Vi deler helsedirektørens forhåpninger om en revitalisering av sentrale samfunnsarenaer. Men da er det viktig at helsedirektøren synliggjør de gode lavterskeltilbudene - psykisk helsesentre, tilrettelagte kulturtilbud, selvhjelpsfora og brukerorganisasjoner.

Det utdannes også flere hundre psykisk helsearbeidere her til lands hvert år - mange av dem med støtte fra helsedirektoratet. Disse finnes på de fleste arenaer. Valget står derfor ikke på noen måte mellom ”psykologer eller ingenting”.

I arbeidslivet er coacher, mentorer, teambuilding, bedriftsidrett og HMS-arbeid en hverdagslig sak. Vi ber helsedirektøren tydeliggjøre for alle ledere at det i dag er en selvfølge at de har like god kjennskap til aktører og instanser som gavner psykisk helse som de har til helsestudioet og Birkebeineren. Skam må ikke lenger knyttes til behovet for å snakke om psykisk helse, men til det å ikke ha et reflektert forhold til psykiske helse og psykisk helsearbeid.

Hilde Hem, NASEP

Anders J.W.Andersen, Universitetet i Agder

Odd Volden, tidligere landsstyremedlem Mental Helse

Vi som mottar uføretrygd er like mye verd som alle andre

(Sendt Dagbladet 27. august 2009, ikke trykket)

Et av morgenens toppoppslag i NRK Dagsnytt 19. august, om fortsatt økning i antall unge på uføretrygd, hadde et intervju med en ung dame som illustrasjon. Hun fortalte at hun, til tross for en langt fra optimal oppvekst, med påfølgende rus- og psykiske lidelser, og til tross for å møte nedlatende kommentarer om at hun ”levde på andres inntekter” hadde kjempet seg til å gjøre ferdig med videregående skole i slutten av tyveårene.

Dette velger altså NRK å bruke som illustrasjon på et problem. For oss i Rødt står dette nyhetsinnslaget som en illustrasjon på det stikk motsatte: At vi i Norge fortsatt har offentlige velferdstjenester som hjelper mennesker i utsatte posisjoner til overlevelse og et verdig liv og som gjør det mulig for mennesker som ikke sjelden har blitt syke av for mye ansvar og for store belastninger i unge år å kunne ta helt fri fra krav om å prestere slik at de får tid til å finne igjen livs- og pågangsmotet i eget tempo.

Den unge kvinnens historie er først og fremst en suksesshistorie. Vi er sikre på at denne unge damen kommer til å berike både lokalsamfunnet og storsamfunnet med sine kunnskaper og erfaringer når hun er klar for det. For Rødt er utgangspunktet at folk gjør så godt de kan. Mennesker kommer til verden med svært forskjellig utrustning. Disse forskjellene forsterkes gjerne gjennom klasseforhold og andre miljøbetingelser. For Rødt er det helt uaktuelt å la ”solskinnshistorier”, enten de kommer fra løvetannbarn eller enarmede polfarere, være styrende for utviklingen av den offentlige velferden. For Rødt vil det alltid være kunnskapen om alle menneskers vilkår som styrer politikken.

Odd Volden,

uføretrygdet, medlem i Rødt

Vi må stoppe skavlaniseringen

(Sendt Dagsavisen 28. august 2009, ikke trykket)

Kristin Clemet hevder at arbeidsmoralen er på nedadgående. Det er sikkert mulig å finne en slags dekning for det, om vi ser historisk og komparativt på det. Men det Clemet selvfølgelig unnlater å si, er at hovedproblemet er at det er samfunnsmoralen i Norge som er for nedadgående. Et resultat av den ensidige moraliseringen som Clemet og resten av høyresida stadig oftere og stadig mer unyansert bedriver, er en brutalisering av vilkårene for dem som har dårligst helse og er vanskeligst stilt sosialt. En skjerping av fokuset på fellesskapets behov er riktig og viktig, men høyresida starter som vanlig med å angripe dem som er nederst på rangstigen.

