-------------------------------TEKSTER
Meg og Lønnassen
Meg og Lønnassen er den gamle hjemmesida mi. Du finner hele innholdet her:
Om petitene
I januar 2000 fikk jeg av en velorientert onkel servert en opplysning som jeg tenkte det måtte være mulig å bruke til noe, og ganske snart hadde jeg skrevet et forsøksvis humoristisk leserbrev på dialekt om en mulig kommende dronning med aner fra en bydel i Sandnes.
Jeg ble svært overrasket da Sandnespostens daværende redaktør noen dager etter meddelte at leserbrevet ville bli trykket som "petit", og at jeg gjerne måtte komme med mer, noe jeg altså har gjort. Jeg vet riktignok ikke om jeg har noen lesere utenom min og Lønnassens nære familie (pluss noen hyggelige naboer fra barndommen), men det er så "jysla kjekt" å skrive at det i grunnen betyr mindre.
Petitene har i Sandnesposten stort sett vært publisert under vignetten Laust & Fast.
Dersom du har ambisjoner om å lese mer enn en av petitene er det kanskje greit å vite at der er en viss sammenheng mellom (noen av) dem.
Når det gjelder inspirasjonskilder, så har jeg alltid hatt sans for folk som lager universer som overlapper det offisiøse, som f.eks. Gro Harlem Brundtland, Ajax (jfr. hans historier om kongen og "kammerstjenaren"), Terje Mosnes (dersom det er han som står bak Dagbladets humorside), Roald Helgheim (dersom det var han som sto bak Tidens Fylde i Klassekampen), Stutum (Bjørn Sand), Hugo (Eddie Skoller), det politiske partiet Høyre, Tom Lehrer, Hallo i uken - redaksjonen og Radio Yalla.
Og for ordens skyld: Dersom det er noen der ute som synes at jeg gjør vel mye ut av disse skribleriene, så har dere helt rett: Det er ikke alle som får Anne Grosvold til å gjøre det for seg!
(11. februar 2001)
2000
Dronningå frå Figgen
Enn gong i det forriga århondre så budde eg to år i Bærum. Det va i groen ikkje någen domme plass å bu, men enn ting må eg sei: Di hadde ei løyå avis! Uansett ke så skjedde, så va der bare enn ting så stod i håve på journalistane i den aviså, og det va å finna ud om der va någen frå Asker elle Bærum så va med. Og hvis der ikkje va det, så va det om å gjera å finna ud om di hadde et syskenbarn elle enn femmenning så hadde budd der, ingenting va for fjernt, og ingenting va for lide, alt sko med!
Det va selvfølgeligt verst om vinteren. Der e jo merr snø og is på Østlandet, og derfor e det jo rimeligt atte der e merr ski- og sjøydeløbera og. Og det ska eg lova deg atte der va! Frå desember te påske så sto det på fyssta siå kver mandag: «Norgesmesteren på skøyter har bestemor på Stabæk!», «Bronsevinneren på
Eg va på besøg hos enn slektning (han har forresten ei svigerinna i Bærum, der ser du!). Me såd der og spiste mandarine og drøste, og så seie an plutseligt : «Visste du forresten atte an NN e i slekt med kjeresten te an Haakon Magnus?» Det visste eg selvfølgeligt ikkje, men eg tenkte atte an NN e jo enn strame kar, så det kan vel stemma godt det. Så langt va det bare enn artige opplysning, og eg tenkte ikkje merr på det.
Men det sko bli møje verre, for vett du ke slektningen min seie ittepå? Det vett du selvfølgeligt ikkje, men nå ska du få veda det: «Di komme frå Figgen». Slektningen min sa det sånn heilt vanligt, akkorat så det va enn kverdagslige sag. Eg fekk sjokk! Eg har aldrig våre någe sånn kongemenneske, eg har vel helste låge nokså langt øst i det sosialistiska hvis eg ska ver heilt ærlige, men der må jo ver visse grense.
Eg har både spelt fodball og meste våre forlåvte på Figgen, så eg vett ke eg snakke om. Hvis me fysst ska ha någen te å representera osse frå slottet, så kan me kje ha någen så seie te vertinnå atte fasanen va «grævligt torre» elle så fortelle den italienske ambassadøren atte «me tapte mod Ålgård i cupen, men dæ va bare for dæ atte dommaren va frå Frøyland». Eg vett jo atte hu der kjeresten bur i Kristiansand, men hvis du stamme frå Figgen så tar det merr enn to generasjona før avkomme e presantabelt. Sånn tenkte eg. Lenge. Men så va det altså atte eg kom på det der med adle skiløberane så hadde ei tanta i Bærum, og då tenkte eg: Sjid i fasanen og ambassadørane. På Figgen e jo adle i slekt, så når eg om et par tiår for 184. gong fortelle nevøane mine østpå (enn av di bur forresten i ...-akkorat ,du tog den!) om det finaste målet så e skårt på Figgen, så legge eg te, sånn heilt tilfeldigt: «Vett dåkke forresten ken det va så sentra? Trimenningen te dronningå!»
Eg glømde forresten å sei atte an NN e medisinmann. Di har jo møje løye i kofferten,så kem vett om det e sant?
Dårlige samvittighed
Før i tiå så hadde me någe så hette samvittighed. Di delte an ud på synndagsskulen. Der va to sorta samvittighed: Du hadde den goe samvittigheden, og du hadde den dårlige samvittigheden. Den dårlige samvittigheden konne gjeras om te gode samvittighed gjønå enn visse prosedyre så di snakkte møje om, men eg va ikkje så flinke på synndagsskulen, så eg lerte aldrig det der skikkeligt. Derfor har eg samla opp forskrekkeligt møje dårlige samvittighed. Det e ganske plagsomt.
Det e blitt ekstra plagsomt itte atte me fekk den kristeliga regjeringå. Di minne meg heila tiå om atte eg ikkje fyllde me på synndagsskulen, for di har jo konstant goe samvittighed. Di i regjeringå må ha fyllt jysla godt med på synndagsskulen! Uansett kor møje kjeft di får, så bare smile di og seie atte di har verdens beste samvittighed. Det e derfor det ikkje e så farligt om den norske barnaskulen rase samen, for me har jo verdens beste synndagsskule. Men eg fyllde alså ikkje med den gången me hadde om samvittighedskonverteringå. Det har eg jysla dårlige samvittighed for!
I det sista har eg hatt dårlige samvittighed for atte eg trekkte litt i di på Figgen her i aviså. Eg vett ikkje heilt keffår eg gjorde det, men det va vel for det atte eg likte meg så godt på Figgen i ongdommen, og det e jo helste sånn atte det e di så du lige så du trekke i. Det e eg likte så godt med Figgen va atte di hadde for lide fodballspelara og for møje jente. Det e himmelen når du e 15! Di hadde ikkje ongdomsskule på Figgen, og derfor kom di te oss på Høyland. Te gjengjeld reiste me te Figgen for å spela fodball. Det va kulturudveksling femten år før me visste ke det va for någe!
Figgensfolkå va jysla raklige. Me så budde litt nimmare byen hadde vel begynt å få bynevrosen allerede då (dette va på bjynnelsen av syttitalet), men på Figgen va det rett på sag. Me merkte det beste på fodballbanen. Me så kom frå Austrått og Høyland og Håbe og Myrå og Bråstei va någen dribleglae egoista så hadde lert å spela fodball heima i hagen. Me trudde jaffal atte me hadde lert det. Når me kom te Figgen så måtte me omskolerast. Det va knallhardt!
Eg hørre ennå brøle frå trenaren itte atte eg for femte gong hadde myssta ballen i et forsøg på å lega George Best: DU SKA SPÆÆÆÆLA BALLEN!!!! Eg e sikker på atte di hørrte an heilt te Oltedal. An va så røe i fjese atte eg trudde an sko sprikka. Du kan på enn måde sei atte kulturudvekslingå blei te kulturkollisjon, for trenaren og eg blei aldrig heilt enige den gongen.
Men så hadde det seg sånn atte eg kom te å lesa den fyssta årbogå te Sandnes Historie- og Ættesogelag. Der va der et stykke av enn så hette Kjell Kronfeldt så handla om Figgen. Det va ett jysla kjekt stykke! Forfattaren skrive atte på Figgen e det dugnad og samarbeid så har våre stikkorå. Då va det vel ikkje så løye atte di ville ha det sånn på fodballbanen og. Derfor må eg bare bida i kløveren og sei te trenaren min, femåtjue år ittepå: Okai då, eg sko ha sentra! Det hjalp faktisk litt på den dårlige samvittigheden og, men der e møje igjen. Viss eg bare hadde fyllt litt bere me på synndagsskulen!
Erkjennelse på kaien
Det e løye ke du kan komma te å tenka på når du fysst sedde i gang. Eg har skreve litt om Figgen i det sista. Eg kan ikkje fortsetta med det i all evighed, men det va altså det med atte når du fysst e begynt å tenka på någe, så e det utruligt ke så kan dokka opp. Og det løgna e atte når du tenke på någe løye, så e det ikkje alltid atte det går så lenge før du tenke på någe så e merr alvorligt. Der e någe merkeligt der, akkorat så når du grine for det atte du e glae.
Eg nevnte enn gong atte eg meste hadde våre forlåvte på Figgen. Det va gjedna litt romsligt sagt, men der va jaffall ei på Figgen så eg svermte for ei stonn. Det va jo kjekt på enn måde, for eg va voldigt romantiske av meg i ongdommen, men eg hadde dessverre et nokså teoretiskt forhold te romantikk. Alt va liksom så møje lettare på kino.
Eg huske ikkje akkorat koss det slutta, for me va i den same gjengen og va goe venna heila tiå, men eg trur u blei leie av å sverma for enn daunakke så meg, så u fant seg ei aå kjelva å beida på, for å sei det sånn. Eg spratt og vidare te neste blomst, for å holda meg i det biologiska. Eg kjende ikkje någe, eg forsto ikkje någe, og derfor lerte eg ikkje någe heller.
Me blei ittekvert buande på kver vår kant av landet, det blei vel et brev og et julakort di fysste par årå, men så blei det ikkje merr kontakt. Gjønå den obligatoriske Koss - går - det - med - den - og - den - ronden så enn alltid har når enn treffe kjentfolk i feriane visste eg atte u va gifte og hadde unga og atte alt sto bra te. Årå gjekk, og eg balte med mitt, og då meine eg verkeleg balte, for det viste seg at det va ikkje bare romantikken eg hadde et teoretiskt forhold te:
Når det kom te stykke, så hadde eg vel rett og slett et teoretiskt forhold te livet i sin alminnelighed, og det e jo domt, for live e absolutt enn praktiske disiplin. Te slutt blei det nå ligavel enn orden på det mesta, det utruligt ke enn kan lera seg når en bare innser atte det e det livet handle om: Å lera seg ting! Eg klarte te og med å lera meg å sverma, men eg måtte ha forferdeligt mange forsøg (det e godt livet ikkje e enn trestegkonkurranse).
