------NEVERTHUNKBEFORE
-------------------------------LESERBREV
2006
Borte!
(Sendt til Fædrelandsvennen 27. desember 2009)
Ibsen-året ebber ut, og vi kan jo la dikteren selv få det siste ordet. Borte! er et av Ibsens korteste og vakreste dikt. Mange vil sikkert kjenne seg igjen i stemningen diktet skaper, ikke minst nå ved nyttårstider, men det kan kanskje også leses som en vemodig påminnelse om livets forgjengelighet.
Borte!
De siste gjester
vi fulgte til grinden;
farvellets rester
tok nattevinden.
I tifoll øde
lå haven og huset,
hvor toner søde
meg nyss beruset.
Det var en fest kun, -
før natten den sorte;
hun var en gjest kun, -
og nu er hun borte.
Odd Volden
Kristiansand
Kultivert og usivilisert
(Sendt Klassekampen 27. desember 2006, trykket)
-Det hjertet er fullt av, renner munnen over med, sier vi gjerne. Vi får håpe det ikke forholder seg slik i denne sammenhengen, men Klassekampens bokredaktør Bendik Wold må nesten forklare hva han mener med følgende passasje (fra en anmeldelse i bokbilaget 23. desember): ”Anmelderi i tidsskriftformatet kan være så mangt. Hva er vitsen med bokomtaler som kommer tre-fire måneder for sent? Vaganterne vender dette handikappet til en styrke, uten at man dermed føler seg hensatt til et Paralympics-stevne”.
Wold bruker referansen til Paralympics for å markere noe som er kvalitativt svakt, likegyldig eller kjedelig, i motsetning til objektet for anmeldelsen, som altså ikke er slik. Det er nesten så man ser Wold holde seg for nesen, så objektiverende foraktfullt fremstår det redaktøren skriver. Ville han i Klassekampen turt å bytte ut referansen til funksjonshemmede idrettsutøvere med en referanse til kvinnefotball?
Jeg har vanskelig for å forstå hvordan en redaktør i Klassekampen i det hele tatt kan få seg til å tenke tanken på å bruke funksjonshemmede som markør for det vi stiller oss likegyldige eller negative til, men det er kanskje med Bendik Wold som dem forfatteren T.S. Eliot en gang karakteriserte slik: ”De var så kultiverte at de holdt opp å være siviliserte”.
Odd Volden
Uføretrygdet
Festlig
(Sendt til Dagbladet 15. desember 2006, trykket)
Vi har lenge visst at det er godt å sitte på Stortinget. For et par tiår siden fortalte Gudmund Hernes oss at det er gøy å sitte i regjering, og nå vet vi altså at det ikke bare er godt, men rent ut sagt festlig å sitte på tinget. Og sånn må det visst fortsette å være, ettersom de arbeider så hardt og siden de er så ensomme på hyblene sine. Sånn kan man framstille det, når man er i posisjon til å snu virkeligheten på hodet.
Odd Volden
Kristiansand
Tonje og Fabian, liksom
(Sendt Dagbladet 14. september 2006, ikke trykket)
Det har vært så mye hype om tv-journalisten Tonje Steinsland at jeg jeg måtte se intervjuet hennes med Fabian Stang (TV2 14. september). Men etterpå sitter jeg igjen som et spørsmålstegn: Var det virkelig Tonje Steinsland som intervjuet Fabian Stang, eller var det Harald Eia som spilte Tonje Steinsland som intervjuet Otto Jespersen som spilte Birger som spilte Fabian Stang?
Odd Volden
Kristiansand
Natascha
(Sendt Dagbladet 7. september 2006, husker ikke om det ble trykket eller ikke)
Natascha fremstår i sitt første tv-intervju som en reflektert og sterk ung dame. Men vi må ikke glemme at vi ikke vet hva vi har sett før Finn Skårderud har uttalt seg.
