----------------------MELLOM FAG OG ERFARING

Respekt for enkelthistoriene!

Odd Volden

Jeg er så lei av disse enkelthistoriene! Anne Franks dagbok. Ruth Maiers dagbok. Norske motstandsfolks enkelthistorier. I Kristiansand kan man til og med få guidet tur gjennom skrekk-kabinettet Arkivet, der vi får se og høre hvordan navngitte sørlendinger ble torturert til døde under 2. verdenskrig!

Jeg er så lei av å høre mennesker som har bodd på barnehjem fortelle om alt som var så vondt og vanskelig. Jeg er så lei av å høre voldtatte kvinner fortelle om hva voldtekten har gjort med dem. Kan vi ikke fokusere på det som er positivt, for en gangs skyld? Det har da ikke vært krig i Norge siden 1945, og kvinnene stormer fram på alle fronter. Nei, jeg orker ikke flere enkelthistorier. Hva i all verden skal jeg bruke dem til?

Hvis budskapet i de to foregående avsnittene hadde vært representativt for det jeg faktisk mener, ville jeg umiddelbart blitt ekskludert fra de fleste relasjoner og nettverk jeg står i. Det er en sentral humanistisk verdi å lytte med respekt til mennesker som har vært utsatt for krenkelser og overgrep. Det vil si, med unntak av mennesker som har vært utsatt for krenkelser og overgrep i helse- og sosialsektoren. Der hersker det langt på vei en oppfatning om at ”den Gud har gitt autorisasjon, har han også gitt forstand”.

Vi kan aldri akseptere at enkelthistorier fra mennesker med psykiske lidelser og andre funksjonsbegrensninger skal være mindreverdige. Men det går an å forstå hvorfor det er slik: Fagfolk omgir seg gjerne med ”case”, mens brukerne ”forteller enkelthistorier” eller ”presenterer narrativer”, noe som står mye lavere på rangstigen. Når vi underlegger oss det medisinske blikket, fraskriver vi oss samtidig noe av herredømmet over språk og opplevelser.

For en stund siden fikk jeg en hyggelig invitasjon. Styret i Norsk Psykiatrisk Forening (NPF) skulle ha møte i Kristiansand. Lederen lurte på om jeg kunne organisere en økt med innspill fra brukerhold. Det sa jeg ja til, og styret i NPF fikk skriftlig materiale tilsendt før møtet, slik at alle møtedeltakerne skulle ha samme utgangspunkt for diskusjonen.

Det var fem rutinerte, men likevel spente brukerrepresentanter som satt på gangen og ventet. Etter at NPFs styreleder hadde hentet oss inn, ønsket velkommen og presentert styret og arbeidet, fikk vi ordet etter tur for å si litt om oss selv og det vi brant for.

Til tross for de skriftlige innspillene vi hadde sendt på forhånd, og til tross for at vi var invitert til møtet for å presentere et brukerperspektiv på både lokale forhold og forhold av mer prinsipiell karakter, gjorde de første responsene meg nesten målløs: ”Jeg kjenner at jeg kommer i forsvar”, sa den første styrerepresentanten, ”dere må snakke respektfullt til oss”. ”Vi er så lei av disse enkelthistoriene”, sa den neste.

For meg døde møtet der og da, selv om vi selvfølgelig gjennomførte det i siviliserte former. Vi som møtte fra brukersida har vært lenge i gamet, og profesjonell arroganse vipper oss ikke så lett av pinnen lenger. Men det er klart at det aldri er hyggelig å bli møtt på den måten; det river fort opp gamle sår.

Jeg ble for eksempel minnet om den gangen jeg som fersk brukermedvirker ble hudflettet for åpen scene av en overlege jeg aldri hadde sett før. Han ville ha seg frabedt ”måten jeg snakket på”. Jeg husker tydelig hvor tøft det var å gå inn til lunsj sammen med resten av møtedeltakerne, uten at noen av dem kom bort for å spørre om hvordan jeg opplevde det som hadde skjedd.

Manglende respekt for og tillit til brukere og brukerrepresentanter finner man flere steder. I Informasjonsskriv til medlemmer av kontrollkommisjoner i psykisk helsevern (IS-1559, Helsedirektoratet, 2008, s.33) heter det for eksempel: ”Det er viktig at bruker- og pårørenderepresentantene formidler sin erfaring på en generell måte. Dette innebærer at disse medlemmene må være tilbakeholdne med å formidle sine personlige opplevelser.”

Det er viktig at vi arresterer denne typen paternalisme. Det er min erfaring gjennom mange år som brukermedvirker at vi brukerrepresentanter opptrer minst like adekvat som de andre aktørene i de sammenhengene vi inviteres inn i. Og vi er selvsagt like mye som alle andre i stand til å avgjøre når et eksempel, fra eget eller andres liv, er på sin plass.

Ja, det er faktisk slik at det er vi som brukere og brukerrepresentanter som skal kreve respekt nå. Brukerperspektivet innebærer i siste instans at det er brukerne og deres representanter som avgjør hva som er passende oppførsel i forskjellige sammenhenger.

Et forslag: Mental Helse Kompetanse bør snarest opprette e-postadressen enkelthistorier@mentalhelse.no og oppfordre medlemmer og andre med bruker-/pårørendeerfaring til å viderebringe sine historier og sine erfaringer med tjenestene. Det vil være nyttig for organisasjonens eget arbeid, og det vil være nyttig for studenter og andre fagfolk som virkelig ønsker å forstå hvordan det er å bruke tjenester for mennesker med psykiske lidelser.

En annen mulighet er å bruke denne kanalen hos borgerrettighetsstiftelsen Stopp diskrimineringen: http://www.stopdisk.no/6diskriminert/index.htm