------NEVERTHUNKBEFORE
-------------------------------LESERBREV
2007
(Sendt Fædrelandsvennen 16. desember 2007, trykket)
Med ordføreren og informasjonsrådgiveren i spissen skal Kristiansand kommune igjen fronte et ”Stjernetreff”. Informasjonsrådgiver Svein Tybakken dekker seg bak breddeidrettens behov: -Idrettsstjerner er viktige forbilder som betyr mye for grasrota. Tja, det er vel i beste fall innsatsen i løypa og på banen som påvirker ungene, og den blir vi jo uansett bombardert med i alle kanaler. Dyrkingen av idrettsstjerner må være en av de sterkeste motorene i den ekstreme prestasjonsorienteringen og den påfølgende utstøtingen vi nå ser i alle deler av samfunnet.
Hva var det for eksempel Starts talentutvikler sa i avisa for et par år siden? Jo: -Vi må bli råere på talentutviklingen. En kamerat av meg, som har sett alle sine fem barn gå gjennom fotballkverna og som i sitt lag forgjeves har prøvd å kjempe for breddeidretten i aldersbestemte klasser, sier det slik: -Det er mange unger som blir liggende igjen i grøfta når man begynner å toppe lagene mens spillerne ennå er i ung alder. På samme måte er presset så stort i retning av idrettstilbedelse blant voksne at det i dag nesten er lettere for en av byens borgere å stå fram som pedofil enn som likegyldig til hvordan det går med Start.
Informasjonsrådgiver Tybakken hevder at de inviterte utøverne fortjener en festkveld fordi de har lagt ned en så ”enorm innsats for å komme så langt som de har”. Ærlig talt: Selv om vi bor i en region hvor folk gjennomsnittlig har dårligere helse enn i landet for øvrig, hvor vi ikke klarer å lære barna våre å lese, og hvorfra vi sender av gårde så dårlige politikere at resten av landet ler av oss, vil det være slik at det hvert år vil slumpe til at noen av oss klarer å vinne en eller annen idrettskonkurranse. Det ligger i både gener og kultur at vi liker å utfolde oss og bruke kroppen, selv når det ikke er nødvendig for matstrevet.
At en og annen sørlending nå og da er blant dem som vinner et eller annet, er rett og slett noe av det minst oppsiktsvekkende som tenkes kan. Og i 2008, med de utfordringene vi står overfor sosialt og miljømessig, er kommunal elitedyrking av typen ”Stjernetreff” noe av det siste vi trenger. Hvis Kristiansand kommune virkelig ville vist ungene gode eksempler, så kunne de arrangert et ”Det nytter”-arrangement, der folk med historier som den tidligere rusmisbrukeren og idrettsmannen Torbjørn Løkken og ungdom som har overlevd idrettsrelatert spiseforstyrrelse kunne stått fram. Slikt kan med rette kalles ”enorm innsats”.
Jeg er enig med Tybakken om et forhold: Jeg håper også at folk vil kjenne sin besøkelsestid. Men jeg trekker en annen konklusjon: Ta ungene med på biblioteket. Gå en tur i lysløypa med kakao og vafler. Ikke gi dem nok en runde med kroppsdyrkelse sponset av korttenkte voksne i offentlig sektor og privat næringsliv. Boikott ”Stjernetreff” 2008!
Odd Volden
Kristiansand
Det norske Alessiparti
(Sendt Dagbladet 19. november 2007, husker ikke om det ble trykket eller ikke)
-Åtte av ti hjem jeg besøker har Arne Jacobsen-stoler, Alessi-kanner og PH-lamper, sier statsministeren kone. Er det fortsatt noen som lurer på hvorfor regjeringen sliter med å avskaffe fattigdommen?
Odd Volden,
(Sendt Fædrelandsvennen 15. november 2007, husker ikke om det ble trykket eller ikke)
Vis tre politikere en telefonkiosk, og du vil oppdage at den ene ser en tom blikkboks, den andre et kulturminne og den tredje byens nye hotell.