Odd Volden
Kristiansand
Livsglede for viderekomne
(Sendt Fædrelandsvennen 24. august 2006, trykket)
Nok en gang pekes det på at det prosjekterte konserthuset kan være til hinder for å få til en god eldreomsorg i Kristiansand. Det blir litt for upresist, etter mitt skjønn. For en tid siden var jeg på klassisk konsert i en fullsatt domkirke. Jeg benyttet pausen til å betrakte resten av publikum. Bortsett fra at forbausende mange så ganske stive, ensomme og ulykkelige ut, var det mest overraskende at gjennomsnittsalderen må ha ligget på pluss / minus 60 år. Det kan derfor synes noe forhastet å sette konserthuset opp mot eldreomsorgen. Jeg tror tvert imot at det kan få uante konsekvenser om vi tar fra denne velutdannende og velartikulerte seniorgruppen prestisjen ved å bo i en by som har monumentalt konserthus. Vi må nok bare leve med at det skal mer til enn fallskjermhopping og trekkspillmusikk for å gi livsglede til de mest finkalibrerte blant oss.
Odd Volden
Kristiansand
Er Ræga fargeblind?
(Sendt Fædrelandsvennen 31. juli 2006, trykket)
Sosiologi var definitivt ikke mitt sterkeste fag på Blindern, men jeg lærte i hvert fall at systematisering av tilsynelatende hverdagslige og ubetydelige fenomener kan gi oss nye innsikter. I møtet med ferieposen med 16 utgaver av Fædrelandsvennen (14. juli – 31. juli), fikk jeg det for meg at jeg skulle se om Hennes Majestet Ræga også er innvandrernes dronning. Metoden jeg valgte, var å telle antall fotografier med identifiserbare personer, antall identifiserbare personer, og antall identifiserbare personer med innvandrerbakgrunn. Her er det jeg fant: I perioden bringer Hennes Majestet Ræga 66 bilder av identifiserbare personer. Vi finner til sammen 111 identifiserbare personer på disse fotoene. 1 – en – av disse personene har etternavn som tyder på utenlandsk (mellomeuropeisk) opprinnelse. Denne personen er for øvrig en voksen kvinne. Det finnes ellers bare lyserøde etniske norskinger – voksne og barn - på fotoene.
Og hva så? Tja. Det er i hvert fall ikke ressursene det står på. I løpet av til sammen 66 bilder i 16 utgaver burde det definitivt være mulig å finne plass til noen sommerbilder av og sommerhistorier om norske barn og voksne med andre hudfarger og / eller andre sommertradisjoner. Det er mulig at det ikke er så mange muslimer som har båtførerbevis. Men det hadde vært desto mer interessant å lese om han som har det. Det kan selvfølgelig være at alle med innvandrerbakgrunn er på ferie hos onkel i Pakistan eller bestemor i Vietnam. I såfall hadde det vært hyggelig om avisa fortalte oss det. Men sjansen er vel dessverre større for at det er rægeredaksjonen som er på bærtur. Jeg er om mulig enda dårligere i biologi enn i sosiologi. Men jeg synes å huske at ”Ræga” er i stand til å skifte både kjønn og farge. Den burde derfor være fleksibel nok til å se verden som den er, og ikke som rægeredaksjonen synes å huske at den var.
Nå hefter det selvfølgelig metodiske svakheter ved denne ”undersøkelsen”. Det kan være at Hennes Majestet Ræga har planer om å slå til med fargerikt fellesskap så det holder i den siste sommermåneden. Det kan være at perioden jeg har undersøkt ikke er typisk. For å kontrollere avisas generelle policy, tok jeg en titt på spalta Dagens navn i samme periode. Det var like nedslående. Det mest eksotiske jeg fant der, var en musiker fra Elverum.
Jeg tror altså at det i det lange løp gjør noe med barn og voksne med andre hudfarger og andre tradisjoner at de systematisk blir oversett og holdt utenfor nordmenns innerste sirkler. Jeg synes at avisa skulle ta seg sammen og gjøre noe med dette. Det er ikke nok å skrive liberale ledere en gang i blant. Det meste av grunnlaget for inkludering og integrering legges i det daglige samværet, også i avisspaltene.
