vår humanitet. ”Livet er ikke for amatører”, sier vi gjerne. Jo, det er nettopp det det er. Hvis vi ikke snart begynner å ta amatørskapet tilbake, ender livet opp som en vare vi må ut på markedet for å skaffe oss.

Men det finnes en annen innfallsvinkel til livskvalitet også. Jeg kan velge å gå fra det sosiologiske perspektivet til det personlige og konkrete, fra en ytterkant til en annen. Hva har jeg selv opplevd som godt, hyggelig, verdifullt og vakkert så langt i livet? Jeg vet at overgangen blir litt brå, men likevel, her er noen av mine favoritting, fra barneårene og til i dag:

Sparke fotball på plenen. Besøke farmor og farfar og tante og onkel på gården. Tegneserier og bøker. En femtiøres pose med peanøtter hver lørdag. Mors sjokoladekake. Gå på Melkebaren med mor. Sommerferie i spisstelt. Utetime. Terrengløp. Spille fotball. Gå på fotballkamp. Spille gitar og piano. Høre på musikk. Gå på kino.

Dra på folkehøgskole. Høre på jazz. Lese Ragnar Hovland og Dag Solstad. Studere. Bo på studentby. Spise fiskesuppe og kneipp med kaviar. Se på kunst. Høre på musikk. Bli pappa. Være pappa. Ferier i Danmark. Ta siste eksamen. Spise pizza. Lage musikk. Vandre gatelangs i Oslo en vakker vårdag. Jobbe i barnehage. Spise sjokolade. Sykle på Jæren.

Være aktiv i Mental Helse. Gå til byen hver dag. Male. Slutte å røyke. Gifte meg. Øve på trekkspill. Skrive. Se gode filmer. Lese Klassekampen. Interrail til Italia. Gå på biblioteket. Spise lørdagsgrøt. Være sammen med familie og venner.

Hm. Livet ser virkelig lite ut når jeg ser tilbake på det på denne måten. Har jeg ikke rukket mer enn dette? Er det virkelig dette jeg forbinder med livskvalitet? Er det så enkelt? Var det slik jeg trodde det skulle bli? Så dette er livet, liksom? Tja. Nei, det er vel ikke det. Det går kanskje an å gi et innblikk i noen av livets lyse sider ved hjelp av noen stikkord, men livet har også vært fylt, noen ganger til og over bristepunktet, av smerte, tap, sykdom og eksistensiell tristhet.

Det går an å skille gleder og sorger fra hverandre når man jakter på en av delene, men underveis i livet henger alt sammen med alt sammen. Og i opplistingen min er de gode relasjonene, prosessene og følelsene blitt nesten helt borte, enda de egentlig er viktigere enn noe annet.

Mitt liv har mye av tiden vært i overkant planløst, og det er kanskje et tankekors at jeg likevel er såvidt kritisk til tanken om at det gode liv kan planlegges. Men de siste ti årene har livet vært nesten fullstendig styrt av andres forventninger. Hver morgen når jeg slår på pc-en lyser dagens oppgaver mot meg. Det er det jeg er litt lei av. Skillet mellom arbeid og fritid viskes ut. For meg er det nok på tide å slippe litt opp igjen, men for andre kan planløsheten være en større trussel mot det gode liv. Kanskje ligger kompromisset, både for den enkelte og for samfunnet, i å fokusere litt mindre på planer og litt mer på sammenheng?

Der planer har en tendens til å bli rigide og å overta styringen, er det å stå i en sammenheng og å oppleve sammenheng noe som både strukturerer og gir frihet. Men siden betydningen av de tradisjonelle sammenhengene, som familien, kirka, bondesamfunnet og arbeiderkollektivet, er redusert, må vi enten oppvurdere disse sammenhengene eller definere og skape nye.

Spesielt viktig er det da at vi oppretter og synliggjør sammenhenger som alle kan identifisere seg med og koble seg til. Å skape sammenheng er noe man gjør og må gjøre både på individ- og samfunnsnivå. I en postmoderne verden er det derfor ikke bare en utfordring å skape sammenheng, man må også få sammenhengene til å henge sammen, slik at livet for den enkelte ikke oppleves som verken for stort eller for lite, men utfordrende nok til å være spennende og håndterlig nok til å føles trygt. Dette er egentlig ikke vanskelig. Vi må bare slutte å late som om det er noe vi kan klare på egenhånd.