-------------------------------KLAR

Oss skapskapere i mellom

Odd Volden

”Skapskapere”? Hva er det for noen skapninger? Er skapskaper et ord, liksom? Skapskaper? Hm. Kan det være en som designer kjøkkeninnredning? En snekker som har spesialisert seg på garderober? Eller skal vi til teologien? Er en skapskaper simpelthen en skjult gud – en skaper som ikke har kommet ut av skapet?

Nei, jeg tenker nok på noe helt annet. Ordet ”skapskaper” er skapt i et forsøk på å løfte fram alle dem som ikke får brukt eller vist sin kreativitet slik de fortjener. Altfor mange av oss presses inn i former vi ikke er komfortable med. ”Vi fødes som originaler og dør som kopier”, sier vi gjerne, men er det gitt at det trenger å være slik?

For noen år siden gikk jeg noen dager i uka på et dagsenter for mennesker med psykiske lidelser. Da jeg begynte å gå der, kommenterte jeg overfor lederen at det var lite skriftlig informasjon å finne. Anførselen ble kjapt avfeid: ”Å, du vet, de folkene som går her leser ikke så mye!”

Hun var selv psykiatrisk sykepleier og fortalte oss gjerne at hun sang i kor, og hun lot det skinne gjennom at hun i det hele tatt var et menneske med en viss kulturell ballast. Men vi som gikk der var visst i hennes øyne ganske tilbakestående.

Dette fikk meg til å foreta en liten sosiologisk analyse i det skjulte: Hvem var egentlig vi ”psykiatriske pasientene” som fikk våre ”omsorgstilbud” fra denne velutdannede og kultiverte profesjonelle?

Jo, ser du, det var banksjefen som drev med akvarellmaling og som senere fikk sitt eget galleri. Det var bibliotekaren som tok meg med på min første og hittil eneste konsert med Leif Ove Andsnes. Det var læreren som elsket blues og jazz og som hadde unger som spilte nydelig piano. Det var hun som hadde måttet gi opp litteraturstudiene, men som senere fikk gitt ut diktsamling. Det var han jeg hadde gitt opp å få kontakt med, men som plutselig begynte å snakke da han oppdaget at jeg også likte Mahler. Og det var mange på dagsenteret som håndterte et musikkinstrument eller to.

Men dette skjønte aldri vår lokale omsorgsutøver, for hun var sykepleier, og vi var syke, og vi fikk pent ta til takke med å utføre terapeutisk håndarbeid etter aktivitørens mønstre.

Dette var og er ille, men det finnes noe som er mye verre. Jeg tenker på det pinlige faktum at vi etter mange århundrer med mislykket innesperring fortsatt stenger inne noen av våre mest kreative og virkelystne medborgere i fengsler. Det er bortkastet energi, på begge sider av nøkkelknippet. Tenk om vi heller hadde talt og handlet i Nils Christies ånd:

-Det var ikke spesielt smart å rane den banken, og det er bare tøys at du driver og putter i deg alle de dumme kjemikaliene når du ikke har bruk for dem. Du bør slutte med det og gå og be dama bak skranken i banken om unnskyldning. Men når du har gjort det, får vi sørge for å gi deg oppgaver og ansvar som er verdig din kreativitet og ditt pågangsmot. Hva kan du tenke deg, og hva trenger du for å lykkes?

Noen husker kanskje Anker Rogstad, skapsprengeren som etter hvert ble forfatter. Nylig kunne vi lese om Pål Enger, som har gått fra å stjele malerier til å male bilder selv. Og Fredrik Fasting Torgersen har skrevet dikt og annen skjønnlitteratur.

Foran meg på skrivebordet ligger boka Dikt fra fengselet (Hanne Bramness (red.), Cappelen, 2004) – en antologi der ni innsatte ved Oslo Fengsel har bidratt med dikt. Vi unner oss et dikt fra boka, skrevet av Hassanola:

Fengselsfugl

Fanget langt, langt, langt inne i mørket,

dag og natt, en fengselsfugl

er så hjelpeløs, skriker etter

frihet på den mørke cella lenge etter

at lyset forsvinner.

Vi klarer neppe å bli kvitt verken fengsler eller trangsynte sykepleiere med det første. Vi må derfor utvise revolusjonær tålmodighet og lete etter metoder for å rive ned de synlige og usynlige gjerdene.

Det er vanskelig å få til sosial endring uten at denne samtidig materialiserer seg i kulturuttrykk skapt av dem som står midt oppe i problemene: Kan vi tenke oss arbeiderbevegelsen uten arbeidersanger? Kan vi tenke oss kvinnekamp uten kvinnelige forfattere? Mange etterspør den store, norske innvandrerromanen, men ingen savner visst den store, norske uføreromanen. Eller er det slik at vi til evig tid skal nøye oss med Ingvar Ambjørnsens romaner om fabeldyret Elling?

Jeg tror ikke det. Det er på tide at vi lar opptrappingsplanene og rusreformene og arbeidslinjene og NAV-etableringene og endringene i støtteordningene følges av en kulturrevolusjon. Det å havne i fengsel, pådra seg et rusproblem eller å bli rammet av en alvorlig psykisk lidelse - eller en hvilken som helst funksjonsnedettelse, for den saks skyld - det er blant vår tids sterkeste kulturelle erfaringer, akkurat slik det var å være arbeider i begynnelsen av forrige århundre eller kvinne i siste halvdel av samme århundre.

I tidligere tider har det vært naturlig for dem som har kjempet for sosial rettferdighet å støtte hverandres bevegelser. Når et mål var oppnådd for egen gruppes del, kastet man seg inn i kampen for å bedre tilværelsen for sin neste. Slik er det i liten grad nå. I dag skal alt som er vondt og vanskelig betraktes gjennom diagnostiske og statistiske briller av ”nøytrale” forskere og byråkrater. Det politiske og kulturelle handlingsrommet blir trangere og trangere for dem som kanskje har mest på hjertet og tapetet.

Det er derfor viktig at vi jobber og lobber videre for å skape uttrykksmuligheter for alle som har kollidert med livet og samfunnet. Skapskaperne har vært bortgjemt og bortglemt lenge nok. Nå vil vi ut av journalene og prosjektene og inn i samfunnet, samtida og historien.

Vi trenger undervisning i alle ytringsformer. Vi trenger spalteplass, forlag, gallerier og scener. Vi trenger støttespillere og publikum. Vi vil ikke bli ansett som unyttige og ikke-eksisterende selv om vi ikke umiddelbart klarer å nyttiggjøre oss de etablerte arenaene og ordningene.

Skapertrangen, engasjementet og livslysten blir ikke borte selv om tilpasnings- og arbeidsevnen skranter. Prognosene vil bli mye bedre om vi får lov til å starte med å videreutvikle den kreativiteten som bor i oss alle, istedenfor å starte med å skulle behandles eller straffes for våre feil og mangler.

Et helse- og sosialvesen som ikke tar dette innover seg, kan fort vise seg å ha større problemer enn klientene.