Odd Volden
Kristiansand
Eksemplenes makt
(Sendt Dagbladet 27. juli 2006, tror ikke det ble trykket)
Erling Lae (25. juli) klarer langt på vei det Torbjørn Røe Isaksen ikke får til, nemlig å gi oss noen konkrete dilemmaer for velferdsstaten uten å bli respektløs, selv om flere av eksemplene ved nærmere ettersyn nok minner om Stutums presisering av at det ikke er farten, men bråstoppene som dreper. Lae misforstår også kritikken av inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssens utsagn om å være nådeløs mot sosialklienter som ikke klarer å stå opp om morgenen: Når kritikken ble såvidt sterk, handlet det mest om respektløs og utidig språkbruk og at ministerens uttalelser representerte en kraftig påminnelse om Arbeiderpartiets tradisjonelle problemer med å forholde seg respektfullt til dem som ikke klarer å holde akkorden. Lae er opptatt av at mennesker som tigger og som har alvorlige ruslidelser skal ta hensyn til andres velbefinnende gjennom å endre egen atferd, og at det ligger omsorg i ” å kreve” noe av de mest uheldige. Hvorfor skal vi da ikke kunne kreve at politikere endrer atferd på områder som ikke burde koste dem noe som helst?
Når vi skal føre de viktige samtalene om samfunnskontrakter, blir det å starte i feil ende når sosialklienter, tiggere og mennesker med alvorlige ruslidelser stadig blir gjort til kroneksempler. Det forbauser meg at verken Røe Isaksen eller Lae bruker reportasjen fra Dagens Næringsliv tidligere i sommer om ”Le Tour de Finance” som eksempel: Når den kommunale legevakten jevnt og trutt får inn skadde hobbyracersyklister fra samfunnets øverste hylle som forventer å bli lappet sammen, etter at de først har utvist suveren forakt for dem som fortau og sykkelstier faktisk er ment for, så er det etter mitt skjønn et langt viktigere eksempel på vaklende samfunnskontrakt enn de eksemplene Lae trekker fram. Hva med de enorme problemene og kostnadene alle bekvemmelighetsbilistene påfører samfunnet? Hva med alle de prestasjonsorienterte og selvhevdende arbeidtakerne som ”eier” samtalene rundt lunsjbordet på arbeidsplassen? Har disse et ansvar for inkluderingen av sine kollegaer – eller kan det hende at de skyver ansvaret over på sjefen, på personalkontoret, på sine sartere kollegaer, på helsevesenet – eller kanskje de regner med at inkluderingsministeren skal ordne inkluderingen for dem?
Sommerens nyttigste oppslag om samfunnsansvar finner vi for øvrig i Aftenposten (24. juli). En feriegjest har på eget initiativ reparert en åtte kilometer lang vei som kommunen ikke har klart å vedlikeholde på mange år. I møte med denne reportasjen stiller jeg meg følgende spørsmål: Har alle kommunens egne innbyggere vondt i ryggen? Må de bruke all sin fritid til å pleie karrieren og å planlegge neste års sommerferie? Venter de på at det neste statsbudsjettet skal ordne veien for dem? Eller håper de at neste kommunevalg skal gi dem politikere som er flinkere til å grave grøfter?
Odd Volden
Kristiansand
I et bokessay i Dagbladet 11. juli hevder psykiater og forfatter Finn Skårderud at ”(b)ønn og onani er sider av samme lengsel, etter noe å søke”. Gå og ta deg et runk, Skårderud, så vil du sikkert skjønne at noen tilsynelatende fiffige formuleringer likevel passer best i papirkorga.