Så blei det 1999: Eg har kje sett hu frå Figgen på tjue år. Hu e etablerte og fornødde på sin kant, eg e det sama på min kant. Eg har ikkje tenkt på na på mange år. På vei ronnt et hjørna går eg rett på na. Eg gjer na enn klem (det e typisk for folk så har gått for lenge på skule, di kan ikkje helsa på folk uden å klemma di, det e heilt håblaust!). Me sto og snakkte ei stonn og va enige om at det va jysla kjekt å treffast og atte me måtte holda kontakten og alt det der. Så gjekk hu den eine veien og eg gjekk den andre veien.
Mens eg spaserte heimøve så hadde eg enn merkelige følelse. Det va akkorat så eg va voldigt glae og voldigt triste på enn gong. I begynnelsen forsto eg ingenting, men nokså fort så forsto eg alt: Den goe følelsen va for det atte nå kjende eg plutseligt atte hu der hadde eg vore glae i, og den triste følelsen va for det atte eg hadde brukt 25 år på å finna det ud. Så der gjekk eg langs kaien med klomp i halsen og tåre i auene og tenkte atte nå forstår eg keffor me av og te må skriva historiebøgene på nytt.
Nya bibblå
Eg må sei det va litt løye å få nytt biblotek. Det e kje det atte det nya ikkje e fint nok, men nå hadde eg nå brukt det gamla i 35 år, og då va det litt sårt når atte di stengde det. Men det går jo an å gå å kjikka inn vinduene i det gamla og stå å mimra litt: Der e meste ingenting så komme opp mod det å stå på bibblå enn sure ittemiddag i november når du e elleve år og oppdaga atte jammen va der ikkje ei Stompabog te så du ikkje hadde lest. Samtidigt vett du atte når du bare har kjempa deg opp Austråttbakken i reggen og modevinn, så kan du sedda deg i sofakrogen med fira gråve sjeve med brune ost og et stort glass melk og bare gli inn på rom 304 på Langåsen pensjonatskole pr. Stakavik.
Der kan du sidda heilt te någen tar deg i øyra og du oppdage atte det ikkje e lektor Tørrdal, det e rett og slett mor di så ikkje har fått kontakt den siste halvtimen, og nå ska du i seng, for i mårå ska du på skulen og se lysbilde frå Madagaskar, elle ke di nå har kokt i hob på lerarromme på Austrått barnaskole pr. Sandnes. Det har aldrig våre lett å ver liden!
Men nå har me alså fått både kulturhus og nytt biblotek, og den fysste lørdagen itte nyttår så såd eg på bibblå og leste avise. Når eg hadde såde der ei stonn, så kom Lønnassen. Lønnassen har enn uddannelse og et yrke så eg ikkje forstår det plokk av, men an e voldigt kunstneriske og arkitektoniske av seg. Derfor tenkte eg atte nå hadde eg sjangsen te å få enn faglige vurdering av det nya kulturhuse, og Lønnassen gjekk rett på sag:
-Dette bygge skrige itte enn åbning mod sør! slo an fast så eg hoppte i stolen. Det einaste skrige eg hørrte kom frå barnaavdelingen, men ittekvert så fekk Lønnassen forklart meg atte an meinte det hadde våre praktiskt med enn inngang frå poltikammaret og. Det va eg ikkje uenige i, men det kan jo ver atte poltiane hadde blitt fort leie av onga så lurte på om Kasper og Jesper og Jonatan va inne for tiå. -Lyse e fint, men trappå snakke litt høgt, sa Lønnassen. -Hyss, sa eg, -eg vett jo atte det e sånn di seie på Knuste Åndsverksskulen, men viss der komme enn doktår forbi nå, så trur an atte du e hallusinerte.
Lønnassen begynte på et langt ressonnemang om småborgarligheden i enn visse by i enden på Gannsen, men eg fekk nå droge an med meg ner i gangen, elle foajéen, så Lønnassen kalle det. Mens me gjekk bårrtøve, så holdt an et solid foredrag om romfølelse og atte her snakkte fortiå og framtiå samen, men siden eg e gammale friidrettsudøvar, så fåreslo eg atte Sandnes Idrettslag konne trena på 60 meteren og stavsprang i gangen når der va stygt ver. Lønnassen, så e heilt frelste på sjøydeløb, blei fyr og flamme og foreslo sporenstreks atte kommunen sko kunstfrysa gjestehavnå om vinteren. Det synns eg va enn kjempeidé, heilt te Lønnassen sa atte det ikkje kom på tale med någe ishockeyspeling, for det hørrte te et aent kulturelt felt, elle ke det va an prøvte å sei.
Itte all denne kulturanalysen måtte me roa osse me et glass på barkrakkane udenfor resturangen. Lønnassen meinte atte di burde kallt an "Rederiet", mens eg hållt enn knapp på "Fiffstimen", itte minå på klientelle der i gården. Me va enige om atte kulturhuse va flott, men itte å ha gått igjønå programme så låg på et bord, så innsåg me atte det nok e Handelstandsforeningå så står bag det og: Di har simpelthen bestemt seg for å få Sandnesugå onna tag. Meg og Lønnassen satse fortsatt på atte di i søre enden av huse tar seg av kulturen, for så lenge der e onga så seie "Yes!" når di finne ei bog så di ikkje har lest, så e der gjedna håb ligavel?
Installasjonen
Det va selvfølgeligt ikkje te å onngå: Fem minutt itte atte aviså låg i postkassen så ringde Lønnassen. An hadde våre på råkkekonsert i den byen så har den einaste aviså så ikkje har forstått atte kolonitiå e øve. Lønnassen skrøtte felt av konserten og det så an kalte for «banketten», men det va ikkje det an egentligt hadde på hjerta: -Hørr her, sa an, -her har eg våre ude og kultivert meg heila nåttå, og så får eg se denne herane «kulturreportasjen» din! Det viste seg atte an syns eg hadde våre litt vel kritiske i omtalen av kulturlive i Sandnes, så derfor blir eg nødde te å gje dåkke Lønnassen på ei altfor tydelige telefonlinja frå Ytre Sandved Øst:
-Eg må sei atte eg va jysla øvegjidde når me fekk han der kulturhussjefen ner frå Bergen. Det måtte jo ver omtrent så å senda enn immisser frå Vestlandske Indremisjon te Hamar elle någe sånt. Men når eg hadde tenkt meg om ei stonn, så kom eg på det atte kulturhussjefen hette jo det sama så abekatten te Pippi Langstrømpe, så det va nok derfor atte den der tivolidirektøren av enn ordførar så me har ville ha akkorat han.
Nå va det min tur te å sei «hørr her»: -Eg trudde poenge va atte me ikkje sko ver så kritiske, sa eg, - men det her e jo verre enn någe! -Slapp av, sa Lønnassen, -nå komme skrøyde: Installasjonen! An va heilt mjuge i stemmen når an sa det: -Installasjonen! Det e så genialt! Eg forsto ingen ting, men eg tårde ikkje avbryda an når an va på det hakke, så eg lod an snakka: -Rett itte nyttår, sa an, -rett itte nyttår så va det så fredeligt og fint å kryssa gadå mydlå nordenden på Vågen 33 og Kulturhuse.
Bilistane stoppte og vinkte osse øve, det va akkorat så det va ei nye ånd i byen. Men der tog eg alså heilt feil, for plutseligt sto an der, installasjonen alså: I begynnelsen så såg det ud så et nokså vanligt trafikklys, men trafikklys sedde di jo opp for te letta kommunikasjonen, og det va jaffal ikkje det så skjedde her, og det va då eg forsto atte dette herane va enn installasjon. Dette herane e enkelt og greit et kunstverk så ska visa osse så bur her i byen atte for det om me har fått kulturhus, så må me ikkje tru atte någe ska forandra seg: Kulturlive e någe me har te pynt!
Eg hadde for eksempel tenkt å foreslå atte di konne kalla gadå for Gunnar Lundes gate, for an Gunnar Lunde skreiv jo bøge om di samenhengane så me ikkje alltid ser, og an skreiv om det så va vanskeligt og, men det ska du nok ikkje gjørr i Sandnes, for her ska der ver fint om heila rauå henge ude. Eg må verkeligt få gratulera både propagandaministeren, an herr Nilsson, og ordføraren, an J. Wallemtino Rovik, med installasjonen. Dette e politiske kunst på høgt nivå!
-Lønnassen, sa eg , -eg e heilt importerte, men eg kan ikkje fri meg frå å lura på om du ikkje e litt ironiske? -Litt? sa Lønnassen. Nå konne eg hørra atte an hadde våre oppe heila nåttå. -Selvfølgeligt e eg ironiske, sa an, -koss kan du øveleva i Sandnes hvis du ikkje e ironiske? Eg visste ikkje heilt ke eg sko svara på det, så eg fåreslo atte an sko ta seg et glass melk og gå å legga seg. -Legga meg ska eg, men ikke melk i en sådan stund, sa an, litt høytideligt.
Eg e ikkje heilt sikker, men det hørrtes faktiskt ud så an jekkte seg ei øl, så eg skyndte meg å sei ha det og å legga på. Lønnassen har nåkkas i drikkekultur, så enn eventuelle diskusjon om passande tidspunkt for avnydelse av bryggeriprodukte får an ta med alkoholforskningå sine svar på Kaptein Vom å Meglar Smekk, herrene Opsal og Nesvåg. Me må bruga di kulturpersonlighedane me har her i byen!
Resturang Solsiå
Eg hadde ikkje tenkt atte eg sko skriva någe om Lønnassen i dag. Eg va faktiskt heilt bestemde på atte eg ikkje sko skriva någe om Lønnassen i dag. Men så va det det atte det plutseligt blei sommar. Vanligvis så har me jo enn sånn øvegangsperiode så me kalle for vår, men dette året har det våre fira måna med någe ubestemmeligt og grått någe, og så, frå den eine dagen te den andre, bang, så va det fiks ferige sommar!
Og då e det sånn atte når det eksplodere ude i naturen, så eksplodere det på enn måde inne i osse og, og då må me bare ud, og me må vera ude lenge, det e akkorat så kvert sekund blir livsviktigt, og fjernsyne, så har toge all oppmerksomheden kver kveld siden oktober, blir heilt uinteressant i forhold te å konna sidda ude så lenge så muligt. Eg gredde for eksempel ikkje å gå inn for å se på Tjorven og farbror Melker, ennå det e det kjekkaste programme eg vett. Eg trur di må bjynna å senda det om vinteren istedenfor!
