Julegrøt og pesto

Odd Volden

Jeg ble uføretrygdet midt på nittitallet. Jeg var 37 år og måtte bare innse det jeg til og fra hadde kjent på helt siden skoledagene: jeg blir neppe  noen stor suksess i det kongelige norske arbeidsliv.

Jeg hadde hatt de obligatoriske sommerjobbene i skoledagene. Jeg hadde jobbet ved siden av studiene. Jeg hadde jobbet et par år etter at jeg var ferdig med studiene. Jeg tror for det meste jeg var ansett som en pliktoppfyllende, engasjert og hyggelig kollega.

Men angsten ble etter hvert for sterk. Livet hang ikke sammen. Jeg fant aldri rytmen. De samlede belastningene ble for store. Og både mine og systemets att- og framføringsideer var til slutt brukt opp.

”Jeg vil ikke arbeide”, sa jeg til trygdelegen. ”Det er viktig for meg å få uttrykke det slik. Jeg kan selvfølgelig si at jeg ikke kan jobbe. Men da vil ambivalensen straks melde seg igjen: Jeg har jo kunnet jobbe før? Hvorfor ikke nå? Da er vi like langt. Jeg orker ikke flere runder.”

Jeg vet at jeg tok en sjanse da jeg sa dette i 1995. Selv om jeg hadde en lang behandlings- og attføringshistorie bak meg. Selv om jeg sa dette i en sammenheng. Selv om tårene forlengst hadde begynt å trille. Jeg kunne møtt en firkantet lege som hadde latt seg provosere av min måte å legge dette fram på.

Men jeg møtte heldigvis en lege som så hele bildet. En lege som så at spøkelsene fra fortida dukket opp så fort jeg måtte forholde meg til arbeidslivets tempo og formaliserte krav. En lege som så at jeg ikke klarte å skille mellom arbeidsgivers krav og egen prestasjonsangst. En lege som forsto at jeg måtte slippe det store kravet for å klare å håndtere alle de små.

Jeg vet at tar en sjanse når jeg skriver dette i 2009. Vi er midt i en kulturkamp. I helsesammenheng betyr det først og fremst at det pågår en kamp om virkelighetsforståelsen knyttet til fenomener som helse, arbeid og inntektssikring.

Dette er ikke en ny kamp: Brukere og tjenesteutøvere på psykisk helse-feltet har i alle år måttet forholde seg til et merkelig misforhold mellom den vekten man legger på å bygge selvfølelse og håp i psykisk helse-tjenestene og de byråkratiske, kalde og uforsonlige kravene man ofte har møtt i NAV og i arbeidslivet.

Det nye er at kampen nå er løftet ut i det offentlige rom. Det nye er at politikere og synsere hever stemmen overfor oss. Paradokset er dette: På den ene siden er det viktig at vi lytter til følelsene og snakker om det, på den andre sida får vi jaggu ta oss sammen, slutte å leve på naboen og komme oss i jobb.

Jeg har faktisk våget å bevege meg litt ut i arbeidslivet igjen. Jeg har i de fleste årene på 2000-tallet vært frilanser på psykisk helse-feltet. Jeg har personlig hatt gode erfaringer med NAV og opplegget med hvilende pensjonsrett.

Et av våre universiteter har vært en viktig base. Det har gitt og gir mange oppdrag, men de har ikke ønsket å gi meg fast jobb. Det lever jeg forsåvidt greit med i hverdagen. Jeg har vært ensom ulv så lenge at jeg fikser å være løsarbeider også.

Men det hender jo at det er litt sårt å bli minnet om at man tross alt spiller på arbeidslivets reservelag. I begynnelsen av november dukket det opp to e-poster i innboksen med få dagers mellomrom:

” Hei, alle sammen! I morgen blir det kake til alle kl. 11.45 i 2.etg. Det er i anledning november og en oppmuntring fra instituttet...”.

”Hei, alle sammen. Tradisjonen tro, så inviterer Per Arne og jeg til "lagekveld" for alle ansatte... Laging av: Tomatsild, eggelikør, pesto og brente mandler. Påmelding til Else...”

Jeg kunne sikkert dukket opp på kakelunsjen. Per Arne hadde sikkert satt pris på at jeg meldte meg på ”lagekvelden”. Men hva med Else og de andre? Vet de i det hele tatt at jeg jobber her? Anser de meg som en kollega? Det blir nok til at jeg holder meg hjemme. Terskelen er for høy. Jeg vil ikke gå i lunsjfella igjen.

Arbeidsoppgavene fikser jeg, men alt det andre blir for utydelig. Jeg er for usikker på hva de andre kollegaene vil tenke. Jeg er redd for ikke å finne tonen. Kollegaene er så selvsikre og verdensvante. Jeg har vært utenfor så lenge at utenforskapet har satt seg i kroppen.  

Jeg får klare meg et år til med pesto fra Prix. Det blir nok julegrøt på Kafé Påfyll i år også. Der trenger jeg ikke være redd for å dumme meg ut. Der slipper jeg alle de vurderende blikkene.  Der kan jeg være meg selv. Der vet jeg at folk er glade for å se meg.

Men det er trist og uverdig at det tilbys en meny for dem som er ansatt og en for dem som er utsatt.  Vi vil ha julegrøt og pesto.