Ingen er bare det du ser

Odd Volden

Jeg var ganske spent før det første møtet i kontrollkommisjonen. Jeg var ikke ukjent med psykisk helsevern, institusjoner og tvangsbruk. Jeg hadde jobbet noen somre på lukkede avdelinger på psykiatrisk sykehus. Jeg hadde selv vært innlagt i psykiatriske akuttavdelinger og møtt medpasienter med psykoseproblematikk. Og jeg hadde vært på kontrollkommisjonskurs i regi av Mental Helse.

Likevel var det litt nifst. Jeg kunne ikke vite hvem de var, disse menneskene som ”ikke ville samarbeide” og som ikke hadde ”sykdomsinnsikt”. Det kunne jo være at de pasientene jeg skulle møte nå, var av en helt annen støpning enn dem jeg hadde møtt tidligere. Kanskje fantes det avdelinger jeg ikke visste om, avdelinger hvor pasientene var mye sykere enn dem jeg hadde møtt?

Vi sitter i et møterom på sykehuset en onsdag i januar 2003. Lederen går ut for å hente inn den første som skal legge fram klage på vedtak om tvungent psykisk helsevern. Jeg ser mot døra. Inn kommer en snål type. -Han kommer i hvert fall ikke til å få medhold, tenker jeg. Han ser ganske forvirret ut. Han har en bærepose i hver hånd og er kledd i en slitt duffelcoat. På hodet har han en topplue jeg ikke har sett maken til siden ski-VM i 1966.

Blikket hans virrer i alle retninger. Han bukserer seg og bæreposene fram til en stol på den andre siden av bordet. Han setter seg tungt ned, river av seg lua og setter blikket i meg. Jeg skvetter til, men så kjenner jeg ham igjen: Det er en av byens mest profilerte forsvarsadvokater!

Jeg viker blikket. Nå er det jeg som kikker meg desorientert rundt. Jeg ser at en mann til er på vei inn i rommet. -Det må være pasienten, tenker jeg. Han ser helt upåfallende ut, hilser høflig og setter seg stille ned.

I mars i år dreper en psykisk syk mann husvertene sine og et av deres familiemedlemmer med kniv. Tre mennesker midt i livet rives brutalt bort som følge av et annet menneskes sykdom.

Media følger opp med en klassisk ”psykiatridebatt”. Alt skal diskuteres på en gang. For mye tvang eller for lite tvang? Er mennesker med psykiske lidelser farlige eller ikke farlige? Har vi for få sykehussenger? Har vi for mange sykehussenger? Er tilbudet i kommunene godt nok? Hvem har fasiten? Politiet? Rettspsykiateren? Helseministeren? Mental Helse? Mannen og kvinnen i gata?

Disse rituelle overflatedebattene er kanskje nødvendige for at den store, norske tv-familien skal få følelsen av at stammens eldste har kontroll. Alt faller på plass igjen. Men hvis vi ikke fortsetter samtalene om psykisk helse, og hvis vi ikke gjør dem mer spesifikke, er det respektløst overfor dem som blir drept og deres pårørende.

Vi i Mental Helse må være de første til å se på dette med friske øyne. Har vi oversett noen problemstillinger? Kan også vi bli for generelle og ideologiske i blant? Har vi de lyttepostene vi trenger?

Ingen er bare det du ser. En usnobbete og småstressa advokat var alt som skulle til før jeg gikk fem på. Mine formodninger om utøylet galskap gjorde meg blind. Mange av oss som har psykiske lidelser har fått merke slike fordommer og stereotypier. Kontinuerlig arbeid mot stigmatisering er noe av det viktigste vi i Mental Helse kan beskjeftige oss med.

Men en forutsetning for å lykkes med det arbeidet er at vi ikke ender opp i uforpliktende naivitet. Ingen er bare det du ser. Det gjelder også den andre veien. Det fikk de tre som ble drept i Tromsø erfare på grusomste vis. Vi skal alle dø en gang, det lever de fleste av oss noenlunde greit med. Men å bli stukket i hjel med kniv av et menneske man har vist tillit…jeg klarer knapt forestille meg noe som er verre enn det.

Hvis vi mener alvor når vi insisterer på at utleiere ikke må bli mer skeptiske til leietakere med hull i cv-en, må vi i Mental Helse være de første til å diskutere hva som kan gjøres bedre for at vi ikke skal oppleve flere drap av samme type. Vi kan ikke nøye oss med å snakke om at de fleste mennesker med psykiske lidelser ikke er farlige. Det er selvfølgelig helt riktig, men det hjelper ikke på noen måte de få  som blir utsatt for grov vold.

Det sitter mange erfarne og kunnskapsrike brukerrepresentanter i kontrollkommisjonene rundt om i landet. Vi ser på et vis psykisk helse-feltet ”fra innsiden”. Vi vet mye om hvordan alvorlig psykisk lidelse manifesterer seg og hvordan samfunnet og tjenestene møter disse utfordringene.

Derfor spør jeg: Hvorfor inviterer ikke landsstyret i Mental Helse oss som har erfaring fra kontrollkommisjonene til et møte, slik at vi kan få dele våre erfaringer og tanker med resten av organisasjonen?

Ingen er bare det du ser. Man kan vite mye, selv om man ikke sitter i landsstyret eller har kontor på Frogner.