Når det blir så fint ver, så må me ud, og den einaste eg gredde å få tag i på så kort varsel va Lønnassen, og dermed gjekk det ikkje bere enn atte me fant ud atte me sko testa den eine av di to uderesturangane nere med gjestehavnå. Nå stusse du gjedna litt på atte eg seie atte der e to uderesturanga der, men det ska eg komma tebage te. Meg og Lønnassen sette osse på den så ligge nimmast Kulturhuse. I begynnelsen va Lønnassen litt sure for atte eg hadde lagt ner alkoholforbud. Eg tårde ikkje å ta sjangsen på atte an sko sidda i (bokstaveligt talt) fodle offentlighed og sjikanera øvrighedå, men an tødde opp ittekvert (det sko bare mangla i den varmen), og me hadde ei rektigt frea stonn.
Me va innom det mesta så røre seg i byen og tiå, men sjøl meg og Lønnassen greie ikkje å hissa osse opp når stribå på stokken vise 20 oppe. Det einaste så ligna på engasjemang kom når Lønnassen begynte å snakka om uderesturangane i Porten (te dåkke så ikkje tog den: Nå e det på tiå å bjynna å repetera Sandnessangen). An konne ikkje forstå keffor det sko ver meste plent umuligt å få lagt enn uderesturang i solveggen, det va så enn sko tru atte adle så drive udeservering her i byen har myssta retningssansen.
Eg måtte innrømma atte eg ikkje hadde tenkt på akkorat det, og eg vett ikkje om det stemme heller, men det va på det tidsponkte Lønnassen peikte på den andra udeserveringå, den så ligge på andra siå av gjestehavnå. Det e vel gjedna någe drygt å kalla det for "servering", for di så sidde på resturang Solsiå må nok opp på REMA 1000 for å handla, viss di då ikkje satse på direkteimport. Meg og Lønnassen merkte atte nå va det rett før me blei for kreative, så me konkluderte med atte her hadde kommunen hatt ei heldige hånd med alkoholpolitikken: Amatørane, kultureliten og di andre me goe rå kan sidda og småfrysa i glassbure udenfor Kulturhuse, di så e litt tyngre inne i markede får frie tøyle i solveggen, og di fjorten så ennå står i Losjen kan gå ront å driva opplysning.
Itte ei korte oppsummering før me gjekk kver te vårt fortellde Lønnassen meg atte an måtte ta enn pause frå det kulturpolitiska samarbeie. An påstår atte orføraren har plokkt an ud te å delta i enn delegasjon så ska presentera kommunen sin visuelle profil på ei messa i Barcelona, men eg har nå mi spanska tru på det. Eg trur heller atte an ska inn te Horve og ver vaktmesterassistent på sommarleiren, men det vil an aldrig innrømma, eg trur an meine atte det kan ver skadeligt for imitsjen. Det sleppe heldigvis eg å tenka på, for der kor der ikkje e någe, har så bekjent sjøl keisaren tapt sin rett!
Alt om bryllupet
Eg meine atte eg har lest i den Osloaviså så ligne meste på et ugeblad atte der e folk så selle bryllåppå sine te di forrektige ugebladene. Sjøl så slutta eg å lesa sånt någe itte atte hu Caroline av Monaco begynte å gifta seg, men siden der tydeligvis e mange andre så fortsatt e hekta på andre sine ekteskab så kan eg i dag tilby alt om koss eg blei gifte, heilt eksklusivt for det einaste medie så ikkje hadde hjerta te å sei nei. Her e reportasjen:
I vintar va eg inne på atte eg hadde hatt et nokså teoretiskt forhold te det der med romantikken. Det va nok litt upresist formulert: Eg har i groen alltid hatt et sterkt forhold te den merr praktiske delen og, men probleme har vel helste våre atte eg har hatt litt vanskeligt for å få den teoretiske og den praktiske delen te å henga samen. Hvis eg ska ver heilt ærlige, så har det møje våre sånn så enn kamerat av meg pledde å sei det: Når foglane begynte å synga og hu så låg me siå av spørrde ke eg ville ha te frokost, så tog eg badlå og gjekk.
Det e kje akkorat någe å ver krye av, men eg trur dessverre atte enn del mannfolk har hatt det sånn. Men det gjekk seg alså te ittekvert, og for ei stonn siå bestemte eg meg for atte når eg fysste hadde sagt A,så fekk eg sei JA, og det gjorde eg høgt og tydeligt hos sorenskrivaren i slutten av mai, og plutseligt så va eg gifte.
Itte atte me hadde våre hos fotografen og gjort fortvilte forsøg på å smila te ei dama så sto og klappte i hendene, så va det selskab. Om selskabe e der bare enn ting å sei: Adle va der! Det va mor mi, så har våre sydama og sydd kåbe for di fine fruene i Villastrøge, det va far min, så har seld kåbene te di same fruene i Villastrøge, det va onkelen min, så har molkt kjydene så har sørgt for melkå te ongane i Villastrøge, og det va tantå mi, så har arbidd på Kommunegården og stelt for di så ikkje va follt så heldige så di i Villastrøge.
Sånn konne eg fortsatt i det uendeliga, det va bare prominente og viktige folk øve heila linjå, men siden me leve i enn tabloide verden så blir eg vel nødde te å framheva foreldrene te brurå: Faren e trimenningen te an Nils
Bryllåppsnåttå tebragte me på et flott gårdshotell i nerheden av Vatneleiren (på gronn av forbude mod tekstreklame kan eg dessverre ikkje sei ke det hette), og der koste me osse voldigt, heilt te brurå forsto atte eg ikkje tullde når eg sa atte eg hadde glømt å ta med mårengaven.
Siden veien te kvinnen sitt hjerta så bekjent går innom di dyraste forretningane, så oppsto der umiddelbart det di i politikken kalle "enn situasjon", men med kurérhjelp frå enn kamerat så har oppte flerrne bryllåpsnette bag seg så ordna alt seg itte det kjenta "sølv for fred"-prinsippe, og siden har alt våre bare fløyel. Det vil sei, der e ett lide problem: Eg har alt begynt å grua meg for atte eg ikkje ska huska den fysste bryllupsdagen. Alltid ska der ver någe!
Juli
Der e någe eget med juli. Der e selvfølgeligt någe eget med adle månane, det e ikkje det, men der e någe heilt spesielt eget med juli. Det kan ver atte du ikkje e heilt enige, men gje meg enn sjangs te å forklara meg. Alså: Eg har allti sitt åre for meg omtrent så et parisarhjul. Eg har høydeskrekk så det hålle, så eg har aldrig våre i nerheden av et levanes parisarhjul, men eg pleie å forestilla meg atte når kalendaren vise august, så går eg ombord i et parisarhjul, og det e liksom då åre begynne for meg. Så tar hjule meg oppøve te jul og nyttår, eg henge og dingle litt i begynnelsen av januar, og så sige eg nerøve, ront påsken og forbi adle di røe dagane i mai, te hjule stoppe heilt den siste dagen i juni.
Då e der ikkje aent å gjørr enn å stiga av og se ke enn ska finna på denne sommaren, for plutseligt så e alt opp te enn sjøl: I elleve måna har eg klamra meg fast te vognå mi og prøvt å gjørr det besta ud av ei reis så fortone seg temmeligt fastlagde, og så ska eg alså på et blonk improvisera heilt vilt. Det går jo ikkje an te å reservera seg heller, for adle di mønsterå så finns der resten av åre, di løyse seg opp og blir heilt vekke i løbe av någen få daga.
Nå trur eg ikkje et øyeblikk atte adle oppleve det på denne måden: Eg kom for eksempel nettopp øve ei gammale bog av na Greta Molander. Den bogå handla om henna og maen, an Petrus, og alt det så di opplevde på hyttå på øyå i løbe av enn lange sesong. For di va det nok meste sånn atte juli va liga velorganiserte så di andre månane, for der e visst ikkje måde på ke der e å gjørr på i og ront ei hytta. Andre skaffe seg gjedna struktur på andre måda: Någen reise på pakketur, mens di så vil ver litt alternative fylle ei løypa på fjedle og blir med på Turistforeningen sine rituale.
Så e der ganske mange av osse så gjedna ikkje har verken hytta elle rå elle lyst te å kjøba osse julistruktur, me får ta udfordringen og improvisera, og der kan ver enn egen glede i det å hiva seg udpå någe så enn ikkje har heilt øvesikten øve og se ke enn kan få ud av det. For det e det andra så e med på å gjørr juli te någe eget: Det atte me nettopp har hatt den lysaste dagen og den kortaste nåttå, og me vett atte det e nå me må nyda lyse og live, for det går uden bønn mod di tiene kor me vil trenga all den energien me kan skaffa osse.
Derfor kan me godt bli litt svimlne når me står framføre den store sommarmånen: Me vett atte det e viktigt å få så møje så muligt ud av an, samtidigt så det kan ver vanskeligt å veda koss me ska få det te. Den danske komponisten og visesangaren Sebastian seie det sånn i sangen så hette Sommerfuglen:
Så e du me ett / enn ubetydelige prikk i det himmelblå / me altfor møje du ska nå / og bare enn korte sommar te å nå det på.
Eg e alt spende på ke eg komme te å huska frå denne sommaren når det rykke i vognå og parisarhjule starte opp igjen i august, men uansitt så får me vel ver fornødde hvis me får verr med på enn ronde te. Det e jo ingen selvfølge. Bare tenk på sommarfoggelen.
Vere
Eg har aldrig våre någen luring på tipping og speling på hest og sånt någe. Fysste gången eg va på Forus, så va eg enn halve lengde frå V5´en, det va jysla spennande, andre gången så va der ingenting så gjekk inn, og då va det jysla kjedeligt, og det blei med di to gångene på travbanen. Eg e ikkje tålmodige nok te å bli enn seriøse spelar, og det e det sama med fodballtippingå: Eg synns det e jysla kjekt å se på både trav og fodball, men eg e nok altfor lide systematiske te å skaffa meg den informasjonen så må te for å bli enn sluging på bonga og kuponga. Men det kan jo ver ganske løye å lesa sånne Tips-spalte i avisene:
"Skoddalosen burde normalt være favoritt i Agros rekrutteringsløp for treåringer, men siden vi har fått inn en melding om at treneren i går ble observert langt bak i køen på Mega kan vi ikke gi objektet tillit denne gangen". Det e akkorat liga seriøst i fodballtippingå: "Siden 1.verdenskrig har Bolton bare slått Oldham to ganger på hjemmebane når det har vært arbeiderpartiregjering, nymåne og stille rundt kongehuset" (te adle dåkke så har begynt å slå nommere te an Arne Scheie for å hørra om det stemme: Ikkje gidd, det va bare någe eg fant på).