Odd Volden
Kristiansand
(Sendt Fædrelandsvennen 6. september 2007, mener å huske at det ikke ble trykket)
”Partiene ser ikke de funksjonshemmede. Flertallet av fylkespartiene nevner overhodet ikke funksjonshemmede i partiprogrammene sine”, melder Dagsavisen 31. august. Jeg deltok 27. august på et møte i Byhallen om situasjonen for funksjonshemmede og funksjonshemmedes organisasjoner, og det var skremmende å oppleve misforholdet mellom den påståtte interessen for funksjonshemmedes levekår og den totale kunnskapsmangelen de til dels meget erfarne representantene for de etablerte partiene utviste. Men det bekreftet dessverre bare en av viktigste årsaken til at funksjonshemmede fortsatt i realiteten nektes full bevegelsesfrihet og tilgang til de arenaer som funksjonsfriske ser på som selvfølgelige: politikerene tar ikke dette på alvor.
Helt siden jeg først ble oppmerksom på fenomenet for snart 35 år siden, har jeg registrert at i hver eneste valgkamp blir det påpekt at det fortsatt bor unge funksjonshemmede på sykehjem som i hovedsak er beregnet for eldre, og at funksjonshemmede må slite med en skyss-ordning som i realiteten binder dem til hjemmet i mye større grad enn det som gjelder for folk flest. Det er en stor skam at vi ikke har klart å ta fatt i dette, og det er spesielt ille at i forholdene er så dårlige i Vest-Agder når vi vet at mannen som ledet det kanskje største arbeidet noensinne for å bøte på dette, Sigurd Manneråk, ”arkitekten” bak NOU 2001:22 Fra bruker til borger, hadde sterk tilknytning til vårt fylke.
Vi må nå en gang for alle slutte å være blinde for funksjonshemmedes soleklare rettigheter. Funksjonshemmede og funksjonshemmedes organisasjoner må bli invitert til å legge fram sine krav snarest, og så må vi rett og slett gjøre det de ber om. I Sigurd Manneråks ånd vil det i stor grad handle om tilrettelegging, tilgjengelighet og universell utforming.
Odd Volden
Listekandidat Rødt / RV
Kristiansand
(Sendt Fædrelandsvennen 6. september, ikke trykket)
Forholdet mellom kulturarbeiderne, folket og den økonomiske og politiske eliten er i vår tid dessverre blitt mer og mer utydelig. Den ensidige satsingen på opplevelsesøkonomi tømmer gradvis det offentlige rom for mening og meningsbrytning. Det må arbeides for et større og tydeligere handlingsrom for kunstnere og kulturarbeidere. Vi må kjempe mot tanketomt kulturkonsum og øke oppmerksomheten omkring vilkårene for hvordan kunst og kultur skapes. Vi trenger økt fokus på at alle grupper i samfunnet skal ha reell mulighet til å utrykke seg kulturelt og til å delta i kulturlivet. Vi vil derfor bidra til en kulturallianse med undertrykte gruppers organisasjoner med henblikk på å sikre disse lik tilgang til alle kulturuttrykk. Innvandrere, eldre, funksjonshemmede og mennesker i økonomisk krise er fullverdige samfunnsborgere, med samme rett til å delta og til å uttrykke seg som alle andre, uavhengig av hvilken situasjon de til en hver tid befinner seg i.
Lik tilgang til informasjon er en forutsetning for demokrati. Et livskraftig folkebibliotek med tilstrekkelige ressurser til å ligge i front av kunnskapsformidlingen er den viktigste garantisten for dette. Folkebibliotekene er under press, selv om oppmerksomheten omkring dette foreløpig er mikroskopisk. Biblioteket forener mer enn noefolks behov for å utvikle så vel forstand som følelser. Biblioteket vil derfor alltid være det viktigste og mest tilgjengelige kulturhuset i et hvert lokalsamfunn, ikke minst for barn og unge, mennesker med annen kulturell bakgrunn og mennesker som av ulike grunner står utenfor arbeidslivet. Vi vil i kommende valgperiode ha spesielt fokus på å sikre og videreutvikle biblioteket, ikke minst gjennom å legge til rette for samspill mellom Kristiansand folkebibliotek og Kilden. Det må være en viktig oppgaveå se til at når vi nå snart får landets fineste kulturhus, skal vi også ha landets beste bibliotek og informasjonssenter for musikk, dans og drama.