Det er et stort paradoks at mens psykisk helse-arbeid, som er et av vår tids store satsningsområder, handler om å vise mennesker så mye omsorg og tillit at den enkelte får mot til å leve videre og til å ta nye utfordringer, er retorikken i NAV og i den offentlige debatten om arbeid og arbeidsliv unyansert orientert i retning av ”å stille krav”, ”ta ansvar” og ”komme seg ut av sofaen”. Dette skaper ikke bare en umulig situasjon for den enkelte bruker, det er også kontraproduktivt for samfunnet. Mange av dem som ikke makter å delta i arbeidslivet, er blitt syke som følge av at de for tidlige og for lenge har tatt for mye ansvar. Det siste de trenger er generelle påstander som det er nærmest umulig å forsvare seg mot

Jeg har manger venner som er i jobb og setter stor pris på dem. Men om noen vil påstå at det er den norske middelklassen det er synd på og at det er de av mine venner som er helt eller delvis uføretrygdet som hindrer utviklingen av det norske samfunnet, så er det fullstendig meningsløst. Sammenliknet med mine arbeidsmarginaliserte venner, som stort sett går med bøyd hode og lever sine liv fra dag til dag så godt de kan, fortoner den norske middelklassen og det som verre er seg som universets seierherrer, med sine krav til og forventninger om kvalitet i absolutt alle ledd.

De siste tjue årene har det funnet sted en sosial rensing uten sidestykke i det norske samfunnet. Hvordan skal de som har falt utenfor eller er i ferd med å falle utenfor noensinne klare å komme innenfor igjen, når all oppmerksomhet rettes mot ”vinnere”? Talkshow-verten Fredrik Skavlan ble nylig reservasjonsløst hyllet i Dagsavisen. Det er et godt eksempel på hvordan form i dag hersker fullstendig over innhold.

Erik Bye gjorde allerede for flere tiår siden det som alle politikere og rikssynsere snakker om i dag, nemlig å naturlig inkludere dem som ikke snakket høyest og mest elegant i sine programmer. Det er selvfølgelig mulig å gjøre noe tilsvarende i dag. Men det er vel enklere å sitte på den høye hest og vekselvis overse og kritisere dem som ikke rekker opp til stigbøylene?

Odd Volden,

uføretrygdet og medlem i Rødt

Nå vil vi snakke for oss selv

(Sendt Dagbladet 19. august 2009, ikke trykket)

Journalist Bår Stenvik foretar i Dagbladet 18. august det som i 2009 fortoner seg som en noe selsom ekskursjon til det han kaller "galskapens rike". Om Stenvik hadde vært på en ren litteraturhistorisk eller idehistorisk utflukt, hadde dette kanskje gitt mening også i dag,men Stenvik blander likt og ulikt i fortid og nåtid, og resultatet gir dessverre inntrykk av en journalist som er like mye på bærtur som på studiereise.

Stenvik lar den svenske kunststudenten Anna Odells begrunnelse for sin simulerte psykiske lidelse legitimere ekskursjonen: "Anna Odell har sagt at hun ville aldri bli hørt om hun prøvde å sette søkelys på psykiatrien som tidligere pasient, noe hun også er. Bare som en ressurssterk og tilregnelig kunststudent med et rasjonelt prosjekt kunne hun bli hørt."

Dette er en påstand som er dypt problematisk om vi vil teste den i den norske virkeligheten. Den største diagnoseuavhengige brukerorganisasjonen på feltet, Mental Helse, har for lengst feiret 30-årsjubileum, nyter stor respekt i alle leire og er sammen med andre brukerorganisasjoner en sentral premissleverandør for utviklingen på feltet på alle nivåer. Jeg har selv flere ganger vært innlagt på lukket avdeling. I likhet med mange andre brukerrepresentanter med omfattende og variert erfaring fra psykisk helsefeltet driver jeg jevnlig undervisning og veiledning av helsepersonell. I alle kontrollkommisjonene for psykiatriske institusjoner sitter det brukerrepresentanter. På de fleste fagkonferanser finner man brukerrepresentanter i salen så vel som på scenen. Et økende antall fagbøker har i dag et eller flere kapitler skrevet av mennesker med egenerfaring, innbefattet mennesker som har vært det vi i dag vanligvis kaller psykotiske, men som Bår Stenvik foretrekker å fastholde som "gale". Selv har jeg blant annet skrevet kritisk om institusjoner, psykoterapi og manglende kontekstbasering av psykisk helsearbeid i fag- og debattbøker.