Nå må eg imidlertid komma te det så eg hadde tenkt å skriva om i dag, og det e selvfølgeligt vere, for det e jo sånn atte mens det tross alt bare e enn liden del av befolkningå så e i nerheden av Arne Scheie sitt nivå når det gjelle fodballkunnskabe, så e der te gjengjeld minst enn million menneske her te lands så uden probleme konne vikariert for na
-Fantastiske kvell me hadde i går! Me såd ude heilt te ti øve elleve, uden stillongs!
-Nydeligt! Og så grillde me någen harrlige kotteletta så va på tilbud.
-Di seie det ska vara te øve heljå?
-Tilbude?
-Nei, vere!
-Å, di seie så møje! Huske du ikkje i fjor, i midten på juni, det va enn freddag, då såd me ude te kvart på elleve, og då melde di og atte det sko vara, men den grillmaden konne me spart osse!
-Det va den ellevte, men då kom der enn kalle trekk udpå kvellen.
-Huske du den der knallsommaren då me såd ude fem kvella itteennaen?
-Det va i 82, men det va bare fira, for den femte begynte det å rigna i sjutiå. Det va i begynnelsen på juli, og så hadde me to fine i slutten av august og. Det va det så di kalle for vestlandske tropenatt - varmegrade heila nåttå!
-Harrligt! Forresten, kor ti går du i feri?
-20. juli. Eg har rekna ud atte i løbe av di siste treddeve årå så har den seine ferien gjønåsnittligt hatt tri fine dage merr enn den tidlige ferien når det va skuddår åre før.
-Akkorat. Ja, ja, me får vel begynna å gjørr någe. Kor ti ska du ha pause, forresten?
-Eg tar den fysste. I følge almanakken går solå ront hjørna ti på hall tåll, og då røkke eg akkorat tjue minutt på altanen før u forsvinne! Du får ikkje merr sommar enn du lage sjøl!
Eg vett jo atte avisene e begynt å ligna merr og merr på fjernsyne, men når eg ser tebage på det eg har skreve i dag, så synns eg det e litt nifst å se atte "etter sporten kommer været". Så for sikkerhets skyld: Hvis eg skrive på Bergensdialekt neste gång, så ring itte doktår!
Reisa på ferie
Då eg va liden, og dagen for feriestarten opprant, konne eg meste ikkje venta på atte me sko sedda osse i bilen og komma osse avgåre, så når eg nå ska prøva å skriva om ferien i barndommen så orke eg ikkje någen lange innledning, eg vil avgåre, og derfor reise me med enn gång:
Mor mi e stril, så når far min fekk ferie, så va det å pakka bilen og sedda kursen nordøve. Den fysste etappen gjekk heilt te Stavanger. Der vinsja di bilen opp på dekke på Nattrutå, og eg kan ikkje tenka meg enn bere start på ferien for enn liden tapp enn å stå på kaien og se på atte bommå blei heiste opp i loftå. Ferien va redda meste før an va bjynnde! Når me hadde lagt osse, så va det umuligt å få sova, eg trur det va for det atte inntrykkene va så sterke.
Eg huske spesielt ei nått, der va heilt blikkstilt, klart ver og fullmåne, eg trur ikkje eg sov i det heila tage. Eg låg der og kjikkte ud gjønå det ronna vidue mens båden glei mydlå holma og skjer på vei mod Bergen, og månen fyllde med akkorat så det sko våre enn lysmestar så styrde spåtten. Det va den fysste store naturopplevelsen min, og eg kjenne ennå, flerrne tiår ittepå, atte eg tar meg i å hålla pusten når eg tenke på det.
Mormor budde ikkje i skogen, men te gjengjeld så hadde u femten onga, så du kan sei atte der blei temmeligt folksomt ittekvert så Folkevognene å PV´ane og Opel Rekordane trillta inn i gårdsromme frå adle kanta av lande. Mens mannfolkå sto ude og diskuterte bilvalg og veivalg prøvde damene så best di konne å organisera middagen. Eg fant fort ud atte viss eg fyllde med litt på ke tantene hadde handla inn, så va det bare å hålla seg inne me di syskenbarnå så sko ha pylsa elle kjyddkage te middag, mens di så sko ha fisk låg tynt an den dagen.
Udpå kvellen tog någen av onklane mine fram trekkspele, mens far min og di andre onklane blande seg kverrsinn pjolter, og så kom adle historiane så di hadde gleda seg et heilt år te å fortella. Udpå kvellen kom ofta di beste historiane frå i fjor og årå før i reprise, og di aller beste kom kvert år.
Neste mårning vågna eg te blandingen av stillhed og mågeskrig, og i modsetning te Odd Børretzen har eg alltid hatt sans for den lyden. Frokosten va og annerledes i ferien, for kver familie hadde sine egne påleggsvana: Heima gjekk det møje i fårapylsa, leverpostei, prim og bringebersyltetøy, men nå dokkte der opp allverdens slags varianta så eg hadde liden erfaring med: Salami, sardine, baconost, Sunda, Sjokade, bananpålegg, appelsinmarmelade og andre løgne syltetøysorta.
Det eg ellers huske e adle loktene så me ikkje hadde heima. Det va loktå av torrfisken så hang bårrtmed udhuse, av solberbuskene så sto langs med stien ner te bådhuse, doftå av hegg på veien te butikken, og selvfølgeligt den friska sjøloftå så va øve alt.
Itte fjorten dage med fisking, fodball, klatring og isspising bar det heimøve, for nå sko an far klyppa plenen. Eg va allti jysla spennde på om di andre ongane i nabolage va kommt heim, for nå hadde eg så møje å fortella atte eg trengde publikum, og det sama gjore di andre ongane, så det va enn fest å treffast igjen.
Eg blei så oppslukte av å mimra om barndommens ferie atte der ikkje e plass te någen særlige avslutning heller, og det e gjedna liga så godt, for viss der e någe så kan kvela ongane sine opplevelsa, så e det adle di voksne orå. Men enn ting fant eg ud mens eg skreiv: I sommar ska eg finna meg ei solberbusk!
Den røe tråen
I går va eg ikkje så reint lide i pillemennte. Groen te det va atte tidligare i sommar så falt eg for fristelsen te å ver litt bresen. Det har seg nemligt sånn atte når eg fysste fekk sjangsen te å sommarvikariera med någen stykke i aviså, så fekk eg øvetenning. Eg planla atte der sko ver enn røe trå i det eg skreiv, og den røe tråen sko ver någe så hadde med sommaren å gjørr (det va gjedna ikkje så originalt, men det e ikkje så lett!). Det gjekk jo ganske greit di fysste tri fredagane, men i går oppdagte eg alså atte eg hadde roda meg vekk, bare for det atte eg sko ver så avangserte, for plutseligt så va der ikkje merr så passte å skriva om.
Eg konne jo skreve om någen andre sommarferia, for eksempel, men då ville på enn måde heila opplegge røge, for det e jo ikkje någå feriehåndbog eg skrive. Eg tenkte og på atte eg konne skriva om enn sommarjobb eg hadde i ongdommen, men der e jo ikkje allverden å få ud av seks vege mydlå terilenbokse og aen konfeksjon innerst i Vågen, så der såd eg så et gissel for mine egne litterere ambisjona og følte meg ganske nauden.
Men det va i går. Itte atte eg hadde sove på det, så kom eg te det atte det einaste eg konne gjørr for å redda meg i land va å hekta meg på någen så verkeligt kan skriva, og då datt plutseligt alt på plass, for den kjekkaste bogå eg vett e for sikkerhets skyld ei typiske sommarbog. Der e voldigt mange her i lande så vett kem personane og dyre i den bogå e, sjøl om der ikkje e så mange så har lest sjølva bogå. Nå e der sikkert någen så trur atte det e Bibelen eg tenke på, men det e det alså ikkje, for uansitt ke enn meine om Bibelen, så ska enn ver temmeligt karismatiske for å påstå atte an e ei typiske sommarbog!
Neidå, bogå eg tenke på e selvfølgeligt Vi på Saltkråkan av na Astrid Lindgren. -Å den ja, den har eg sitt på fjernsyn, seie sikkert di fleste då, men det e faktisk ei bog og, og for ei bog! Nå kan eg ikkje akkorat skrøyda av atte eg har lest så voldigt møje, men på den andra siå så kan eg heller ikkje skrøyda av atte eg har lest så voldigt lide, og uansitt koss eg snur og vende på det så kan ikkje eg forstå aent enn atte Vi på Saltkråkan e skreven av enn mester, uansett sjanger:
Kver gång eg lese den bogå, og det har eg gjort mange gånge, så blir eg liga imponerte, både med håve og med hjerta, for i den bogå får du fysstesortering på adle sjekkponktene: Naturskildring, persongalleri, dramatikk, romantikk, sosialt engasjemang og humor. Eg trur atte adle så har sitt fjernsynsserien vil ver enige med meg i atte der e humor så det hålle, og viss du ikkje blir i godt humør av å lesa om midtsommarkvelden på Saltkråkan, elle om farbror Melker når an sedde den beroligannes tabletten fast i nasen, så bør du minst vurdera et smilekurs. Eg for min del e håblaust sentimentale, så eg komme ikkje udenom beskrivelsen av romangsen mydlå an Petter å u Malin. Det e jammen ikkje mange orå så ska te når du kan bruga di på rette måden!
"So va da!", så mormor mi pledde å sei. Eg kom meg vel i land på et vis, men før eg gjer meg kan eg ikkje la ver å minna om atte u Astrid Lindgren va 37 år når hu debuterte, u e 92 nå, og u har rokke å skriva øve førti bøge i mydlåtiå. Derfor trur eg ikkje me ska legga vekk adle ambisjonane, for der e mange udfordringa og møje rom å gå i mydlå sommarfoggelen og na Astrid Lindgren.
Då seie eg takk for meg og ønske adle enn fortsatt rektigt goe sommar!
Pakkesangkore og venner
-Ja, ja, du e der?
-Hæ?
-Eg seie: Du e der?
-Ja.
-Ja, ja, du får ha det .
-Ha det.
Denne herane jube samtalen øvehørrde eg på konfeksjonslagere te Øglænd enn gång på syttitale, og i det sista så har eg bjynnt å lura på om ikkje nyggelen te å forstå ke så fåregår (elle rettare sagt ke så ikkje foregår) i Sandnes ligge her (ikkje på lagere te Øglænd, alså, men i den samtalen så eg nettopp refererte). Eg trur rett og slett atte me ikkje har någe å snakka om her i byen.