Vi trenger rett og slett å legge til rette for en ny opplysningstid. Det er innenfor en slik ramme vi best kan sikre at kunst og kulturliv blomstrer uten å skygge for folkeopplysning og demokrati.
Odd Volden
Listekandidat Rødt / RV
Kristiansand
En gang på slutten av nittitallet kom jeg til å nevne for det eldste medlemmet i Mental Helse Sandnes at det kanskje hadde vært en idé om vi gikk i Folketoget 17. mai. Da gnistret det til i øynene hennes: ”17. mai – borgerskapets karneval!” Og så ga hun meg en historieleksjon jeg sent vil glemme; om en tid da forskjellene blant folk ble anerkjent av arbeiderklassens tillitsvalgte så det fikk konsekvenser i alle sammenhenger.
Terje Næss, derimot, tar i en kronikk 24. mai, skrittet helt ut i motsatt retning. Der Arbeiderpartiet i 25 år har gjort sitt ytterste for å skape det klasseløse samfunn gjennom ganske enkelt å la være å snakke om forskjeller, fullfører nå Terje Næss verket ved å gjøre selv Folkets hus apolitisk og tannløst. For å sette det hele i relieff: Det ryktes at da stjernesopranen Cecilia Bartoli var på konserthusturné nylig, kostet billettene i Stavanger 1500 kroner. Det er mulig at enkelte i industriarbeiderklassen til Terje Næss kan slenge dette på bordet, men det finnes nok andre, både i og utenfor arbeidslivet, som lurer litt på om dette er en kurant inngangsbillett til et Folkets hus.
12. september i fjor deltok jeg som innleder på et møte i regi av Arbeiderpartiet i Kristiansand, et møte hvor det for øvrig var flere innledere utenfra enn det var Arbeiderparti-medlemmer tilstede i salen, og hvor Terje Næss var en av to verter. I innlegget mitt sa jeg blant annet følgende:
Kristiansand ”…skal bli den første byen i landet – kanskje i verden, for alt jeg vet – som bygger et moderne psykisk helsesenter – med alt det det innebærer…Etter mitt skjønn er det å få en psykisk knekk en av de sterkeste kulturelle erfaringer et menneske kan få i vår tid – like sterkt som å være arbeidsledig på tredvetallet og kvinne på femtitallet, for å bruke noen paralleller. Og hvem skulle være bedre rustet til å ta dette på alvor enn Arbeiderpartiet? Et moderne psykisk helsesenter vil hente mye av innholdet fra modeller for folkeopplysning, likemannsarbeid og fellesskap slik vi for eksempel har sett det i Folkets Hus...”
Her fikk Terje Næss og Arbeiderpartiet servert et konkret forslag til hvordan det nye slagordet ”Alle skal med” kan realiseres. Men det er tydelig at Terje Næss liker best å være karnevalsgeneral for middelklassen. Istedenfor virkelig å gjøre noe nyskapende, velger Næss å trekke fram det etter hvert ganske møllspiste ”Cultiva-foredraget” om ”denne nye pulsen av omstilling og nyorientering” og ”kreative næringer”. Hvis dette er ”det nye”, så er det i såfall gammelt nytt.
Det ser ut til at Terje Næss og jeg er enige om at Gustav Mahlers musikk er noe av det vakreste som finnes. Men vi kan i verste fall velge mellom et utall cd-innspillinger hvis vi vil høre klassisk musikk. Bestemor på heimen og de som steller henne har sjelden noe valg i det hele tatt. Hvis Terje Næss vil kalle disse sammenlikningene for ”gaul”, så må han gjerne det. Men i mine ører er det i hvert fall mindre ubehagelig enn lyden av selvtilfreds norsk middelklasse.
Odd Volden
Kristiansand
Det sitter til enhver tid hundrevis av brukere på aktivitetssentra for mennesker med psykiske lidelser rundt om i landet med mer talent enn Ari Behn når det kommer til å dekorere glass og steintøy, men siden Ari Behn og et økende antall ”kulturpersonligheter” tydeligvis oppfatter verden som sin personlige lekegrind, må vi nok bare slå oss til tåls med at offentlig eksponert talentløshet er noe vi vil se mer og mer av. Standpunktredaksjonen kunne godt spart oss for dette, men NRK må vel sørge for å holde produksjonen av imagedesignere oppe mens vi venter på at Anne Grosvold skal fortsette der Fredrik Skavlan slapp.