Kristiansand
Det er nok nå, Skårderud
(Sendt Dagbladet 11. juli 2006, ikke trykket)
Atskillig skarpere hoder (Espen Søbye og Cathrine Krõger) enn undertegnede har forsøkt å få psykiater og forfatter Finn Skårderud til å opptre noe mindre grenseløst i gråsonen mellom psykiatri og litteratur, uten at det ser ut til å affektere Skårderud det minste (er det ikke ”manglende innsikt” og ”resistens” psykiaterne selv pleier å anføre når pasientene ikke vil forandre seg). Skårderuds essay om The Grizzly Man i Dagbladet for noen måneder siden burde strengt tatt vært innrapportert til legeforeningens etiske råd. Skårderuds unyanserte og ofte lite empatiske bruk av en håndfull begreper fra den psykodynamiske terminologi (for eksempel grandiositet og narcissime) er tidvis ganske ille å være vitne til. Det er klart at ingen ting fungerer mer strategisk og promoverende for psykiatere enn å klistre seg opp til levende og avdøde kunstnere, men om de nå på død og liv må gjøre det, så burde vi i hvert fall kunne forvente pietet i utførelsen. Men det ser ut til at psykodynamikerne kulturelt sett er uten naturlige fiender for tiden, og derfor blir vi stort sett sittende maktesløse og bivåne at de trenger seg inn gjennom alle dørsprekker.
I sitt sist essay (Dagbladet 11. juli) er det poeten Gunnar Ekelõf og den bildende kunstneren Lena Cronquist som er åsted for n´te etappe i Skårderuds Tour de Littérature. Skårderud ønsker sikkert å tilføre noe til vår kunnskap om kunstnerne, men vi sitter dessverre som nesten alltid igjen med mest fra Skårderuds egen forestillingsverden, og mindre om dem det egentlig skal dreie seg om. Hør for eksempel på dette, om Gunnar Ekeløf:
”Han er en troende mann, i den forstand at han tror på savnet, og da er Gud og Djevel likeverdige. Ingen av dem er jo troverdige i betydning sannferdighet, bare som savn. Bønn og onani er sider av samme lengsel, etter noe å søke.” Dette blir så pretensisøst og menigsløst at det nesten gjør vondt. Skårderuds blikk og språk, som på et tidspunkt var både skarpt, friskt og originalt, har forlengst mistet sin kraft. Jeg er ikke noen ekspert på verken litteratur eller litteraturvitenskap, men når litteraturviteren konstant skygger for forfatterne i stedenfor å få dem frem i lyset, må det være noe som ikke stemmer.
Det er i grunnen paradoksalt at det kulturradikale og kirkeskeptiske Dagbladet har utviklet et så religiøst og dogmatisk forhold til psykoanalysen. Det er nå en sak for seg. Men at Dagbladets redaktører setter avisas tradisjon for kritikk og for språklig eminens på spill med så magert resultat som i tilfellet Skårderud, vitner om at det glipper alvorlig. Vi kan vel tåle en daglig dose ”du-journalistikk”, men la oss få slippe psykiaterens blikk over skulderen mens vi leser. Det er nok nå.
Odd Volden
Kristiansand
smeigefeminister, betydningsfulle kvinner fra agderfylkene som gjerne priser sørlandssommeren iført hatt og hvitvinsglass. Det er foreløpig uklart om smeigefeministene har noe program utover å ha det gøy og å lage sørlandsreklame, men de gjør seg til gjengjeld veldig godt på bilder. Fotoet av hatteparaden i Bertesbukta er allerede en moderne sørlandsklassiker, gjerne omtalt som ”Hip Hip Hurra II”.
Smeigefeminister henvender seg primært til ansatte i offentlig sektor, kulturlivet og næringslivet og fremstår derfor historisk som en mellomting mellom statsfeminister og guccifeminister. De legger stor vekt på at de påstått særegne forhold i agderfylkene gjør det nødvendig å bruke virkemidler som kan virke noe gammelmodige for folk som ikke er født i et stakittgjerde.
Smeigefeminister tar ikke stilling i den velkjente feministiske striden om hvorvidt Gud er mann eller kvinne, men nøyer seg med å kreditere ham / henne for tjenlig vær under de årvisse hatteparadene, som for øvrig støttes av Fylkesmannen i Vest-Agder, lokalt næringsliv og en båtforening som organiserer mennesker som hevder at båtliv uten alkohol er kunstig moro.