Det forklare for eksempel atte me har prestert å ikkje bare vella enn ordførar så ikkje har någe å sei, me har te og me gredd å gjenvella an! Te gjenngjell for atte an ikkje e direkte snakkesalige, så har an visst desto merr å synga, og siden eg trene voldigt på å tenka positivt for tiå, så har eg kommt te atte istedenfor å irritera meg øve ordføraren, så e det bere å oppfordra resten av politikarane te å ta sangtima di og, for når eg tenke meg om, så e det ikkje møje me har hørrt frå den kanten heller.
Uden å fornærma någen av di merr elle mindre lokale mediebedriftene, så kan enn vel ikkje akkorat sei atte der e trangt om spalteplassen i Sandnes for tiå, men e der någen så har någe å sei? Nei, di må begynna å synga, der e ingen vei udenom, for te snakka elle skriva vil di tydeligvis ikkje, jaffal ikkje når der ikkje e valg i horisonten. Eg foreslår derfor atte formannskabssekreteren (når u har kommt seg itte Bykampen, selvfølgeligt) får tag i någen frå Lundehaugen te å gje sangtima før bystyremødene, så kan ordføraren dirigera bystyre i den rektige forstanden av ore.
Eg e sikker på atte Den einaste aviså elle Kolonibilage kan udlysa enn navnekonkurranse (mitt forslag e Pakkesangkore og Venner). Då gjenstår der bare enn udfordring, og det e å finna et repertoar. Sjøl om der e någen så har foreslått atte Sandnes ska ver operaby, så meine eg atte me får bjynna i enn litt lettare sjanger, og eg har derfor i all beskjedenhed tillatt meg å modernisera litt på Annie get your gun. Her komme der et uddrag:
Ordføraren: -Me har kontrollen på alt her i byen, bortsett frå det så me gjer blaffen i! Har du kje arbei og hus elle helsa, skyld på deg sjøl, du, og fortsett å svi!
Opposisjonen: -Me sko ha sagt någe mod di der folkå, me meine vel ikkje det sama så di? Sjynt sei någe; me e jo ganske fornødde, det mesta di sei´ e me enige i!
Heila bystyre: -Det e bra, det e flott, og me har det så godt, her i Sandnes…
Varaorføraren:- Den «heldige» stad!
Orføraren: -Barnavern, rullestol, dårlige nerva, sånt någe kan me kje omgje oss med. Friske folk, helst i bil, di vil me serva, her e der framgang, det kan adle se!
Opposisjonen:-Nei, hørr nå her, folkens, nå va dåkke gråve, der må vel ver plass te litt flerrne enn det? Neivel, då, så får me vel gje oss i dag og, me trives jo alt i alt beste med fre.
Heila bystyre: -Me har sykkel og fre´, e fornødde med det, gla og sel...
Varaorføraren: -Eg har te og med sjel!
Eg trur ikkje eg orke merr, men viss det herane slår an blant publikum så kan di jo flytta mødene te Kulturhuse og sella billetta. Keffår ska der ikkje ver egenandel på demokrati?
Jakten på Sandnes
I et forsøg på å fylla litt med i tiå innlede eg i dag enn flonkanes nye miniserie (an e faktisk så minimale atte an bare består av enn del!). Eg har enkelt og greit kalt an «Jakten på Sandnes». -E det nødvendigt, seie du då, - adle vett jo kor Sandnes e nå! -Nei, seie eg , -det ska du ikkje ver så sikker på. -Jamen me va jo på TV 2 heile sommaren, fortsette du. -Det bevise ingenting, slår eg fast, -tenk om Sandnes e sånn så det der hotelle di sende frå heila tiå, det e bare någe så di har kokt samen for å sella reklame? -Ja, men..., seie vel du då? OK, du har bitt om det sjøl! Her komme fysste og siste del av Laust & Fast sin artikkelserie Jakten på Sandnes:
Der kvile enn forbannelse øve Sandnes. An har nok våre der alltid, men eg begynte fysst å ana urå itte atte eg flytta te Oslo for å gå på skule. -Du er fra Stavanger,du? sa ei av medstudentane i kantinå enn dag. -Nei, Sandnes, svarte eg, sånn litt trosjyldigt. SANNIIISS!!!, skreig u og såg på di andre, og så brølte di av latter. Eg syns ikkje det va bitten festligt, men eg beid det i meg og tenkte atte di hadde vel ikkje bere folkasjikk på Østlandet. Når det viste seg atte det ikkje va någe eingångsfenomen, så begynte eg imidlertid å lura på ke så va gale, og litt itte litt så begynte der å danna seg et mønster:
Eg la for eksempel merke te atte di aldrig nevnte Sandnes i Dagsrevyen: Di sa «Kongeparken utenfor Stavanger», «Dale sykehus ved Stavanger», og «Ganddal på Jæren». Det va akkorat så viss di konne onngå å nevna Sandnes, så gjore di det. Nå begynte det å bli litt nifst, men det sko bli verre:
Det va på enn av Håbetfestivalane, me såd i skråningen mydlå Stokkelandsvatne og Lyse, og omsider så dokkte hovedattrakksjonen opp: Ei levandes bluessangerinna heilt frå Oslo! Me såd der bag steintøffe solbrille og klappte voldigt når u klatra opp på scenen, men du kan tenka deg stemningen når u åbna sånn: -Det er så gøy å være her i Stavanger! Me så va publikum såd der og kremta og kjikkte i bakken, og eg trur hu så sang lurte felt på keffår konserten aldrig tog heilt av, for å sei det mildt.
Sånn har det fortsatt: Adle kulturinteresserte huske selvfølgeligt årets store begivenhed i Kulturhuse, nemligt ballettkompanie Chippendales. Der va jo et voldigt oppstyr, der va faktisk så møje oppstyr atte u Solveig Aareskjold skreiv te Morgenbladet! Men koss gjekk det? Jodå, enn fredag i mai konne me lesa på fyssta siå: «Strippegruppen Chippendales har gjestet Stavanger...». Det va frykteligt, men så kom Bykampen, og då såg det ud te atte forbannelsen va heva.
Eg levde lenge i håbe, men i september brast det for godt: Eg hadde på NRK si OL-sending frå strandvolleyballen, og der hørrte eg dette: -Der kommer Bjørn Maaseide inn, seie kommentatoren. -Nei, det er Jan Kvalheim, seie eksperten på siå. -Å ja, seie kommentatoren, uden å ver flaue enn gång, -men der har vi Maaseide, han er fra Stavanger - eller området ved Stavanger. Der flaud begere øve - "området ved Stavanger"!
Nå forstod eg plutseligt atte forfattaren meinte alvor med "Gjemt ligger byen...»! Derfor fant eg ud atte eg bare måtte varsla frå: Sandnes eksistere bare på reklamefjernsyn, og derfor vedde eg på atte neste gång der e valg så komme ikkje politikarane i Sandnes te å bli vellt inn, di komme te å bli stemt ud! Og viss du e i tvil: -Se hva som skjer!
Avsløringå
Der e et voldigt press på osse så e i media. Der e et stadigt augande krav te lesartal, omstilling, avsløringa, samt å hålla tale på julabore. Lønnassen, for eksempel, så eg har ansatt så redaksjonsassistent, har måtta gå øve te Classic Lettøl (den virke knapt nok mod tørsten), og det tog an ganske tongt i begynnelsen, men nå meine an atte an jaffall ska greia å hålla ud te julabordsesongen begynne. Og det e eg glae for, for uden Lønnassen konne eg ikkje gitt deg den styssta avsløringå i norsk politikk i dette århondre:
Det hadde seg sånn atte Lønnassen faktisk va enn tur i Spania i sommar. I begynnelsen visste eg ikkje akkorat kor an hadde våre, men både brunfargen og språgføringå konne tyda på atte an hadde våre lengre sør enn Ogna, for å sei det sånn. An ville selvfølgeligt ikkje sei ke an gjore der nere, men eg deduserte meg fram te atte an jaffall hadde våre på enn slags treningsleir, for an va jysla sprege når an kom heim: An ligge og løybe i Sandvedparken støtt og stadigt, og tidligare i høst så kom an forsyne meg med medalje frå Oslo Maraton.
Eg må jo innrømma atte eg va ganske imponerte, men litt itte litt så sneig der seg inn enn følelse av atte der va någe så ikkje stemte. Eg gjekk og lurte på ke det konne vera, men eg kom liksom ikkje någen vei. Eg slo det frå meg og tenkte ikkje merr på det, men så såd eg enn mårning og leste aviså, og plutseligt kom gjønåbrudde: Fysst så leste eg om han der OL-vektlyftaren så hadde toge feil av havragryn og kraftfor, og ittepå så leste eg om det norska folke så hadde toge feil av julanissen og Carl I. Hagen.
Då bjynnte lottokulene å sviva i skallen, og plutseligt så kjende eg atte di fysste talå gjekk inn: Vektlyftaren, Carl I. Hagen - og Lønnassen! Ke hadde di felles? Atte di nyligt hadde våre i Syden, selvfølgeligt, men der va merr: Når di kom hjem, så va di plutseligt i mistenkeligt goe form! Eg blei litt svimlen når eg forsto keslags bomba eg såd på, men eg tog meg samen og fant ud atte nå va det på tide å debrifa Lønnassen.
Eg heiv meg øve røyre og kallte an inn te enn medarbeidersamtale, og Lønnassen, så trudde det va lokale lønnsforhandlinga det va snakk om, kom på flekken. Då eg forklarte an ke slutninga eg hadde trokke, så blei an litt flakkanes i blikke, men an forsto fort atte denne gången så kom eg ikkje te å gje meg, og dermed så innrømte an alt:
Det viste seg atte Lønnassen hadde våre blakke omtrent før an landa på Solkysten, og derfor hadde an våre nødde te å ta seg jobb på et supermarked. Der hadde an lagt merke te atte di lokale muskelbontane alltid kjypte enn spesielle frokostblanding, og sportslige så an e, så falt an selvfølgeligt for fristelsen te å skofla innpå litt sjøl. Når an Carl Ivar plutseligt dokkte opp framfor kassen enn mårning og lurte på ke an sko spisa te dagens fysste Campari, så gredde ikkje Lønnassen å hålla seg, og resten e snart historie:
Eg har toge kontakt med enn så eg kjenne i det så di kalle for Arbeidarpartie, og han komme umiddelbart te å sedda fram krav om dopingtest for partiledera. Dermed kan Dagblae snart sedda denne fysstasiå: "Fra teflon til nandrolon. Alt om Carl I. Hagens fall!", og så e me tebage i den politiske kverdagen igjen. Lønnassen måtte levera tebage medaljen, og i tillegg så e an suspanderte te øve heljå, men eg tvile på atte det hjelpe, for det e vel med Lønnassen så med trenaren te Vålerenga: Err´u Stomperud, så plumper´u!
