Fra en brukermedvirkers dagbok

Odd Volden

                                                                                                               Trondheim Sentralstasjon, 16. januar 2009

Stasjonen i Trondheim er hyggelig. Kaféen er åpen. Kiosken er åpen. Stemningen er avslappet. Jenta i nabosetet på venterommet tegner. Moren leser ukeblad. Men det er smått med informasjon. Jeg aner ikke om toget er satt opp eller når jeg kan gå om bord. Jeg er for trøtt til å lese. Men skrive kan jeg alltids gjøre. Skrive kan jeg gjøre når som helst.

Jeg dro fra Kristiansand i går ettermiddag. Rakk et kjapt familiebesøk i Oslo før jeg gikk om bord i nattoget nordover, på vei til undervisning for studenter ved videreutdanningen i psykisk helsearbeid ved Høgskolen i Sør-Trøndelag. Satt et par timer på sengekanten med pc-en for å få orden på forelesningsmanuset. Sto opp kvart over seks. Spiste et par knekkebrød før jeg skrev inn de siste stikkordene til forelesningen. Gikk fra stasjonen til Øya Helsehus. Ble møtt av min kontaktperson. Sjekket at AV-utstyret virket. Ble introdusert. Satte i gang:

-Husk å lese bøkene til Arnhild Lauveng! Stikk innom nettstedene til brukerorganisasjonene. Å lese medlemsbladene til brukerorganisasjonene er en god og billig videreutdanning. Sjekk også nettsidene til Rådet for psykisk helse og PsykOpp. Jeg anbefaler bøkene til Almvik og Borge: Psykisk helsearbeid i nye sko og Bøe og Thomassen: Fra psykiatri til psykisk helsearbeid.

Batteriet til pc-en er snart tomt. Jeg pakker sammen. Nå begynner visst folk å gå om bord i toget. På tide å sjekke inn og få litt søvn.

Sørlandsbanen, 17. januar 2009

Vi glir inn på Bø stasjon i grålysninga. Det snør. Det er fint å reise med tog når det snør. Snøen leger alle sår, tenker jeg. Pc-en er trygt koblet opp til strømuttaket i kontorvogna. Jeg vender tilbake til gårsdagens undervisning:

Jeg klarer stort sett å holde meg til punktene jeg har satt opp. Noen ganger sklir jeg ganske langt unna manus - det er så mange historier å fortelle, det er så mye som presser på. Mange av studentene vil helst ha livshistorien min. Det hender de får litt av den også. Men jeg må alltid forvisse meg om at de skjønner brukerperspektivet først:

-Brukerrollen er en rolle som ikke overskygger andre roller en person har. Det betyr  for eksempel at man kan være ordfører eller direktør og bruker av tjenester for mennesker med psykiske lidelser samtidig. Brukerrollen er i utgangspunktet tidsavgrenset. De fleste brukere av tjenester for mennesker med psykiske lidelser spiller andre roller det meste av tiden -  som foreldre, barn, naboer og arbeidstakere.

Det er definitivt slutt på den tida da psykisk lidelse betydde farvel til et verdig liv og til gyldig samfunnsdeltakelse. Og det å bruke tjenester er ikke noe som er forbeholdt mennesker med psykiske lidelser - alle er brukere av tjenester hver dag: noen leverer posten din, noen tømmer søppeldunken din og noen holder veiene og fortauene i stand så du skal komme deg trygt fram.

Brukerperspektivet er radikalt. Brukerne er ikke lenger til for at tjenesteyterne skal ha interessante jobber: Tjenesteyterne er til for at vi skal få interessante liv. Og for å sikre dette, driver vi altså med brukermedvirkning - på individnivå, tjenestenivå og systemnivå.

Den siste halvtimen er det samtale med studentene. De kommer med kloke refleksjoner. Jeg kjenner at jeg blir optimistisk på fagets og feltets vegne. Jeg forteller dem det: -Dere er viktige. Dere må organisere dere. Vi trenger Norsk forening for psykisk helsearbeid. Hvem av dere får den på beina? Vi hører for lite fra dere i det offentlige rom. Dere må snakke i forsamlingene. Dere må skrive i avisene.

Jeg går rett fra undervisningen til et møte i det nystartede Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid for voksne i kommunene (NAPHA) (www.psykiskhelsearbeid.no). Jeg innleder til en samtale om brukerorganisering og brukerforskning. Det blir en interessant time. Alle deltakerne har engasjerte og gode kommentarer. Spesielt hyggelig er det å treffe igjen kollega Dagfinn Bjørgen. Det er godt å konstatere hvor samkjørte vi er i beskrivelsen av utfordringene, til tross for at det går lenge mellom hver gang vi har kontakt.

Jeg sjekker e-posten, sier ha det til de ansatte på NAPHA og krysser Nidelva på det islagte fortauet på Elgeseter bru. Jeg rekker en kinoforestilling og en matbit før jeg setter kursen mot jernbanestasjonen.

Toget på Sørlandsbanen nærmer seg Aust-Agder. Jeg er hjemme om to timer. Helg. Pakke ut. Rydde litt. En runde med støvsugeren, kanskje. Lørdagsgrøt. Noe godt til kvelds. En episode av The Wire på dvd. Senker tempoet litt i helga. Men det ligger alltid noe og venter når en har vært ute og reist: E-post skal besvares. Aviser har hopet seg opp. Debattinnlegg skal skrives. Nye forespørsler skal tas stilling til. Jeg må forberede møter. Besøke han som har vært tvangsinnlagt altfor lenge. Veilede studenter. Valgkomitéarbeidet for lokallaget og fylkeslaget må ut av hodet og ned på papiret.

Joda. Det får være så mye finanskrise det bare vil: Vi brukermedvirkere blir nok ikke arbeidsledige i 2009 heller.