Smeigefeminister omgir seg gjerne med menn, så lenge disse underholder dem og serverer dem konfekt, men de er generelt skeptiske til menn som har synspunkter på feministisk ideologi og strategi. Alle kvinner på Sørlandet er i prinsippet hjertelig velkomne til å delta i hatteparadene, men ettersom skjenkeløyvene sitter langt inne og strendene er for små, er det foreløpig slik at selv om alle kvinner fortjener en sommerfest, er det noen som fortjener den mer enn andre. Tiden vil vise om smeigefeministene har interesse av å endre på dette, eller om de egentlig mener at noen ganger er en hatt bare en hatt og en fest bare en fest.
Odd Volden
Kristiansand
I nyhetsseksjonen i lørdagsavisa blir vi presentert for ”45 betydningsfulle sørlandskvinner…”. Under hver sin festlige hatt serveres de hvitvin i sjøkanten av hvitskjortede menn. Det hele ser riktig hyggelig ut og virker som et godt påfunn. Det vil si: Helt til damene åpner munnen: ”Vi har invitert fritt fra hele Agder og samlet kvinner som utgjør en forskjell”, sier initiativtageren. Hva betyr dette? Hva slags forskjeller er det disse damene utgjør? Hva betyr det at de har invitert ”bredt”? Har de invitert noen av de flotte psykiatriske sykepleierne som gjør en ensom kjempejobb rundt om i de små kommunene? Noen kvinnelige renholdarbeidere? Noen kvinner som har kjempet seg ut av tungt rusmisbruk? Noen med ikke-vestlig bakgrunn? Hva med Ester Pirelli?
Festdeltakerne er ”…betydningsfulle kvinner fra blant annet næringslivet, kultur og det offentlige…”. Dette er sosietetsreportasje på nyhetsplass. Hvis Fædrelandsvennen hadde vært våkne, hadde de selvfølgelig gitt oss en liste over festdeltakerne. Siden Fædrelandsvennen tydeligvis mener denne festen har offentlig interesse, vil vi gjerne vite hvem kulturdamene og de offentlige damene er, siden de er så ”betydningsfulle”.
”Dette er magisk. Ekstra kjekt blir det når vi vet at at vi fortjener dette…” Nok en gang: Hva betyr dette? Hvorfor mener disse damene at akkurat de fortjener denne opplevelsen? Er dette kanskje damer som opplever at de har det spesielt traurig i hverdagen? Er det noen damer som ikke fortjener en slik fest?
Det brytes stadig grenser for selvtilfredshet og selvtilstrekkelighet. Finanseliten dro til Russland og feiret seg selv, men der var media våkne og dokumenterte på skikkelig vis. Det er naivt å tro at nettverksbygging av denne typen ikke har konsekvenser. Når avisa blir så sommerberuset som her, fungerer den bare som hattehylle.
For et par år siden ble det arrangert en rekke gjestebud rundt om i landet, for å bringe dem som hadde makt sammen med dem som har vært mindre heldige i så henseende. I lys av det vi oppnådde den gang, fremstår hatteparaden i havgapet som noe utdatert. Jeg utfordrer derfor initiativtageren: Vis at du virkelig er kvinne for din hatt og la neste hattegalla bli et skikkelig gjestebud, der du virkelig inviterer bredt - og ikke bare later som.
Odd Volden
Kristiansand
Ikke farlig
(Sendt Dagbladet 26. juni 2006, ikke trykket, tror jeg)
I forbindelse med et drap på Torshov i Oslo har den siktede i saken tidligere fremsatt trusler mot kvinnen, melder Dagbladet på nett. Og så er han altså siktet for drap. I følge politiet er mannen imidlertid ”ikke å regne som farlig”. Nei, det skulle da bare mangle. Det er jo bare nokasranerne og folk med psykiatriske diagnoser som er ”farlige”. Mannen på Torshov hadde jo åpenbart en grunn til å drepe. Det blir man ikke ”farlig” av - selv om den avdøde muligens ville hatt andre synspunkter på akkurat den saken.