Årsrapporten
Det e snart tiå for di årvisse (naturligt nok) årskavalkadane, og me i Laust & Fast presangtere derfor om et øyeblikk verdens fysste integrerte årskavalkade, samfunnsregnskab og faglige rapport. Den styssta nyvinningå her, udenom integreringå, e uden tvil atte Laust & Fast har oppretta sitt eget faglige udvalg (LFU): Mens di andre avisene må nøya seg med ett fagligt udvalg på deling, så har me alså et heilt udvalg for osse sjøl, og det e jo klart atte det gjer osse møje større troverdighed enn di andre.
Meg og Lønnassen blei fort enige om atte det va tryggaste å sedda samen udvalge sjøl, og for te få et representativt udvalg så tog me ligasågodt med adle di faste lesarane. Det blei et glimranes udvalg! Ledar blei mor te Lønnassen, siden hu e den einaste så greie hålla Lønnassen i øyrene. Mor mi blei nestledar, mens udvalge forøvrigt består av na Anna i Kleivane og na Olaug på Brattebø, og så har me sett opp di på Eigeland så vararepresentanta.
Eg e med så sekreter, sånn atte der ikkje ska bli flerrne stilbrudd enn der e frå før, mens Lønnassen blei vellde te kasserar mod enn stemme (den va te gjengjell ganske kraftige og tehørrde morå). Eg meinte atte me burde hatt med enn representant frå Kolonibilage og, men Lønnassen påstår atte an har lest atte di har litt probleme me dialekten, så då ska me ikkje ikkje plaga di unødigt, og dessuden så har både u Anna og di på Eigeland goe forbindelsa i Koloniaviså, så ingen ska konna sei atte udvalge ikkje e bredt samensatt.
U Anna og u Olaug har i tillegg omfattandes presse - og organisasjonserfaring frå menigheden og Menighedsblae, og det balangsere langt på vei ud Lønnassen sitt någe tvilsomma åndsliv. Sjøl så e an forøvrigt sikker på atte siden an e nærmaste nabo te Klippen så komme an te å bli med i dragsuge når di ska opp, men eg trur dessverre atte an står på teologiske sandgronn der og.
Då e der ikkje någen vits i te dra det ud lenger, her komme hovedponktene frå Laust & Fast sin årsrapport:
"Te tross for atte redaksjonen va sterkt onnerbemanna i høst så enn følge av Lønnassen sin någe hjemmesnekra permisjonsavtale, samt atte me i perioda har hatt enn tvilsomme distribusjonsavtale med Den einaste aviså, så kan me ikke sei aent enn atte me har hatt et strålanes år. Der andre medie e fornødde hvis di sedde dagsorden, så kan me i Laust & Fast i år visa te atte me har satt ikkje någe mindre enn årsorden, i og med atte et uskyldigt oppslag om ei mulige dronning frå Figgen har fått di andre mediene te å gå heilt av skafte heila åre. I den anledning har LFU udtalt atte di ser med bekymring på det så skjer, og atte någe sånt hadde våre utenkeligt i Menighedsblae (det va då Lønnassen spørrte om ikkje kjerkå strengt tatt har forfølgt den same nyheden i 2000 år, men då sende morå an ud itte pizza).
På plussiå i samfunnsregnskabe e det selvfølgeligt seieren i trafikklysfeiden så vise best igjen. Det vise seg atte Lønnassen sitt udfall mod trafikklyse i øvegangen med Kulturhuse har fått øvrighedå te å slå bakk, og LFU udtale i den samenhengen atte dette antageligt e den viktigaste seiaren for fodgjengarane i Sandnes siden sorpå forsvant. Og te slutt: I den einaste klagesagå så LFU har behandla e der nå inngått forlig: Laust & Fast ska prøva å oppføra seg fint mod ordføraren, og te gjengjeld ska ordføraren prøva å oppføra seg så ordførar ."
Då gjenstår det bare å takka for det gamla, og viss me ikkje fusjonere med Jærblae og Farsunds Avis i romjulå så satse me på å hålla fanå høgt neste år og. Og forresten, så lenge Lønnassen e kasserar så komme vel neppe me te å spara osse te FANT någen gång!
2001
Lønnassen på sporet
Der skjer møje i Sandnes for tiå! Sånn gjekk reglå i heila fjor, og det ser ud te å bli det sama i år og, sjynnt det virke så der jaffall e någen flerrne så begynne å bli opptogne av ke det e så skjer og keffor det skjer, og ikkje bare av atte det skjer. Det hadde for eksempel gjedna våre enn idé å spørrt någen av di med funksjonshemminga om di synns der skjer så møje så enkelte påstår, men meg og Lønnassen har så bekjent slutta fred med øvrighedå, og me ska derfor heller ikkje nevna atte sjøl om politikarane knapt kan avse ei krona ekstra te di så har minst, så ser det ud te atte di bekymre seg merr øve atte folk ikkje gidde gå på nyttårsfest langt udi januar.
Meg og Lønnassen kan altså ikkje kommentera det der, men me ska te gjengjeld fylla opp nyttårsforsette og komma osse merr ud og se ke så skjer i lokalmiljøe, og derfor sendte eg nyligt Lønnassen ud på reportasje. An har rektigtnok lest for møje Gunnar Staalesen og sitt for møje på Brennpunkt, men innsatsen e der ikkje någe å sei på:
«Der e stillt i Sandnes enn mandagskveld i januar. Lysene frå byen speile seg i fjorden, butikkeigarane har gått heim for å pleia latterkrampå itte mange lystige tura te banken før jul, og di så ikkje har gitt opp å søga lykken i udelive e i ferd med å oppdaga at det nok e restauratørane og bryggerieigarane så blir lykkeligast i kveld og.
Eg spasere fysst litt i folketomme gade, men på plassen framføre Kulturhuse finne eg folk, og der får eg te gjengjeld se enn scene så konne våre togen rett ud av enn film av Fellini: I det svaga lyse frå udelampane sykle der enn mann ront og ront på enn løyen sykkel, med et avsindigt smil og blikke stivt festa på et usynligt ponkt ude i loftå. Det ser litt nifst ud, og eg e på vei te å dra opp mobilen for å ringa itte hjelp, men når eg komme litt nærmare så ser eg kem det e:
Oppe på velocipeden sidde an John Axel Granberg, maen så holde liv i Langgadå, et par lokalavise, enn bluesfestival, et ukjent antall pressefotografa - og enn fjernsynsstasjon om sommaren. Nå e eg kommt så nimme atte eg forstår ke det e: An har rett og slett ikkje landa itte Bykampen! Eg spør forsiktigt om der e någe eg kan hjelpa an med, men an sykle bare vidare med det sama vidla smile, mens an mommle:
- Vant meste! Knibte na! Vinna neste år! Sykla i fjernsyne! Smila! Elin Tvedt? Mette - Marit? Herborg? Kniba na! Smila! Eg står og ser på littegrann, men eg forstår fort atte her e det bare å skygga banen, så eg brette opp kragen, stikke inn i smuge og skynne meg hjemøve mens eg kjikke meg øve skulderå med jevne mellomrom, for eg synns eg såg byudviklingskomitéen, kulturhussjefen, et par polletia og redaktøren min stå med pisk og penn og notera rondetie på syklisten. I det dørå te leiligheden smekke igjen bag meg og eg står og puste ud forstår eg plutseligt ke eg har våre oppi: Der e simpelthen enkelte ting du ikkje ska legga deg oppi i Sandnes! Ikkje knø!»
Eg vett kje om Lønnassen komme te å få Narvesenprisen elle Rivertonprisen (elle enn kvernstein ront halsen) for det her, men redaktøren har te gjengjeld fortalt meg i klartekst ke eg ligge an te å få hvis eg ikkje skjerpe meg, og eg har toge hintet: Det e lov å pirka litt i politikarane og fiffen, men næringslive røre du ikkje! Der skjer jammen møje i Sandnes for tiå!
Herr redaktør
Lønnassen har gått i dekning, og eg e blitt "unødvendigerklærte" for andre gong i karrieren. Eg har kje fått heilt tag på keffår meg og Lønnassen ikkje lenger får lov te å lysa opp i tilverelsen te Sandnesposten sine lesara, men me tar det i og for seg ikkje så tongt: Lønnassen sin kommentar e atte i enn by kor ikkje enngong jernbanen har bakkekontakt e det vanskeligt å få te någen seriøse undergrunnsbevegelse, og eg trur nok muligens atte an e inne på någe der. Me gjer osse imidlertid ikkje så lett, så frå nå av legge me osse "rett på nett", og så får me håba atte någen av di fjorten faste lesarane fortsette å besøga osse der.
Fysste gongen eg fekk sparken va mens eg gjekk på gymnase. Eg fekk ikkje sparken frå gymnase, sjøl om eg vett at der va et par lerara og enkelte av medelevane så nok konne tenkt seg å gitt meg enn fod i rauå av og te. Eg fekk sparken frå stillingen så ekspeditør i enn klesforretning i Langgadå, og det va for det atte eg nekta å stå ude i gadå og prakka på di så gjekk forbi någen skjorte så va så gamle og stygge atte eg ikkje hadde blitt kvitt di om eg hadde heve di itte di. Eg va igroen feien når eg va ferige så ekspeditør, og eg e ikkje fornærma nå heller, for pressa næringslivsfolk har ikkje så møje injurierande kraft, enten di prøve å sella skjorte i Langgadå elle annonsa i Ole Bulls gate.
Det e imidlertid klart atte der må gå ei grensa enn plass, og den kan me for eksempel sedda der næringslive begynne å invadera kverdagslive. Itte mitt skjønn har næringlivshærførarane i Sandnes - med te dels goe hjelp frå mediene og politikarane - forlengst okkupert så møje atte det begynne å bli ganske ubehageligt. Det burde ringa ei varselklokka elle to når ennkver følelse av livslyst hos den enkelte øyeblikkeligt ska omgjeras te kjøbelyst. Det e gjedna enn merkelige assosiasjon, men någen trekk med Sandnes minne meg litt om enn kommuniststat på nertur:
Begge plassane må folk bruga møje av oppmerksomheden sin på å kjøba. Og "Kulturbyen Sandnes"? Byen så arrangere festival for den afroamerikanske musikken mens di usynligjørr di med andre hudfarga på andra siå av fjorden. Byen så lar enn av di kvidaste politikarane i landet sleppa onna med å misbruga Martin Luther King sin drøm i et forsøg på å få opp tale på skjenkestue i byen - mens mange av di onge forgår i rus. Den einaste byen i landet kor der tilsyneladane ikkje finns homofile, te tross for atte der te kverrdags e langt flerrne homofile enn der e syklista. Det e kjekt atte folk i Sandnes e engasjerte på vegne av byen, men det hadde våre ennå kjekkare om någen av di så trives i rampelyset hadde vist et snev av intellektuelle nysgjerrighed og sosialt engasjemang.
