----------------------MELLOM FAG OG ERFARING

Ikke kjørende og ikke ridende

Odd Volden

Vi som driver med brukermedvirkning på psykisk helse-feltet, har lenge hatt som motto at ”fagfolkene er eksperter på faget - vi er eksperter på våre liv”. Det har nok vært et strategisk riktig slagord. Men nå er det på tide at vi starter å utforske gråsonene mellom fag og erfaring. Er det for eksempel noen som husker eventyret om jenta som ikke var kjørende og ikke ridende?

”Det var en gang en kongssønn som hadde fridd til en jente. Men da de var blitt gode venner og vel forlikt, syntes han det kunne være det samme; da ville han ikke ha henne, for hun var ikke fin nok til ham. Og så tenkte han han skulle friste å bli kvitt henne, og så sa han han skulle ta henne likevel, om hun kunne komme til ham ikke kjørende og ikke ridende, ikke gående og ikke akende, ikke sulten og ikke mett, ikke naken, og ikke kledt, ikke dag og ikke natt. For det trodde han hun ikke kunne greie.

Det er ikke enkelt å være i slike mellomposisjoner. Det vet vi som har psykiske problemer. Ikke er det lett å formulere hva som egentlig er i veien. Ikke er det lett å finne fram til tjenestene. Ikke er det lett å bli enig med tjenesteyterne om hva det egentlig er som plager oss. Og om vi skulle komme fram til en slags samforstand, kan det likevel være vanskelig å finne fram til en kombinasjon av tiltak og tjenester som bøter på plagene.

Psykisk helsefeltet har tradisjonelt vært skrudd sammen omtrent som somatikken. Det vi selv oppfatter som et problem, blir fort til en sykdom, og sykdommer skal behandles. Behandlere henviser til hverandre, og der det er henvisninger, er det gjerne ventelister. Mens vi venter, stopper livet litt opp, og vår ”friskehistorie” blir mer og mer utydelig, både for oss selv og for omgivelsene. Etter hvert er det visst bare spesialistene som forstår hvordan vi egentlig har det, men jo mer spesialiserte de er, desto mindre tilgjengelige er de og forståelsesformene deres.

Vi i Mental Helse må derfor kreve å få å bidra mer grunnleggende til utviklingen av psykisk helse-feltet: Våre individuelle planer må fylles med innhold i tråd med våre ønsker og behov. Vi ønsker, sammen med de tjenesteutøverne som kan samarbeide, i like stor grad å være tjenesteskapere som tjenestemottakere. Vi må øke trykket for å få drive ”politikk innenfra” gjennom å fokusere på brukerperspektivet i enhver sammenheng, inklusive forskning og evaluering.

Psykiatriens historie viser at mennesker med psykiske lidelser har vært satt på liknende prøver som jenta i eventyret. Vi har blitt mistrodd. Vi er blitt utsatt for ”irrasjonaliseringer”. Vi har, som et av medlemmene i Mental Helse uttrykte det en gang, ”blitt øvd på” av folk som har skaffet seg interessante karrierer og status på vår bekostning.

”Men noe har da vel tross alt blitt bedre”? Slik lyder gjerne det overbærende motspørsmålet når vi forteller fagfolk at vi fortsatt ønsker oss noe annet enn det vi får. Men vi blir selvfølgelig ikke fornøyde før vi får alt det vi trenger. Heller ikke slik er vi forskjellige fra andre kunder. For å si det billedlig: Ingen skal måtte betale for et stereoanlegg når man strengt tatt bare trenger en forsterker. Ingen skal måtte nøye seg med et par kjipe høyttalere når det er kinolyd som etterspørres.

Slik løste jenta i eventyret utfordringene:

Hun tok tre byggkorn og bet over, så var hun ikke mett, men hun var ikke fastende heller; og så kastet hun et ull-nett over seg, så var hun ikke naken
og ikke kledt. Tok så en saubukk og satte seg på, så benene slepte nedpå jorden; så subbet hun fram, og så var hun ikke kjørende og ikke ridende, ikke gående
og ikke akende. Og det var i skjellet mellom natt og dag.

Vi må være like smarte som jenta i eventyret. Det kan selvfølgelig være fristende å gi opp når utfordringene og makta truer med å overmanne en. Og veien kan synes lang når man er nødt til å slepe og subbe seg fram. Men vi gir oss ikke, for belønningen venter på oss når vi kommer fram:

Da hun kom fram til vaktene, ba hun at hun måtte få tale med prinsen; de ville ikke lukke henne inn, for hun så ut som et spetakkel. Men av denne styren våknet prinsen og kom til vinduet. Så subbet hun dit bort og vred det ene hornet av på bukken. Det tok hun, sto på ryggen av den og banket på vinduet med. Så måtte de lukke opp og gjøre henne til prinsesse.

Noen tjenesteytere ser fortsatt på oss som spetakler, men vi har for lengst begynt å banke på vinduene med bukkehornene våre. Nå ønsker vi å innta plassene og palassene som vi har vært utestengt fra alt for lenge. Og om vi ikke alle kan bli prinser og prinsesser, krever vi i hvert fall å behandles som folk. Det kravet firer vi ikke på. For: Vi er mange, vi blir flere – og vi gir oss aldri!