-------------------------------KLAR

Med låver er landet bygget.

Noen tanker om tilstedeværelse og tilstedeværelser

Odd Volden

-Er det noen som er fraværende? Hver gang en lærer åpnet timen med dette spørsmålet, måtte en av klassens muntergjøker selvfølgelig svare: -Jeg er åndsfraværende! Ganske morsomt første gangen, men en prøvelse mot slutten av tredje klasse på gymnaset.

”Tilstedeværelse” er egentlig en ganske finurlig greie. På den ene siden er det veldig enkelt: enten er du her, eller så er du et helt annet sted. På den annen side: siden vi mennesker er så gode på tenkning og følelser og forestillingsevner og forflytning, kan vi være over hele fjøla på en gang. I tid og rom. På godt og vondt.

Mens jeg har sittet foran pc-en og skrevet de foregående linjene, har jeg samtidig vært inne på msn og snakket med en venninne som befinner seg på et sykehus med sitt nyfødte barn. Jeg har snakket i telefonen med en mann som trenger at noen med jevne mellomrom følger ham inn i hans depressive verden. Og e-posten sjekker jeg jevnt og trutt.

Jeg er etter hvert blitt tålig god til å håndtere slike parallelle tilværelser, men det kan nok hende at jeg bjeffer litt hvis kona blir litt for tilstedeværende litt for brått. Det er jo tross alt grenser for hvor mange sammenhenger man kan stå i på en gang. Og selv om jeg aldri har klart å bli psykotisk, så kan jeg noen ganger skli så langt inn i tankeverdenen at det kan være ubehagelig for meg selv og andre.

Åndsfraværende? Nei, kanskje tvert imot: veldig tilstede i egen tankeverden, veldig fraværende i den samhandlingen som burde foregå der jeg egentlig befinner meg.

Det siste året har jeg forsøkt å lære meg et nytt språk. Det burde egentlig alle gjøre med jevne mellomrom. Møtet med et nytt språk gir oss en mulighet til å nullstille oss. De fleste av oss blir etter hvert ganske flinke til å lage og anvende språklige konstruksjoner som ikke nødvendigvis korresponderer påtrengende med den fysiske virkeligheten når vi snakker morsmålet vårt.

Men i møtet med et fremmed språk blir selv den mest kultiverte påtakelig interessert i det jordnære: banaliteter som stoler, bord, vinduer og gater blir interessante fenomener, befriende enkle å forholde seg til som de er, sammenliknet med de endeløse sammenstillingene av verb og adjektiver og abstraksjoner som man må beherske for kunne gjennomføre en noenlunde sivilisert samtale med andre voksne. I møtet med det ukjente språket er vi plutselig tilbake på spebarnsstadiet, i det vi ivrig peker og ytrer de enkleste ord med frydefull stolthet.

En av mine utenlandske kamerater fra studietida fikk under en eksamen i norsk i oppgave å bruke uttrykket ”en gang i mellom”. Han løste oppgaven slik: ”I huset til Per er det mange rom med en gang i mellom”.

Min kamerats kreative bruk av et abstrakt uttrykk fikk meg til å tenke på at hvis man kan snakke om ”tilstedeværelse”, så må man vel også kunne snakke om”tilstedeværelser”, altså rom som fremmer tilstedeværelse?

Jeg forfølger den tanken og tar en liten pause fra min husmannsfilosofering. Jeg tar på meg den gamle dongribuksa og den malingsflekkete collegegenseren og går inn i…

III

…den gamle låven.

Det er som å gå inn i en tidsmaskin når du stiger inn i en gammel låve: lukta av gammelt treverk og høy, lyset fra sola som faller stripete inn gjennom sprekkene i kledningen, bjelkene og sperrene som trekker blikket oppover som i en katedral. Den gamle trekjerra som venter på en hest som aldri kommer tilbake. Vedsekkene som venter på de første snøfnuggene. Verktøy i svart jern med hjemmetelja håndtak, verktøy som det ikke lenger er språk for. Trekassen med boltene, skruene og den gamle roekniven. Sykkelen som bar odelsgutten til hans første stevnemøte en gang like etter krigen.

Bildene fra de to låvene jeg har kjent flyter sammen. De hører til forskjellige epoker, men de er deler av samme historie. Historien om ungenes glade lek i høyet. Historien om generasjonenes årlige møter i svett forening over høygaflene. Historien om mennesket i naturen og om naturen som kulturens storesøster. Historien om en tilstedeværelse og samhørighet vi kanskje aldri mer skal få oppleve, annet enn som flyktige påminnelser noen feriedager nå og da.

Javel? Nok en halvnostalgisk beretning som peker mot at alt var bedre dengang alt var bedre?

Nei. Det blir for enkelt. Romantiseringen av det enkle og gode livet på gården, der en skulle være sterkt tilstede alle sine dager, er ikke mer troverdig enn spissformuleringen om at mennesket har føtter og ikke røtter – utlagt: du skal være i bevegelse hele tiden.

Det finnes mennesker som til tider er sterkt plaget av påtvunget tilstedeværelse – det er langt fra alle som i verdens beste land har mulighet til å være så mobile som de skulle ønske. For ikke å snakke om alle dem som setter livet til i forsøket på å komme seg bort fra steder i verden hvor tilstedeværelsen er så påtrengende at de er villige til å ofre alt for å unnslippe.

Men for meg personlig har sommerens inntreden i en gammel låve gitt tydelig gjensvar: jeg har en historie og noen historier som fortsatt er viktige, selv om det lenge har vært liten plass til dem i hverdagen. Jeg trenger å finne og skape gode tilstedeværelser. Jeg er igjen blitt minnet om behovet for å ramme meg selv mer inn. Jeg vrir derfor på noen ord fra Håvamål og lager meg en ny huskeregel: ”Med låver er landet bygget”.