----------------------MELLOM FAG OG ERFARING

Free at last?

Odd Volden

Barack Obama er den første amerikanske presidenten med aner fra Afrika. Menneskerettighetsaktivisten, politikeren og presten Jesse Jacksons tårer var den kanskje sterkeste understrekingen av valgets historiske dimensjoner. ”Free at last!” var tittelen på en kommentar i Fædrelandsvennen noen dager tidligere. I kommentaren siteres Martin Luther King jr.: ”Jeg har en drøm, om at mine fire små barn en dag vil bo i en nasjon der de ikke bedømmes ut fra deres hudfarge, men ut fra deres karakter”.

Men fortsatt lever en av fire afroamerikanere i USA under fattigdomsgrensen. En gjennomsnitts afroamerikaner tjener 32.000 dollar i året, mens tallet for den hvite majoriteten er 52.000. Afroamerikanerne utgjør bare 13 prosent av befolkningen, men halvparten av alle innsatte i amerikanske fengsler. To statistiske poeng sier mer enn tusen ord kan bortforklare.

En amerikansk president med røtter i Afrika vil ikke umiddelbart gjøre susen for afroamerikanerne. Det er 145 år siden slaveriet ble opphevet. Mange afroamerikanere har hatt sentrale posisjoner i amerikansk samfunnsliv siden den gang. Likevel er altså situasjonen for mange fortsatt uholdbar. Det er mange mekanismer som skal kontrolleres før tunge samfunnstrender snus.

I 1978 drømte Øystein Winje om bedre tjenester for mennesker med psykiske lidelser i Norge. Men Winje visste, i likhet med Martin Luther King jr., at dersom drømmer skal gå i oppfyllelse, så må der seig og langvarig politisk organisering og kamp til. Derfor startet Winje det som i dag er Mental Helse.

Mental Helse feirer 30-årsjubileum samme år som Norge går ut av Opptrappingsplanen for psykisk helse. Det gir en ekstra dimensjon til feiringen: Det er vanskelig å se de siste årene av organisasjonens liv uten å skjele til drahjelpen vi har hatt av opptrappingsplanen. Mental Helse har, i likhet med feltet for øvrig, levd noen år i en slags ”positiv unntakstilstand”.

Utfordringene står, til tross for opptrappingen, i ubehagelig lang kø: Brukerperspektivet neglisjeres fortsatt i mange sammenhenger av fag- og byråkratkulturer som ingen tilsynelatende klarer å styre. Vi ser foruroligende regionale forskjeller i bruken av tvang. Mennesker med psykiske lidelser må i 2008 finne seg i å ta i mot tjenester i bygninger som ingen andre brukergrupper ville akseptert. Vi opplever igjen og igjen tragiske hendelser som følge av dårlig organisering av tjenestene.

I kommunene kan rådmennene knapt vente til opptrappingsperioden er ute før de begynner å kutte i stillinger og aktiviteter som betyr uendelig mye for mange av oss. Vi ser konturene av nye kommunale ”omsorgsghettoer” - samlokaliserte boliger der bunnlinja er viktigere enn borgerrettighetene, noe som både er en årsak til og en virkning av stigmatisering og diskriminering av mennesker med psykiske lidelser. Og vil NAV- reformen og den nye uføreloven gagne oss, eller blir det bare nye eksempler på at mennesker med tunge erfaringer og ukurante livsrytmer for en hver pris skal presses inn i folden eller ut over sidelinja?

Mental Helses mangeårige generalsekretær Einfrid Halvorsen sa ofte at vi måtte være forsiktige med ”å sykeliggjøre samfunnet”. Denne tålmodige pragmatismen har lenge vært en strategisk innertier for oss. Men om vi er aldri så stolte av Hjelpetelefonen og Verdensdagen og alt det andre vi drifter, så har nok noen av oss i blant lurt litt på hvor det har blitt av den tydelige og utadvendte politikken og strategien.

Vi har bygget organisasjon i 30 år. Vi er store, og vi er respekterte i alle sammenhenger. Nå er det på tide å for alvor bruke tyngden vår til å drive politikk. Vi må benytte oss av lovverket, menneskerettighetene, ideologien om universell utforming og de erfaringene som andre sosiale bevegelser, ikke minst andre funksjonshemmedes organisasjoner nasjonalt og internasjonalt, har gjort. Vi må lete fram og bruke de tydelige statistiske poengene. Vi må tørre å gå høyt ut og kjempe mot de uakseptable forskjellene som fortsatt finnes i det norske samfunnet - både som årsak til og resultat av psykisk uhelse. Og vi må bevege oss fra fromme ønsker til klare krav.

Det at vi nå er ferdige med en fokusert reformperiode betyr ikke at vi kan tillate oss et eneste hvileskjær. Tvert i mot: vi må gå inn i 2009 med flying start og bruke styrefarten vi har fått opp for alt den er verdt. Øystein Winje hadde en drøm. Nå er det opp til oss om vi en gang i fremtiden skal bli vurdert etter vår karakter og ikke etter vårt funksjonsnivå. Nå er det opp til oss om vi eller våre etterkommere en gang i fremtiden skal kunne utbryte: ”Free at last!”

Dagens tekst begynte på den andre siden av havet. Den skal også ende opp på fjerne steder: Vi må i mye større grad begynne å se over grensene som skiller vårt lille og tross alt ekstremt heldigstilte land fra en verden hvor så mange har det mye verre enn oss.

Jeg har nemlig også en drøm: At Mental Helse til 50-årsjubileet i 2028 kan ønske velkommen sine samarbeidspartnere Mental Helse Kongo og Mental Helse Kina. Og hvis de organisasjonene ikke finnes ennå: Send Einfrid og Erling!