Når Anna Odell likevel har et poeng, også for norske forhold, er det ikke lenger fordi mennesker med alvorlige psykiske lidelser ikke har talspersoner eller egen stemme. Mennesker med psykiske lidelser er dessverre fortsatt, etter mange år med opptrapping og reform, utsatt for det vi kan kalle "Lægreid-effekten", etter NRKs kommentator Erling Lægreid: Annenhver kulturradikaler i sekstiåttegenerasjonen har i ungdommen arbeidet en sommer eller to på psykiatrisk avdeling og har i tillegg sett Gjøkeredet på kino. De mener seg derfor å vite det som trenger å vites og formidles om alvorlig psykisk lidelse og tjenestene på psykisk helse-feltet. Når man samtidig vet at psykiaternes selvtillit og formidlingstrang sjelden svikter, til tross for at de har tatt feil omatt og omatt i de150 årene de har hatt entreprisen på feltet, er det knapt til å undre seg over at vi som selv har erfart å være pasienter i psykiatrisk behandling har problemer med å nå fram som annet en klisjeer i den offentlige samtalen.

Mennesker med psykiske lidelser, mennesker med intellektuelle funksjonsnedsettelser og andre minoriteter har historisk hatt mye å takke Dagbladet for. Men det ser så langt ut til at det blir for vanskelig for Dagbladet å ta skrittet helt ut når det gjelder mennesker med psykiske funksjonsnedsettelser. Innvandrerne fikk Shabana Rehman og Thomas Hylland Eriksen. Vi har så langt måttet nøye oss med Finn Skårderud. Og enhver jentegjeng som skriver bok om hvordan det er å være kvinne, er garantert anmeldelser, oppslag og debatter i alle kanaler. Mennesker med psykiske lidelser, som er atskillig mer marginalisert enn norske kvinner er i 2009, blir vekselvis tiet ihjel eller overdøvd av folk som vet så alt for godt på våre vegne. Vi kan ikke lenger finne oss i dette. Vi er faktisk også halvparten av alle som finnes, i følge enkelte undersøkelser.

Da Dagbladets mangeårige sentrale medarbeider Hege Duckert ble kulturredaktør i NRK ble det gjort et poeng av at hennes vennskap med deler av kongefamilien ville kunne være problematisk for hennes journalistiske integritet og for samfunnsdebatten. I psykisk helse-sammenheng er det vel så interessant at Hege Duckert er datter av en psykiater. Kanskje det fortsatt kommer til å legge noen føringer for hvem som får ytre seg og for hva som blir ytret om psykisk lidelse og psykisk lidende i kur og kultur? Psykiske lidelser representerer, i tillegg til lidelsen det direkte og indirekte påfører den enkelte og dennes pårørende, et enormt og kostbart samfunnsproblem. Det er min påstand at det ruller ut millioner av offentlige kroner hver dag som følge av utdaterte vinklinger og manglende perspektivering på feltet i den løpende offentlige samtalen.

Men før eller siden vil stemmer som den kritikerroste forfatteren Arnhild Lauveng bryte gjennom lydmuren. Lauveng har vært langtidsinnlagt i institusjoner for schizofreni. Lauveng er psykolog. I dag er det faktisk en relativt hverdagslig sak at et og samme menneske både innehar verdsatte roller og erfaringer med alvorlig psykisk lidelse. Arnhild Lauveng er oversatt, men fortsatt oversett. Dagbladet burde være den første norske avisa som gir en fast spalte til et menneske som kan skrive fra en posisjon og med en identitet som også innbefatter erfaringer med "galskap". Slik jeg leser Bår Stenviks avslutning på reisebeskrivelsen, er vi enige om reisens mål, selv om vi altså har valgt svært forskjellige reiseruter og er rykende uenige om hva som skal stå på postkortene vi sender hjem.

Odd Volden,

tidligere landsstyremedlem i Mental Helse

Endelig, Jens!