Eg trur det va u Solveig Aareskjold så va inne på atte sandnesfolk flest e unødvendigt beskjedne. Det trur eg u har heilt rett i, og det versta med det e atte det føre te atte me blir så jysla lett imponerte øve di så ikkje føle di same begrensningane. Det e synd, for både me så beundre og di så blir beundra blir litt dommare av såntnåge. Så derfor, herr redaktør: Eg ønske deg lykke te med den viktigaste jobben i Sandnes: Slepp te di så trenge oppmerksomheden mest og gje såpass med voksenopplering te resten atte folk sleppe å føla seg unødvendige. Hvis ikkje det e din jobb nummer 1, så ende me fort opp sånn så någen så forfattaren T.S. Eliot skreiv om: - De var så kultiverte at de holdt opp å være siviliserte. Det e vel ikkje derfor me har Sandnesposten?
Om Con amore
Jeg tror det var en av psykiater Finn Skårderuds samtalepartnere som sa at siden han ikke hadde et spor å følge, så måtte han følge mange spor. Denne logikken - som også kommer til uttrykk i Espen Askeladds "Jeg fant, jeg fant!" - har nok - på godt og vondt - ligget til grunn for mye av det jeg har foretatt meg. At musikkspalten Con amore oppstod var således et resultat av at jeg i en overgangsfase hadde et overskudd av "risikovillig tid" og dermed var et lett bytte da jeg møtte antydninger om at jeg kanskje kunne skrive litt om musikk.
Jeg hadde aldri noen ambisjoner om å bli plateanmelder i vanlig forstand, men jeg så for meg at det kanskje gikk an å skrive en månedlig musikkspalte som kunne treffe musikkinteresserte med forskjellig bakgrunn. De få tilbakemeldingene jeg har fått spriker kraftig, men ettersom Con amore fikk en kort varighet kan det vel hende at idéen om å overføre det musikalske radiokåseriet til avisspaltene fungerte best som idé.
For den som både har skrivelyst og er musikkinteressert, kan jeg imidlertid anbefale å koble lidenskapene: Å skrive om musikk stimulerer både skrivelysten og musikkopplevelsen, enten det man skriver ender opp i avisa, i skrivebordsskuffen, eller som i dette tilfellet på en hjemmeside. Jeg vet ikke om jeg får tid til å gjøre mer av dette med det første, men det har vært en hyggelig erfaring å ta med seg.
Con amore en og to har ikke vært på trykk, tre, fire og fem var å finne i Sandnesposten mot slutten av år 2000 og i begynnelsen av år 2001.
(12. mars 2001)
En
Mange av de forlengst sluknede guttedrømmene var knyttet til musikk, og da jeg for en tid tilbake ut av det blå ble spurt om jeg kunne tenke meg å skrive litt om nettopp dette temaet ble jeg, etter å ha kommet over sjokket, gående og tenke på et gammelt (og av en melankoliker ganske forhatt) Wesenlund-sitat: «Livet er ikke bare en lek,det er også en dans på roser». Det gikk imidlertid ikke lenge før jeg igjen var tilbake i hverdagen.
Jan Eggum synger på en av sine plater: «Det finnes så mange kvinner»(en av dem har forresten knabbet akkurat den plata fra hylla mi), og det finnes så mye musikk (og ikke minst mye som ligner på musikk), at det er stor fare for å drukne i lydbølgene. Jeg kaster meg nå likevel utpå, med et ønske om å videreformidle noe av den glede musikken og dens kolportører i alle ledd har gitt meg opp gjennom årene.
Det finnes så mange kvinner, og mange av dem synger også. Siden den første sangen som bekjent pleier å være mors sang ved vogga (nå er vel sjansen riktignok stor for at det er far som går og rapper under bæremeisen), har jeg til den første utgaven av Con amore plukket ut fire plater fra nittitallet som burde gi enhver lytter såvel minner om mors beroligende røst som korrekt hvilepuls.
Katia Cardenal: En Reveslandia (Kirkelig Kulturverksted)
Første kvinne ut er Katia Cardenal med En Reveslandia,som visstnok er spansk for I bakvendtland, og hvis noen gjetter på at det er snakk om viser av Alf Prøysen,så blir det ikke delt ut premier av den grunn.Cardenal synger her barneviser (hun har også laget en plate med andre Prøysenviser: Navegas por la Costas), men dersom du ikke er spanskkyndig og ikke husker den norske teksten, så vil du nok ikke hefte deg særlig ved at dette er barnesanger.
Cardenal, godt understøttet av Tom
Nanci Griffith: Other Voices, Other Rooms ( Elektra)
Nanci Griffith ga i 1993 ut et dobbeltalbum med sine tolkninger av sanger i den amerikanske «folk»-tradisjonen, og her finner du sanger av bl.a.Woody Guthrie, Tom Paxton, Ralph McTell, Janis Ian, og Bob Dylan. Jeg skrev i innledningen at den musikken jeg presenterer i dag vil bidra til korrekt hvilepuls, men i forbindelse med Other
Voices,Other Rooms, som Griffiths plate heter, så må jeg legge til at du ikke må glemme å puste når du lytter, den er nemlig akkurat så vakker.
Kjøp den og la den stå på kjøkkenhylla sammen med favorittkrydderet, og du vil føle deg bedre bare ved å se på den. Jeg synes denne innspillingen har så mange kvaliteter at det er en av de platene jeg garantert skal ha med meg hvis jeg noen gang skal tilbringe et år på Usken.
Abbey
Jeg må innrømme at selv om der er en tid for de fleste musikkgenrer, så har jeg en svakhet for jazzen, til tross for (eller kanskje på grunn av?) at det tok lang tid før jeg greide å knekke koden (det hjalp veldig å bo et år på internat med en nabo som spilte polsk frijazz på styrke åtte døgnet rundt). Abbey Lincolns Wholly Earth krever imidlertid ikke annet av deg enn at du hører etter( gjerne med det eksemplariske tekstheftet i fanget).
Lincoln skriver både flotte tekster og melodier (her står hun for sju av ti spor), og jeg forstår Roald Helgheim godt når han i siste nummer av Jazznytt (02-2000-et glimrende nummer, forøvrig) setter «Dronning og sjef» som overskrift på sitt intervju med Lincoln.
Lincoln har en kontroll over virkemidlene (inkludert musikerne, med vibrafonisten Bobby Hutcherson i spissen) som de fleste kunstnere bare kan drømme om, og det som kanskje imponerer mest på denne plata er hvordan hennes egne bidrag smelter sammen med de innlånte. Og hvis du snart kommer til å få, har eller har hatt omsorg for et spebarn, så lytt til Abbey Lincolns egen Conversation With A Baby. That´s respect, man!
Renée Fleming: The Beautiful Voice (Decca)
Å gå fra Abbey Lincoln til Renée Fleming føles et øyeblikk som å gå på Høyres hus etter å ha gått i 1.mai tog, men dersom man lytter til The Beautiful Voice (som også er platas tittel) på hennes egne premisser, så er det nesten ikke måte på hva man får igjen. Dette er så medrivende at her er det bare å ta i mot så lenge man orker, og frasen «Don´t use it if you don´t mean it» får ny betydning: Du skal ikke regne med å få gjort noe fornuftig når The Beautiful Voice fester grepet. Ikke vet jeg hva det er som skjer, men når en hører Renée Fleming,så forstår en jo hvorfor musikk snart er det eneste som får folk til å søke inn i kirkerommet. Repertoaret er litt herfra og litt derfra, men det spiller i grunnen liten rolle: Fleming kunne antakelig sunget de gule sidene for Klepp og likevel fått deg til å senke blikket.
Vesterbro Ungdomsgård: Plejer er død (Sundance Records)
I en kjeller i København fant jeg i sommer et dobbelalbum med et fenomen som heter Vesterbro Ungdomsgård. Dette er deres 22. album (!) på 25 år, og VUG, som såvidt jeg kan forstå er en dansk parallell til f.eks. Kulturmølla, har også gitt ut ni diktsamlinger. Platen består av en studioinnspilling og et liveopptak fra New York. Dette er isolert sett et håndtverksprodukt mer enn et kunstverk, men ettersom musikk i likhet med all annen menneskelig aktivitet farges av sammenhengen den står i, rører denne plata likevel ved mange strenger, ikke minst i lys av omslagsessayet til det tidligere klubbmedlemmet (og «årets rocksanger i New York» i 1989) Michael Trempenau.
Dette burde vært obligatorisk lesing og lytting for enhver politiker som har vært med på å skjære ned på bevilgningene til en fritidsklubb.Og siden mor allerede har fått en del oppmerksomhet, gir jeg Michael Trempenau ordet til slutt i dagens utgave av Con amore: «Klubben blev min far - og det var her jeg og mine brødre fik og lærte det, som barn lærer av en god far.(...) Havde jeg ikke fundet det, jeg søkte dengang, er jeg sikker på, at det ville ha´ været umuligt at blive den gode far, som jeg prøver at være for min egen søn i dag. I det lange løb er det altså ikke kun meg, men osse min søn som nyder godt af den kærlighed og visdom, jeg dengang fik.»
To
Didier Lockwood:Tribute to Stéphane Grappelli (Dreyfus/Musikklosen)
Hovedmannen bak denne hyllesten til jazzfiolinisten Stéphane Grappelli er Grappellis landsmann og medinstrumentalist Didier Lockwood, og med seg har han bassisten Niels Henning Ørsted Pedersen og gitaristen Biréli Lagrene. Sammen har de laget en lett melankolsk høstplate som fungerer perfekt som bakgrunnsmusikk for eplekaken du serverer etter lammesteken og turen til Dalsnuten en kjølig oktobersøndag, eller til en høstkveld i godstolen sammen med et stearinlys, den siste bokklubboka og en kopp kakao.Og husk: For et moderne menneske hjelper det lite å pusse opp eller skifte ut gardinene hvis lydkulissene fortsatt signaliserer pikeværelse fra søttitallet!