Odd Volden
Kristiansand
Kultiverte psykiatere - en god idé?
(Sendt Dagbladet 14. juni 2006, ikke trykket)
Cathrine Krøger tar i en dobbel bokanmeldelse (Dagbladet 29. mai) et tydelig og poengtert oppgjør med psykoterapeuter som klistrer seg opp til store kunstnere (levende og døde). For oss som de siste årene har følt oss mer og mer språklig og kulturelt invadert av grenseløse psykiatere, i terapirommet så vel som i det offentlige rom, er dette svært befriende. Professor Sigmund Karterud liker det slett ikke (Dagbladet 1. juni), og det bør ikke komme som noen overraskelse på noen. Det som imidlertid forbauser, er Karteruds valg av strategi og våpen. Å forsøke å stifte Krøgers kritikk av en bestemt psykoterapeutisk holdning sammen med det postmoderne paradigmet, representerer rett og slett en nivåfeil.
Sigmund Karterud har brukt hele sin karriere på å skrive den store fortellingen om ”personlighetsforstyrrelser” og om ”psykodynamisk gruppepsykoterapi”. Når han betegner Krøgers anmeldelse som ”postmodernistisk raseri”, blir det derfor nesten tragikomisk. Men Karterud har tydeligvis bare en agenda, og det er å feie til side en hver kritikk. Det er ikke veldig tillitvekkende av en professor i psykiatri, men ukjent er det jo ikke.
Det er riktig at Krøger bruker sterke ord. Men det er faktisk svært vanskelig å gå i noen form for dialog med enkelte psykoterapeutiske aktører, enten de beveger seg i litteraturen eller medisinen. Hvordan kan man forholde trygt og dialogisk seg til mennesker som jevnt og trutt diagnostiserer levende og døde i et bulimisk fagspråk i alle kanaler? Hvordan kan man gå i dialog med mennesker som fallbyr empati og aktiv lytting i terapirommet, men som strør om seg med begreper som ”grandiositet” , ”narssisime” og ”manipulering” så fort pasienten er ute av døra?
Det skulle da bare mangle om det ikke skulle være stor høyde for å utvikle et motspråk, og det er ikke uventet at det kommer innspill fra det litterære feltet. Mennesker med tilpasningsproblemer og eksistensielle problemer er blant samfunnets minst bevisste forbrukere. Og mange fagfolk tør rett og slett ikke utfordre Karteruds og Skårderuds fortellinger. Det er derfor på høy tid at flere av oss tar sats og stiller spørsmålstegn ved de strategiene som fremtredende psykiatere bruker for å selge sin vare.
Odd Volden
Kristiansand
Her er en historie om eksklusivitetskravet fra brukerperspektiv:
Jeg skrev i formiddag et leserbrev til Fædrelandsvennen. Jeg sendte en kopi til en samarbeidspartner, til orientering. Han oppfordret meg til å sende manuset til osloavisene, som også hadde dekket saken. Jeg svarte at jeg mente avisene ønsket eksklusivitet. Han svarte at i saker som dette ville de kunne fravike kravet.
Jeg sendte manuset til Dagbladet, som kjapt takket standardisert nei, dog med personlig avsender.
Jeg sendte deretter manuset til Aftenposten, som automatsvarte og krevde eksklusivitet og ønsket mail tilbake hvis så ikke var tilfelle. Jeg sendte selvangivelse i retur og regnet med at løpet var kjørt der i gården.
Jeg sendte manuset til Dagsavisen, som svarte automatisk og krevde eksklusivitet. Jeg sendte selvangivelse, der jeg blant annet eksplisitt antok at dette da ikke var av interesse for avisa.
Jeg prøvde å finne en mailadresse til VG (i nøden…), men ga opp.
Jeg begynte på middagen.
Sju minutter senere kommer personlig henvendelse fra Aftenposten. Jeg mailer litt fram og tilbake, og får beskjed om at innlegget vil bli trykket i Aften. Jeg takker for det.