(Sendt Aftenposten 18. august 2009, ikke trykket)

Etter 25 år med arbeiderpartiledere som på autopilot har svart "arbeid, arbeid, arbeid" hver gang journalistene har spurt om fattigdom og utenforskap, klarte Jens Stoltenberg 17. august i NRKs partilederdebatt omsider å bryte forbannelsen og si et par setninger som kan få oss som lever (deler av) livet utenfor det ordinære arbeidslivet til å rette ryggen:

"Min visjon er...et samfunn der ingen stenges ute, der alle får ta del i samfunnet og utvikle sine evner og anlegg..."

Vi kan ha våre teorier om hvorfor det har tatt så langt tid for Arbeiderpartiet å innse at også vi er avhengige av anerkjennelse uavhengig av prestasjoner. Men det får ligge i dag. Det står respekt av Jens Stoltenbergs evne til å lære og vilje til å komme oss i møte, og det fortjener han takk for.

Kanskje kan vi nå til og med håpe at uførepensjonsreformen blir et tema i valgkampen og at Arbeiderpartiet i den forbindelse konkretiserer sin visjon om at alle skal få utvikle sine evner og anlegg og ikke stenges ute?

Odd Volden

uføretrygdet og

medlem i Rødt

Ønsker Posten å behandle folk som søppel?

(Sendt Fædrelandsvennen 30. juli 2009, ikke trykket)

For noen måneder var jeg for første gang i Kristiansands nye posthus. Det vil si, det heter nok ikke "posthus" lenger. Hovedpostkontor, kanskje? Det er nok også for bastant - noen kunne komme til å tro at det fortsatt var noen som hadde myndighet andre steder enn i konsernenes styrerom. Nei, postkontor heter det. Inntil videre, i hvert fall. Til all kundekontakt etter hvert er begrenset til post i butikk for folk flest, mens de velhavende kan holde seg med personlige postfunksjonærer som henter og bringer døgnet rundt.

Det nye postkontoret er fint, det. Personalet er like hyggelige som før. Men jeg oppdager ved første besøk at det ikke er satt ut papirkorger. Og papirkorger er jo et must på et postkontor - til huskelapper vi er ferdige med, til kvitteringer vi ikke trenger, til restene av innpakningspapiret og til sjokoladepapiret og iskrempinnenene til lille Lene og lille Chang. "Papirkorger har vi ikke fått ennå", sier dama i skranken. Hun kan heller ikke ta i mot mitt frankerte brev, "for vi har ikke plass til dem bak disken, skjønner du".

Jeg spør om papirkorgene neste gang jeg er innom. "Huff, vi har etterlyst dem," sier funksjonæren. Jeg spør om papirkorgene tredje gang jeg er innom. "Huff, vi har fortsatt ikke fått dem", sier dama. "Der står det en papirkorg, sier jeg og peker inn gjennom en åpen kontordør, "kan dere ikke bare stikke over i bokhandelen og kjøpe noen til kundene også?" En annen funksjonær kommer ut av et kontor og overhører samtalen: "Nei, det er ikke så enkelt", sier hun. "Vi får ikke lov av ledelsen til å sette ut papirkorger. De vil ikke at kundene skal kaste reklamen vi legger ut."

Jeg er innom siste uka i juli. Nå finner jeg faktisk en papirkorg. Den henger bortgjemt på baksiden av portomaskinen, den er full og det ligger papirsøl oppå maskinen også. Posten anerkjenner tydeligvis et ansvar for noe søppel. Men det fremstår som høyst uklart hvilken søppelpolicy Posten egentlig har.

Posten må umiddelbart sette inn et tilstrekkelig antall søppelkorger i lokalet og overlate til de besøkende å bestemme hva som er søppel og når vi har behov for å kvitte oss med det. Det handler om et usedvanlig banalt samfunnsansvar. Eller ønsker Posten heller å bli oppfattet som en bedrift som behandler folk som søppel?

Dette kan synes som en bagatell, men det er summen av alle disse tilsynelatende bagatellmessige fraskrivelsene av samfunnsansvar som gjør hverdagen mer komplisert for folk på begge sider av skranker og disker. Og det er derfor folket i 2009 er henvist til å forsøke å styre postverket gjennom leserbrev.

Odd Volden

Medlem i Rødt Kristiansand

Du også, Brutine?