Odd Volden
Kristiansand
Artikkelen om personlighetsforstyrrelser (PF) 16. mars beskrev ikke den mest utbredte av alle personlighetsforstyrrelser, ”normal personlighetsforstyrrelse” (NPF). NPF kan ramme alle, men psykiatere, psykologer, journalister og andre som vegeterer på sine medborgeres ulykke, er spesielt utsatt. De vanligste kriteriene for NPF er 1) et ønske om å kategorisere flere mennesker som avvikere enn det som tidligere har vært ansett som nyttig og 2) troen på at det tjener en hensikt å diagnostisere lidelser det knapt finnes behandling for. Ettersom de fleste mennesker naturlig nok finner de øvrige PF-diagnosene ubehagelige, er det stort sett bare mennesker med NPF som deltar i den offentlige samtalen, hvilket kan være en forklaring på personlighetsdiagnostikkens popularitet.
Odd Volden
Kristiansand
Vinninga og spinninga
(Sendt Fædrelandsvennen 28. februar 2007, trykket)
-Handelsstanden i Kristiansand kan ha tapt 20-30 millioner kroner på snøkaoset i uka som gikk, anslår lederen for handelsforeningen Kvadraturen i Kristiansand. Det fremstår som et underlig regnestykke. Hvis det virkelig er slik at det som ikke ble solgt forrige uke forblir usolgt, må vel det bety at at vi klarer oss utmerket uten disse varene? Og hva sier i såfall det om handelsstandens moral?Men alle erfaringer tilsier vel at det vi ikke får kjøpt den eneuka, kjøper vi den neste.
Min sterkeste handelserfaring fra uka som gikk, var at kolonialbutikkeni nærmiljøet gikk tom for noen varer. Det var dobbelt så mange kunder der som på en ordinær lørdag, antakelig fordide mest avanserte beboerne i områdettydeligvis ikke kom seg av gårde til delikatessediskene i sentrum. Det er mulig at de sentrumsnære matbutikkene har tapt omsetning, men siden folk flest ikke trenger å sulte i Norge, har dette tapet formodentlig kommet kolonialene i drabantbyene til gode. Noen har kanskje benyttet anledningen til å tømme fryseboksen, men den skal jo i sin tur fylles igjen, så det skulle også gå opp i opp.
Det største problemet som rammet meg som forbruker, var at jeg måtte bytte ut noen av grønnsakene til lørdagsmiddagen. Det er til å leve med.Til gjengjeld har det vært en nytelse å kunne gå trygt i veien og oppleve hensynsfulle bilister i opptil flere dager i strekk. Det er ikke hverdagskost for en innbittfotgjenger. Og jeg har vekslet opptil flere ord med mennesker jeg ellers ikke ville kommet til å snakke med. Når naturen bestemmer seg for å legge inn et ekstra gir,kommer vi plutselig hinannen ved, som danskene sier. Det er i lengden kanskje et vel så viktig regnskap å føre som handelsstandens?
Odd Volden
Kristiansand
Støttekontaktene i Sandnes tjener mye mindre enn i nabokommunene. En timelønn på rundt åtti kroner er tilbudet til dem som assisterer mennesker som trenger støtte til å komme seg på kino, på kafé, eller i kulturhuset. For å sette dette i relieff: Sandnes kommune har gått inn med 25 millioner kroner i Stavanger 2008, og nå lurer en regning på 13 millioner til rundt hjørnet, for at noen kreative mennesker skal få leke seg litt med lyskastere. Forfatteren T.S. Eliot sa en gang om et bestemt kunsterisk miljø: ”De var så kultiverte at de holdt opp å være siviliserte”. Det er dessverre mange miljøer i vår rike og tanketomme nasjon som er skremmende nær å rammes av Eliots karakteristikk.