Mens potetene skrelles, kommer jeg plutselig på at jeg ikke har oppgitt min kontakt med Dagsavisen for kontakten i Aftenposten. Det hele ble vel borte da jeg lette etter potetene. Jeg sender for sikkerhets skyld en mail og trekker innlegget mitt eksplisitt fra kurven til Dagsavisen. Jeg har ikke hørt noe mer fra den kanten etter det.
Men nå kommer angsten sigende: Tenk om Dagsavisen trykker innlegget mitt likevel? Tenk om Knut Olav Åmås har gått hjem. Tenk om Dagsavisen trykker innlegget mitt og Knut Olav Åmås ikke rekker å stanse innlegget i Aften før skandalen er et faktum? Tenk om det blir jeg - jeg av alle - som skjemmer ut Knut Olav Åmås for all verden? Tenk om denne dagen for alltid vil bli stående som dagen da jeg ble svartelistet som non-exclusive i alle debattredaksjoner i Sør-Norge?
Hvis så ikke skjer, hr redaktør, skal jeg aldri mer la meg friste til å sende et manus til mer enn en redaksjon om gangen. Jeg skal aldri sende et manus til en redaksjon uten at jeg har fått en skriftlig bekreftelse på at ingen andre vil ta i det med ildtang. Jeg skal aldri mer klage til kona over at det snart bare er fire sider pr avis hvor det ikke står noe jeg leste i naboavisa i går (eller kommer til å lese i morgen).
På vegne av relativt få
Odd Volden
Heller eksklusiv enn ekskludert
Fædrelandsvennens redaktør har allerede beklaget avisas ”grensesprengende” journalistikk om kronprinsparets hytteplaner. Det er fint, men han bør bøye seg atskillig dypere før vi er ferdige med den opprinnelige lederartikkelen. Der håner han nemlig også kronprinsparets målrettede engasjement for en mer rettferdig verden: ”Det unge paret på Skaugum har scoret billige poenger på å åpne sine dører og servere et årlig veldedighetsmåltid.” Og: ”Kronprinsessen har svinset rundt på studiebesøk i Sveits for å lære mer om hiv / aids-problematikken”. For å ta det siste først: Dette er rett og slett en usedvanlig kvinnediskriminerende og ”gubbete” språkbruk. Det er flaut å lese slikt, hr. redaktør.
Kronprinsesse Mette-Marit var høy beskytter for Rådet for psykisk helses tv-aksjon Hjerterom, som Rådet arrangerte sammen med Kirkens Bymisjon i 2004. Hun gjorde den gang en formidabel og synlig innsats. I august i fjor inviterte kronprinsparet på nytt til gjestebud på Skaugum. Jeg deltok på dette, som en av flere representanter for Rådet for psykisk helses prosjekter. Det var en sterk opplevelse å være gjest på Skaugum, ikke som privatperson, men som representant for mennesker med psykiske lidelser, en gruppe mennesker som i flere hundre år har vært satt utenfor samfunnet, men som nå har klart å organisere seg til kamp for retten til å bli inkludert. Kronprinsparet har tydeligvis skjønt noe som svært få her til lands har skjønt, nemlig at det kun er gjennom tilstedeværelse, respekt og dialog man skaper gode allianser. For oss som bruker mye av vår tid til å jobbe interessepolitisk for utsatte grupper, er kronprinsparets anerkjennelse oppmuntrende og viktig. (Så får det heller være at Fædrelandsvennen ikke fant det interessant å dekke begivenheten, til tross for at vi var flere fra Kristiansand som deltok på Skaugum).
Kong Haakon var også kommunistenes konge. Kong Olav var også innvandrernes konge. Vårt nåværende kronprinspar viderefører kreativt og forbilledlig sine forgjengeres tradisjoner. Gjennom å markere at de også anerkjenner mennesker med psykiske lidelser og ruslidelser som fullverdige borgere, bidrar de til å motvirke de utstøtingstendensene vi ellers opplever. På bakgrunn av dette synes jeg vi skal la kronprinsessen få ha sine hatter og kjoler i fred. Det er langt viktigere for oss at hun og kronprinsen fortsetter å holde hodet kaldt og hjertet varmt.