(Sendt Fædrelandsvennen 16. juli 2009, trykket)

Jeg må bare innrømme det: Jeg er nyfrelst! Jeg prøvde lenge å stå i mot. Det er så alt for mye som skal leses. Men en gang i vinter bøyde jeg kne. Og siden har jeg gledet meg til hver eneste lørdag morgen. Jeg snakker selvfølgelig om Lillian Røssaaks spaltisterier. Genial tradisjonsfornyelse og sanselig sørlanderi. Heftig balansegang mellom selvhevdelse og selvironi. Et språk som oser av nærvær, livslyst og stekt makrell.

Men lørdag 11. juli kjenner jeg anfektelsene melde seg. I epistelen Agurktid med mamma henfaller Røssaak dessverre til utdatert sørlandsk stupiditet. Det er riktignok spaltistens mor som har ordet, men i det offentlige rom må skribenten selv ta ansvar for sine figurer: "...og så sier hun at hvis jeg hadde vært utviklingshemma ville hun kledd meg i akkurat det hun ville." I diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 6 heter det: "Trakassering på grunn av nedsatt funksjonsevne er forbudt". Det bør blant annet bety at mennesker med intellektuelle funksjonsnedsettelser skal slippe å bli gjort til objekt for andres nedvurdering og latter, både på gruppe- og individnivå. Og det tror jeg egentlig Lillian Røssaak skjønner, for hun tilføyer: "Og jeg ler og hun ler. Litt skamfullt, men dog."

Dersom det var slik at blikkene til mennesker med funksjonsnedsettelser var like godt representert i offentligheten som blikkene til Røssaak og hennes kronisk friske middelklassevenner, ville dette kanskje gått upåaktet hen. Men virkeligheten er ikke slik. Meg bekjent finnes det foreløpig ikke en eneste avisspaltist med psykiske eller intellektuelle funksjonsnedsettelser. Det bør vi i hvert fall skamme oss over. Og de som har VIP-plass i media har et stort ansvar for at utviklingen henimot en inkluderende og mangfoldig offentlig samtale ikke stopper opp.

Mennesker med nedsatt funksjonsevne trenger ekstra vern mot trakassering og overgrep. Hvis ikke Røssaak skjønner dette, vil jeg anbefale henne å lese Halvor Fjermeros´ siste bidrag til historien om mennesker med intellektuelle funksjonsnedsettelser. I historisk perspektiv kan det også være på sin plass å minne Lillian Røssaak om at dersom hun for et drøyt århundre siden hadde ytret seg like frivolt som hun gjør i dag, er det ikke usannsynlig at hun ville måttet tilbringe år av sitt liv i institusjon, nettopp sammen med mennesker med intellektuelle funksjonsnedsettelser og andre som ikke "passet inn" i datidens samfunn ".

Røssaak må gjerne fortsette å vise rompa til naboene. Hun må gjerne vise oss den gode nærheten i personlige relasjoner. Men hun skal ikke prøve å skape nærhet til leserne ved å tråkke på folk som har vanskelig for å ta igjen.

Odd Volden,

Kristiansand

Klassejournalistikk

(Sendt Aftenposten 30. juni 2009, trykket)

Det kjøres alt for fort på sjøen. Voksne menn er verst. Ungdom kjører alt for fort i de undersjøiske tunnelene. Bilene triller plutselig så fort, siden det er så bratt.

Fart er farlig. Fart dreper. Men hvorfor bruker ingen journalister betegnelsen "tikkende bomber" om middelaldrende menn som setter andres liv i fare ved å kjøre for fort på sjøen? Hvorfor kaller man ikke ungdom som står i fare for å drepe med bil for "tikkende bomber"? Disse finnes i et hvert lokalmiljø og er like lette å identifisere som de tradisjonelle "tikkende bombene".

I motsetning til hva som gjelder for de tradisjonelle "tikkende bombene" ville det antakelig virke forebyggende om journalistene begynte å stigmatisere ekstreme fartsovertredere. Stigmatisering virker nemlig best overfor dem som fortsatt har valg å ta og ære å miste.

