Blamasje - på begge sider av nøkkelknippet?

Odd Volden

Blamasje er en betegnelse på en handling som gjør at man skjemmer seg ut (blamerer seg) eller gjør seg til latter. Risikoen for at pasienten skal blamere seg brukes gjerne som argument for tvang og restriksjoner: ”Hvis pasienten blir utskrevet nå, er faren stor for at hun vil blamere seg, fordi hun fortsatt er for grenseløs”. Eller: ”Hvis pasienten får medhold i klagen på vedtak om skjerming og begrensninger i bruk av telefon, vil han senere angre på det han sa og gjorde mens han ennå var høyt oppe”.

Å benytte seg av begreper som ”blamasje” handler om at noen har rett og makt til å normere på vegne av andre. Og noen pasienter er i følge behandlerne  glade for at de er blitt stoppet når de er svært aktive. Det er ikke vanskelig å forstå: Vi har forskjellige terskler for å føle skam og for å frykte andres reaksjoner på egen opplevelse og atferd. Andre pasienter reagerer mer på å bli utsatt for tvang enn på hva medpasienter og andre måtte mene om hva de foretar seg.

I hvilken grad skal faren for blamasje kunne brukes som argument for tvang? Er normene i dagens Norge så entydige at doktor Kari eller psykolog Ali har rett til å innskrenke menneskers handlingsrom med faren for blamasje som begrunnelse? Klarer behandlerne i dagens samlebåndspregede psykisk helse-tjenester å skaffe seg nok kunnskap om pasientens forhold til normer og naboer til at de kan fatte gode beslutninger på vegne av pasienten? Er det slik at i en tid der åpenhet, fleksibilitet og normløshet nesten er en nødvendighet for å overleve, representerer fokuset på blamasje et av de siste halmstråene for dem som fortsatt insisterer på institusjonspsykiatri?

Men vi bør ikke underslå at enkelte mennesker med fordel kunne vært bedre beskyttet mot seg selv. Rettspsykiatere, for eksempel. Bare hør på rettspsykiater Torgeir Husby i Redaksjon EN 12. mai i år, etter at en ung kvinne har fortalt om sin far, som ble drapsmann:

”Det er jo en fantastisk dramatisk historie...den beskrivelsen av faren din, som en person, sterk, integrert, og hele det forfallet... tror jeg er en viktig historie for å få belyst en type drapsmenn,..., som er ikke slemme, altså, det er ikke den slemme drapsmannen og det er ikke den syke drapsmannen, i hvert fall ikke syk i den forstand som rettspsykiatrien bruker det, men det er drap som begås av i utgangspunktet intakte, normale personer, slik at man ikke automatisk belemres med ondskapens stempel eller et eller annet sånt, at du på en måte tar det oppgjøret...”

”Sterk, integrert, og hele det forfallet”? Dette er en forfallshistorie, altså, ingen personlighetsforstyrrelser eller medfødte sårbarheter her, nei! ”Slemme drapsmenn” - i motsetning til ”snille drapsmenn”, kanskje? ”Normale personer” som ikke automatisk kan belemres med ”ondskapens stempel”? Et desperat forsøk på å distansere seg fra tesen om ondskapens banalitet?

For det hører med til historien at drapsmannen i dette tilfellet var lege. Husby gjør antakelig et tappert forsøk på å ikke stigmatisere en avdød kollega. Men det blir dessverre bare prinsippløst og ubehagelig å høre på.

Og Husby er ikke alene. Hans kollega, rettspsykiater Randi Rosenquist, er gjest i Fredrik Skavlans Først og sist 28. november 2003.  Der sier hun blant annet dette:  ”...det er to grupper psykopater: det er de mislykkede psykopatene,...det er de som er så dumme i sin psykopatiske atferd at de havner i fengselsvesenet,...det er de som jeg kommer mye i kontakt med som rettspsykiater...”

Det snakkes mye om etikk og empati og relasjoner, også blant psykiatere. Men å sitte på riksdekkende tv  i beste sendetid og snakke om egne klienter som ”psykopater”,  ”mislykkede” og ”dumme” er ikke det første jeg tenker på som etisk høyverdig, empatisk og relasjonsbyggende.  Blamasje? Ja, i mine øyne tråkker både Husby og Rosenquist godt over streken.

Det er ikke det at psykiatere ikke er kunnskapsrike.  Det er de utvilsomt. Problemet er heller at de er uten naturlige fiender. Men kanskje kan det komme til å skje som gjerne skjer i løpet av evolusjonen: De blir late (i dette tilfellet intellektuelt late). Før eller siden kan de derfor bli innhentet av konkurrenter som hver dag må kjempe hardere for overlevelsen. Før det skjer, må vi visst bare leve med at mange psykiateres uttalelser i det offentlige rom er lite representative for den mangfoldige kunnskapsutviklingen som i dag finner sted på psykisk helsefeltet.

Men det er sommer, og vi må ha en hyggelig avslutning. Her er et case som viser god praksis i møte med en pasient som balanserer på kanten av folkeskikken:

En pasient på en akuttavdeling på Sørlandet ser en ung sykepleier gå forbi. ”Ska mi pule?” roper han etter henne, i et anfall av (vel-)lystig frimodighet. Sykepleieren bråstopper og snur seg, rødmende, men med profesjonaliteten i behold: ” D-d-di må du nok ta opp med primærkontakten din først!”