Odd Volden
Landsstyremedlem Mental Helse
Politisk forbrukerjournalistikk
(Sendt Dagbladet 12. mars 2006, ikke trykket)
Det er tre og et halvt år til neste stortingsvalg, men likevel har Dagbladets Stein Aabø (12. mars) allerede bestemt seg for at løpet vil være kjørt for de rødgrønne i 2009. Velgerne som avsatte den den borgerlige regjeringen for seks måneder siden, opptrer nå plutselig som enkeltindivider på et marked, og kommentarer, kronikker og analyser som ser tingene i sammenheng, leses bare av en del velgerne som ikke stemmer Frp, i følge Aabø. Merkelig. Men dette burde uansett være en gave til Dagbladet, som gjennom et par tiår har ligget forrest i feltet når det gjelder å utvikle forbrukerjournalistikk. Når den nye redaktøren er vel i hus, bør han stikke fingeren i jorda og prioritere offensiv politisk forbrukerjournalistikk istedenfor å bære havre til et kommentatorkorps som primært skriver for å imponere kollegaer.
Odd Volden
Et dummere Norge
(Sendt Dagbladet 12. mars 2006, ikke trykket)
Gudmund Hernes er vendt tilbake til Norge og forteller oss i i Morgenbladet at vi er blitt dummere mens han har vært borte. Kanskje vi trenger en læreplanreform?
Opptrappingsplanen for psykisk helse er i ferd med å lykkes, både kvantitativt og kvalitativt: Vi har fått flere psykologer, og psykologene har fått finere kontorer. At ukebladene på venteværelsene er de samme gamle, og at pasientene fortsatt blir lagt inn med tvang og er like fattige som før, må ikke få spolere gleden over de profesjonelles karriereløft. Vi kan ikke løse alle problemer på en gang.
Odd Volden
Kristiansand
Shabana Rehmann gjør i lørdagsdagbladet rede for sine erfaringer med ”brazilian wax”. Hun vet sannelig å gjøre bruk av spalten sin!
Odd Volden
Kristiansand
Endelig vokset
(Første utkast, ikke brukt, se over)
Shabana Rehman tar i sin siste dagblaspalte profetpause, men fortsetter likevel sin beundringsverdig konsekvente kamp mot fordommer og unødvendig skamfølelse. Gjennom en befriende multikulturell og usjenert beretning om sin omgang med global hårfjerning, gir hun ord som ”spaltist” og ”kroppsspråk” et nytt innhold - og Dagbladet kanskje et revitalisert valgspråk: - Klør der andre tier!
Kristiansand
- Visse nevrologer mener at religiøse erfaringer skyldes en hjerneskade, formidler Verdibørsen (NRK P2, 11. februar). Hvis det holder stikk, kan vi ikke da overlate statskirka til Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon?
Odd Volden
Kristiansand
- Det er illusorisk å tro at vi kan få redusert bilismen, sier Arbeiderpartiets gruppeleder Terje Næss. Nei, det er nok et enklere politisk prosjekt å være nådeløs mot en håndfull sosialklienter som sliter med døgnrytmen. I Ibsen-året 2006 fremstår Arbeiderpartiet dessverre fortsatt som partiet for dem som ønsker å tilhøre den kompakte majoritet. Er ikke det litt flaut, Næss?
Odd Volden
Kristiansand
Fullstendig inkludert, Ashan
(Sendt Dagbladet 18. januar 2006, trykket)
Odd Volden
Kristiansand
”Det er bedre å være evig toer enn å aldri være i nærheten”, filosoferer skøyteløper Eskil Ervik. Det høres jo rimelig fornuftig ut, men det spørs vel om ikke sponsorer og andre seiersrusmisbrukere vil slite litt med å følge Ervik her?
Odd Volden
Kristiansand