Det er noe som heter "klassejus". Kanskje vi her står overfor noe vi kan kalle "klassejournalistikk"? Det er lett å tråkke på representanter for utgrupper. Det er atskillig verre å stramme opp naboer og nevøer.

Odd Volden

Kristiansand

Nyanser?

(Sendt Klassekampen 24. juni 2009, trykket)

I sitt innlegg 22. juni etterlyser Frédéric Larsen, enhetsleder ved en av våre psykiatriske sikkerhetsposter, en mer nyansert debatt om tvangsbruk ved psykiatriske avdelinger. Det er ingen tvil om at vi trenger mer nyanserte psykisk helse-debatter generelt og om bruk av tvang spesielt, men Larsen bidrar dessverre ikke veldig mye til dette i sitt innlegg.

Larsen knytter sitt innlegg til et tidligere innlegg i Klassekampen (15. juni), men bortsett fra å si seg enig med innsenderne på et punkt, berører han ikke dette prinsipielle og velbegrunnede innlegget i det hele tatt. Han benytter istedenfor anledningen til å fortelle oss hvor liten grunn det er til å bekymre seg for tvangsbruken i psykisk helsevern. Larsen kan berolige oss med at det pr definisjon ikke kan foregå noe klanderverdig, siden de ansatte er så samvittighetsfulle og snakker med hverandre etter at de har brukt tvang og makt.

Men det kan i 2009 knapt deles ut poeng for at man tar opp saker på personalmøter. Spørsmålene Larsen og hans medarbeidere bør stille seg, er: Hva er det som skjer like forut for og lenge forut for ønskede hendelser? Kan uønskede hendelser komme som følge av manglende ressurser? Som følge av uegnede lokaler? Som følge av at langtidsinnlagte pasienter mister kontakt med nettverk? Som følge av at pasientene ikke har tilgang til rollemodeller som ikke samtidig er kontrollører? Som følge av at pasientene ikke får legge fram siden saker i personalmøter med støttespillere til stede?

Litt pinlig blir det når Larsen forteller oss at "vi har en velfungerende kontrollkommisjon som fyller sin kontrollfunksjon tilfredsstillende". Skjønner ikke Larsen at det er en byråkratisk forsømmelse av en leder ved en avdeling i psykisk helsevern å offentlig evaluere det som skal være et uavhengig kontrollorgan på denne måten?

For noen år siden møtte jeg på en konferanse en enhetsleder på en annen sikkerhetspost. Han fortalte at de forlengst hadde opprettet brukerråd ved avdelingen og at det fungerte utmerket. Har dere noe slikt, Larsen? Eller trekker dere på noen annen måte inn brukerrepresentanter og andre som kan se på virksomheten med nye briller?

Jeg har sittet i en av kontrollkommisjonene i seks år og nesten like lenge vært besøksvenn for en ung mann som er dømt til behandling. En av de lokale overlegene og en av de lokale sykepleierne har fortalt meg at det etter deres skjønn burde det være unødvendig å bruke mekaniske tvangsmidler ved den lokale sikkerhetsposten, siden den er så godt bemannet. Også andre behandlere og primærkontakter har vært ærlige nok til å signalisere at det langt fra er konsensus om hva som er nødvendig bruk av tvang og makt.

Nå har du fått nyansene dine, Larsen. Ønsker du fortsatt å debattere?

Odd Volden

tidligere landsstyremedlem Mental Helse

Ørjasæters diskriminering

(Sendt A-magasinet 9. juni 2009, trykket)

"Bare en mann møter blikket mitt, men han stirrer til gjengjeld ubehersket. Kanskje han tror jeg har stukket av fra støttekontakten". Dette skriver Elin Ørjasæter i sin spalte i A-magasinet 5. juni i år. I diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 6 heter det: "Trakassering på grunn av nedsatt funksjonsevne er forbudt". Ørjasæters kobling av "stikke av " og "støttekontakten" i denne sammenhengen er i beste fall et pinlig og utdatert forsøk på humor, i verste fall legitimerer det trakassering. Eller for et øyeblikk å legge meg på Ørjasæters nivå og svare med samme mynt: Mennesker med funksjonsnedsettelser er ikke lenger fritt vilt for selvopptatte middelklassekjerringer.

Odd Volden,

uføretrygdet