Odd Volden

Jeg har ikke har hatt de tyngste vervene i lokal- og fylkeslagssammenheng de siste årene. Likevel treffer jeg rett som det er medlemmer, tillitsvalgte og ansatte. Jeg treffer dem på møter, på konferanser, på Facebook, blant venner og når jeg underviser (studenter og fagfolk har også en psykisk helse).

Det er mange som har erfaringer med og meninger om Mental Helse. Mental Helse nyter generelt stor respekt. Men ingen er perfekte. Her er et par kritiske tibakemeldinger jeg har fått den siste tida:

-Jeg har forsøkt å engasjere meg i lokallaget her jeg bor, men det virker ikke som om de er interessert i nye medlemmer og nye tanker. Kan det være riktig at et styre skal bruke ti styremøter i året til å planlegge årsmøtet og den årlige medlemsturen?

 -Vi tok kontakt med avdelingen, men de orker ikke å ha kontakt med Mental Helse nå. Det har vært så mye fram og tilbake med et annet ledd i organisasjonen de siste årene. Fagfolkene på avdelingen opplever at det er umulig å få til et stabilt samarbeid.

Det er årsmøtetider nå. Det er landsmøte i år. Begge deler er viktig. Men hvis organisasjonen skal henge sammen og leve opp til egne idealer og til omverdenens forventninger, krever det at vi forholder oss til og kommuniserer noen tydelige verdier og atferdsmål hver dag, hver uke, hver måned og hvert år.

Mental Helse har et omfattende program. Det vitner om en organisasjon med ambisjoner, kunnskap og brei orientering. Det skal vi være stolte av. Men så langt jeg kan se, har vi et problem vi ikke bare sliter med å løse; vi sliter også med å anerkjenne det: Det er strekk i laget, som det heter på fotballspråket. De enkelte lagdelene henger ikke godt nok sammen.

De årene jeg selv hadde lederverv og satt i landsstyret, var jeg rimelig ufokusert selv. Alt var like spennende. Alt var like viktig. Kurs, konferanser, høringer og møter sto i kø. Det var ”vil du være med, så heng på” hele tiden.

Det meste var interessant og utfordrende. Og jeg hadde inntrykk av at de fleste jeg traff i landsstyret hadde det på samme måte. Så da var vel kanskje likevel det som der og da opplevdes som viktig, også det som var riktig?

I ettertid er jeg ikke så sikker på det. Jeg tror dessverre fort det ble slik at jo høyere smørbrødene var, jo viktigere var møtene. Idealene om å lete etter og inspirere nye medlemmer og tillitsvalgte i Bortvik, tapte litt for ofte for de imponerende invitasjonene fra klinikksjefen og fra rådmannens stab.

Vi bør i landsmøteåret 2010 starte en prosess som forhåpentligvis fører oss i retning av noen fyrtårn det er lettere å navigere etter enn de vi tradisjonelt har forholdt oss til:

1. La landsmøtet i år vedta tre interne fokusområder som skal ligge under alt vi gjør fram til neste landsmøte i 2013. Hvert år skal et av fokusområdene løftes fram som det viktigste. Forslag til slike fokuspunkter for neste landsmøteperiode kan være verving og mottak av nye medlemmer, kvalitetssikring i alle ledd  og samarbeid med tjenestene.

2. La oss lære av de beste eksemplene fra egen organisasjon og andre organisasjoner. Et tips: Sjekk ut A-Larm ( www.a-larm.no), en organisasjon på rusfeltet som i løpet av kort tid har utviklet et visjonært, stabilt, sammenhengende og langt på vei komplett konsept, fra mottak av nye medlemmer via kursing til brukermedvirkning på alle nivå.

3. La oss lage og forplikte oss på en kort, men detaljert sjekkliste på hva Mental Helse skal tilby i det enkelte ledd. Selvfølgelig skal ingen ledd være begrenset til å tilby bare dette, men hvert ledd skal i hvert fall tilby dette før de går løs på nye prosjekter. Dette må være lett å evaluere, og det må evalueres jevnlig.

4. Regionsekretærene er sentrale når det kommer til å håndtere disse utfordringene i organisasjonen. Regionsekretærene står hele tiden i spennet mellom tillitsvalgte og ansatte, mellom sentrum og periferi og mellom tjenesteapparatets og publikums behov og lagenes tilbud. Opplærings- og dokumentasjonsprogrammene for dette arbeidet må kontinuerlig videreutvikles. Det vil alltid finnes lokale forskjeller, men det betyr ikke at behovet for en felles tilnærming blir mindre. Det er faktisk det motsatte som er tilfelle.

5. Det skal være åpenhet i alle ledd om utvikling og resultater. Alle ledd skal berømmes for det de får til, før fokus settes på forbedringspotensiale. Vi skal hvert år dele ut priser til tre lokallag, to fylkeslag og en regionsekretær som kan vise til tydelig utvikling og dokumenterte resultater, slik at vi alle kan lære av deres eksempler.

6. Vi inviterer tre lokallagsledere til å være observatører med begrenset talerett på hvert landsstyremøte. Det vil sikre organisasjonen friske innspill fra grasrota, motvirke forgubbing og byråkratisering og inspirere lokale tillitsvalgte til å gå på tyngre verv etter hvert.