Det blir spennende å se hvilke krumspring og bortforklaringer byens politikere kommer med når de skal forklare hvorfor det er viktig og riktig å ikke øke lønna til støttekontaktene. Kommunaldirektør Elin Selvikvåg har allerede satt en standard: ”…jeg vet at mange gjør dette arbeidet fordi de kjenner et sosialt ansvar. En del kjenner gjerne brukerne og mange synes det er et verdifullt arbeid”. Historisk har lærere og sykepleiere også hatt et kall til yrkene sine, men i dag er det ingen som vil finne på å bruke denne typen argumenter for lave lønninger til disse arbeidtakerne. Men siden støttekontakter jobber med og for funksjonshemmede, er det kanskje ikke så farlig? Det er flaut å se denne type argumentasjon i 2007, men det er dessverre ikke uvanlig.
En sosionom bosatt i Sandnes, Marit Linnerud Egeland, har skrevet en av de mest brukte lærebøkene i støttekontaktarbeid. Sandnes kommune gikk med 100 millioner i overskudd i 2006. Forskjellene i samfunnet øker, og regjeringen la nylig fram en stortingsmelding om utjevning av disse forskjellene (St.melding.nr 20 2006-2007). Det vil på bakgrunn av dette være fryktelig pinlig om ikke politikerne i Sandnes benytter første anledning til å gi støttekontaktene et realt lønnshopp.
Odd Volden
Når folket blir festbrems
(Sendt Fædrelandsvennen 3. februar 2007, trykket)
Kulturredaktør Terje G. Eriksen serverer lørdag 3. februar en av de underligste kommentarartikler jeg har sett på lenge, både i form og innhold. Det er riktignok ikke helt ukjent at politikere og byråkrater kjefter opp folket når folket ikke ”tar signalene”, men at en lokal redaktør forteller at en halv landsdel nå må se til å ta seg sammen og bli begeistret for noe som aldri har vært noe folkekrav, det er ganske utrolig.
Jeg tilhører verken de argeste kritikerne eller de varmeste tilhengerne av kulturhuset. Jeg har vel tenkt at kulturhuset kommer uansett, nettopp fordi medie- og markedstrøkket er så formidabelt i favør av sterkt formaliserte og kostnadskrevende kulturuttrykk. Det er vel også derfor jeg blir provosert av at Eriksen på toppen av det hele skal piske meg og resten av folket til begeistring for kulturhuset.
”Hvis ikke engasjementet og interessen er tilstede hos den jevne mann og kvinne, er det meningsløst å bygge et teater- og konserthus til over en milliard kroner(…)Derfor må det straks legges en plan for hvordan man kan skape et bredt folkelig engasjement for saken.” Mange vil kanskje hevde at hvis det virkelig er så liten interesse for kulturhuset som Eriksen påstår, så burde vi kanskje vente litt med å bygge det? Videre: ”Noen må slå på stortromma og invitere til fest og moro”. Er det virkelig mer ”fest og moro” vi nordmenn trenger for øyeblikket? Er det dette Eriksen ønsker vi skal forbinde med kulturhuset?
Eriksen foreslår å arrangere ”et fem år langt vorspiel med alliansebygging, faste konserter, forestillinger, debatter og informasjonsmøter. Et vorspiel som som bygger entusiasme og forventninger…”: Igjen møter vi denne overspente retorikken som preger hele artikkelen. Et ”fem år langt vorspiel”– hvem i all verden orker slikt?
Og ”alliansebygging”? Jeg har i flere år forsøkt å skape allianser mellom folk som har falt utenfor og noen av dem som er innenfor. Det er seigt og slitsomt arbeid og midlene og oppmerksomheten er mikroskopiske i forhold til det som blir kulturlivet (inklusive idretten) til del. Er det for eksempel noen som kan se for seg at en fremtidig avtroppende ordfører lar seg headhunte til å administrere kulturarbeid blant rusmisbrukere og andre som sliter med vanskelige liv? Jeg tror ikke det. Alle fagre løfter og all vakker retorikk til tross, kultur brukes i dag dessverre i større grad til å ekskludere enn til å inkludere.
Uavhengig av kulturhuset trenger vi edruelig og bred informasjon og journalistikk om forskjellige former for kulturarbeid, om hvem som har reell tilgang til hvilke kulturformer, og om hvordan kultur skapes og distribueres. Jeg utfordrer derfor Eriksen og hans redaksjon til selv å ta noen av de grepene han etterlyser. Kanskje vi er mer interesserte enn Eriksen tror? Kanskje begynner vi bare å bli lei av at kulturprodusenter og journalister gir oss underholdning og kaller det kultur?
Odd Volden
Kristiansand
Wold & Volden på bortebane
(Sendt Klassekampen 11. januar 2007, ikke trykket)
Bendik Wold innrømmer (11. januar) at setningen som foranlediget mitt første innlegg (10.januar) om uheldig metaforbruk i en av hans litteraturanmeldelser, var klønete. Det er betryggende at han ser dette. Like betryggende virker ikke Wolds forsøk på forklaring. Funksjonsnedsettelsen (Wold bruker selv betegnelsen ”handikap” ) ligger i individet, funksjonshemmingen i samfunnet – og ingen av disse medfører nødvendigvis ”kroppslige mangler”: Psykiske funksjonsnedsettelser og –hemminger kan være like reelle som fysiske. Det virker rett og slett som om Wold er litt på bortebane i denne sammenhengen – for øvrig i likhet med foruroligende mange andre. Det er generelt ikke ålreit - og definitivt ikke i Klassekampen - å tro at man kan slippe unna med større ignorans når man omtaler og forholder seg til funksjonshemmede enn det som gjelder for andre diskriminerte grupper. Hvis Wold vil ta dette på alvor, viser jeg til boka Med vitende og vilje. Om funksjonshemming, diskriminering og krenkelse. (Heglum og Krokan, red., Kommuneforlaget 2006).
Wold ønsker å ”terge litt tilbake”. Dette er et litt ufint retorisk grep, ettersom jeg selvfølgelig ikke bruker Klassekampens begrensede spalteplass til ”å terge”, men til å forsøke å drive politikk. Wold forsøker videre å få det til at det egentlig er jeg som fordomsfull, siden jeg forteller hvilke assosiasjoner jeg får av å lese det Wold skriver. Det er litt underlig å høre slikt fra en litteraturkyndig, og det blir ikke mindre underlig når vi leser hva Wold nylig har skrevet i debatten med forfatteren Hanne Ørstavik: ”Fra et forfattersynspunkt er det selvsagt hensiktsmessig å redusere arbeidsdelingen i litteraturlivet – og andre verdensproblemer, for så vidt - til et spørsmål om lesemåte. Så ligger ansvaret på mottageren, og virksomheten på skrivekammeret kan fortsette uforstyrret.” (6. januar). I debatten med Ørstavik virker det som Wold ønsker å legge hovedansvaret på forfatteren, i debatten med meg på leseren.
Wold misforstår helt det jeg trodde var et banalt retorisk spørsmål: ”Ville han (Wold) turt å bytte ut ut referansen til funksjonshemmede idrettsutøvere med en referanse til kvinnefotball?” Som ”forfatter” kan jeg imidlertid gjerne ta ansvaret for at Wold ikke leser det jeg trodde jeg skrev. Poenget mitt var å forsøke å vise at menn som vil bli tatt seriøst i dag ikke får poeng for uærbødighet overfor kvinner. Slik har det ikke alltid vært, og slik er det fortsatt ikke for oss med funksjonsbegrensninger - jfr den respektløse språkbruken man nå oftere og oftere ser i omtalen av oss som på grunn av helseproblemer ikke alltid i (hele) yrkesaktiv alder klarer å livnære oss av egen inntekt.
Wolds biografiske lesning av Eliot-sitatet jeg ga til beste, var kvass og elegant. Jeg tar likevel, selv om det nå definitivt er jeg som er på bortebane, sjansen på å avslutte med et nytt sitat. Rudyard Kipling (hvis jeg husker riktig når jeg mener at han er opphavsmannen til sitatet) var riktignok kanskje, i Wolds terminologi, imperialisme-apologet, men det får stå sin prøve. Her er sitatet: ”Bøker er gode på sitt vis, men de er en temmelig blodfattig erstatning for liv”.
Odd Volden
Uføretrygdet