Hot Club de Norvegé:Presenting Ola Kvernberg & Jimmy Rosenberg (Hot Club Records)
Det skal bli mer fiolinjazz: Ola Kvernberg heter en ung fiolinist som har kommet som et skudd dette året, og sammen med gitaristen Jimmy Rosenberg og Hot Club de Norvegé (Det er Hot Club som får Tanta til Beate til å svinge!) drar han til så du kjenner varmen bre seg. Mens Lockwood-trioen er preget av litt forsiktig eleganse, tar Hot Club både plass og ansvar - det blir en smakssak hva du velger (dersom du må velge). Hot Club-plata er også tilegnet Stéphane Grappelli, og bedre ettermæle enn det disse to platene gir kan vel ingen håpe på.
Maria Kannegaard Trio: Breaking The Surface (Act / Musikklosen)
Den danskfødte pianisten Maria Kannegaard kommer neppe noengang til å figurere på et Lillebjørn Nilsen-cover. På hennes første plate - en trioinnspilling med Mats Eilertsen, bass, og Thomas Strønen, trommer - møter vi en musikalsk grunnforsker som ikke gir ved dørene, men som makter å gi sine musikalske oppdagelser en form som gjør at lytteren ikke føler hverken seg selv eller musikken som påtrengende. Det er godt gjort, og det gjør at denne plata kan vise seg å bli en interessant referanse, men den er ingen opplagt julepresang til folk som ikke har flagget jazzinteresse. Og mens vi snakker om presanger: Et abonnement på Norsk jazzforums utmerkede tidsskrift Jazznytt burde være en selvsagt gave til deg selv og / eller andre med interesse for jazz.
Mer fiolin og mer piano, men denne gang sammen og i feltet for det vi gjerne kaller klassisk musikk.
Bill Laswell: Dub Chamber 3 (Roir / Musikklosen)
I gamle dager var komponist og utøver enten samme person, eller så var de ikke samme person. I dag er det ofte vanskelig å skille dette, og et godt eksempel på det er Bill Laswells Dub Chamber 3: Med grunnlagsmateriale fra tre musikere (deriblant trompeter Nils Petter Molvær) leverer han fire lange spor som i grunnen ikke har tenkt seg noen steder. Her er det snakk om musikk som graver der den står, og hver stein blir snudd og vendt utallige ganger. Jeg opplever - delvis til min forbauselse - at denne musikken sjelden blir kjedelig, selv om Molværs spor Beyond The Zero i mine ører skiller seg ut som det klart mest spennende. Dette er musikk du kan nærme deg fra mange innfallsvinkler, enten du føler deg mest hjemme på Quart-, Kongsberg- eller Ultima-festivalen.
Radiohead: Kid A (EMI)
Radioheads Kid A er også en plate som burde appellere til lyttere fra flere leire. Den er lavmælt uten noen gang å miste autoritet, noe som ikke minst skyldes at gruppa økonomiserer med vokalbruken på forbilledlig vis. Selv om de musikalske referansene er legio forblir musikken fullt ut sin egen, og Radiohead har her gitt oss en interessant og sterk plate fra ende til annen.
Bertine Zetlitz: Beautiful So Far (EMI)
Bertine Zetlitz lager pop med ryggrad, og på dette albumet minner hun i glimt om McGarrigle-søstrene på vei til Mars: Et maskinelt komp ledsager en klokkeklar og sårbar stemme som formidler lett melankolske melodierog ladede tekster. Flotte fotos i omslagsheftet og i det hele et sympatisk prosjekt!
Tre
Con amore er et musikkuttrykk som betyr «med kjærlighet», og da passer det vel bra å åpne denne spaltes første utgave med to sterke kjærlighetserklæringer til hovedstaden: Lars Lillo-Stenberg med Oslo (Sonet/Universal) og Gatesangerne (med Kari Svendsen og Lars Klevstrand i spissen) med Oslo-viser (Tylden & Co). Her er likt og ulikt, bokstavelig talt, Gatesangerne har f.eks. Jacobsen og Fiin Gammel (-Bli med og drikk portvin på Herbern, Elvira), mens Lillo-Stenberg slår til med en knallversjon av KNS-visen.Gatesangerne er trofaste mot den opprinnelige koloritten, mens Lillo-Stenberg synger Osloviser for et nytt århundre.
Fra samme selskap som Gatesangerne får vi Salhuskvintetten med sine 20 beste, innbefattet Singel og sand og Gryta hennar mor. Dette er kraftig nostalgia fra strilelandet, fra en tid da livet ved Nordsjøen handlet mer om fisk enn om olje; denne plata kommer neppe til å bli spilt på framtidige Arbeiderpartilandsmøter! Og uten nødvendigvis igjen å referere til nevnte forsamling tar jeg med noen linjer fra forordet til HerborgKråkeviks nye utgivelse, Kråkeviks songbok (Universal), hvor hun viser sin respekt for utvalgte sanger fra nasjonalskatten: «I ei tid då mange trur «det siste er det beste», synes eg det er stas å minna folk om desse songane(...) fordi eg trur at dei som har med seg ei arv skjønar meir av samtida si enn andre». Det er muligens å legge en tung bør på unge skuldre, men det slår meg altså at hvis noen en dag skal overta lua til Erik Bye, så bør Herborg Kråkevik være en opplagt kandidat, for her lyser det sterkt og klart av kjent, men sjelden integritet.
Det var en gang noe som het Lette formiddagstoner på radioen, og der hadde den franske jazzfiolinisten Stéphane Grappelli fast plass. Både Didier Lockwood / Tributeto Stéphane Grappelli (Dreyfus/Musikklosen) og Hot Club de Norvége / PresentingOla Kvernberg & Jimmy Rosenberg (Hot Club Records) hyller Grappelli: Mens Lockwood og medmusikanter (NHØP, bass & Biréli Lagréne, gitar) spiller med minutiøs eleganse, drar Hot Club & co til så du kjenner varmen bre seg til fjerne strøk av kroppen. Dette er perfekt høstmusikk, og dersom du skulle gå litt tom i julestria er kuren som følger: En tur på Dalsnuten, en varm dusj, en kopp kakao, den siste bokklubboka- og en passelig dose fiolinjazz, og du er klar for nye runder med kakedeig og silkebånd!
Vi fortsetter med fiolintoner, men nå skal vi over til avdelingen for klassisk musikk: Plateselskapet Naxos har med sin lavprisprofil (rundt en tredjedel av fullpris) og sin utgivelsesbredde gjort det langt lettere for de uinnvidde å nærme seg klassisk musikk. I dag skal jeg nøye meg med å trekke fram én plate fra det store utbudet fra dette selskapet, men den ga meg til gjengjeld en feststund av de sjeldne: Fiolinisten Jascha Heifetz i opptak fra 1939-40 av fiolinkonserter av Beethoven og Brahms, dirigert av henholdsvis Toscanini og Koussevitzky (Naxos Historical), gjør at jeg plutselig forstår hvorfor noen mennesker er like oppsatt på å få billetter til klassiske konserter som andre er på å få billetter til cupfinalen.
Mer fiolin, men denne gangen i samspill med piano:
Tilbake til jazzen: Maria Kannegaard er pianist i egen trio, og på Breaking TheSurface (ACT/Musikklosen) møter vi en musikalsk forsker som ikke gir ved dørene, men som makter å gi sine oppdagelser en form som gjør at lytteren ikke føler hverken seg selv eller musikken som påtrengende.Godt gjort! Fra ECM tar jeg med to glimrende produksjoner, Annette Peacock (vokal og piano) med AnAcrobat`s Heart og Trygve Seim (saksofoner) med Different Rivers, begge med briljante medmusikere. Anbefales både de innvidde og de som har lyst til å prøve noe nytt. Og skulle du være av dem som, i likhet med undertegnede, har sansen for musikalsk ekstremsport i blant, så test plateselskapet Sofa (www.norcd.no/sofa/) med sine utgivelser av europeisk, improvisert musikk: Tony Oxley Project 1 / TriangularScreen og Zach, Grydeland / Visiting Ants presenterer skarpe klanger som røsker opp både her og der. Klarer du å koble dette til klokkeradioen, så kommer du aldri til å forsove deg igjen, men skru ned hvis
Kirkelig Kulturverksted har gitt ut Susana Peña og Skruk / Vuelo Libre og IverKleive, Paul Dissing, Knut Reiersrud / Den signede dag. Førstnevnte er tekstmessig så påtrengende at den vel bokstavelig talt bare henvender seg til menigheten, mens Paul Dissing & co gir oss Grundtvig-salmer i frisk og smakfull innpakning: Kunst først, salme så! Og for de aldersbestemte klasser: Minken Fosheim har kommet til Eventyret om Vivaldi (MilliGram/Universal) i sin komponistserie for barn, så nå vet du hva du skal hviske julenissen i øret.
Når det gjelder julemusikken, så tar vi det enkelt i år: Naxos har samlet sammen det beste av skandinavisk, annen europeisk og klassisk julemusikk fra femten tidligere utgivelser og samlet det i en 3-pakning kalt Julehøytid. Da mangler du bare en dose amerikansk jul (amerikanerne er kanskje ikke så flinke på valg og sånt, men jul har de greie på), og vi går for det beste, nemlig Carpenters / Christmas Portrait (A&MRecords 1984), om den er å oppdrive. Tvi-tvi, so long, og husk å ta en tur på Dalsnuten når skuldrene begynner å nærme seg ørene!
Fire
Etter en på grensen til det overspente føradventsutgave er Con amore tilbake på litt mer avdempet manér (bare litt!). Det er kun kort tid til vi forlater det første året av det nye århundret (millenniumsmaset var jo fort glemt), og vi kommer tilbake til det etterhvert.
Denne spalte har bare en regel: Du skal være stille når bassisten spiller solo! Vi slipper imidlertid gjerne til andres synspunkter, her er f.eks. Dagbladets Siw Grindaker: -De utradisjonelle, de som både liker polsk frijazz og hardcore metal, de som både spiser kjøttkaker og tapas, de som både forstår Kafka og Wassmo, de som både kan brodere og snekre, de som både går i operaen og på dansebandgalla, de er langt flere enn du tror. De er også de mest spennende mottakerne. Bortsett fra referansene til Wassmo og diverse husflid tar Con amore disse kloke ordene til seg og teller trøstig opp, to, tre, fir´:
Et ganske deilig plateselskap
Denne plata (med Jan
Laila Dalseth / One of a Kind (Gemini) oppsummerer sine første 25 år som plateartist med en dobbelcd. Her har vi en jazzvokalist som fra dag én har hatt oversikt over og tiltro til sine evner og sitt prosjekt, og i en tid hvor utvikling ser ut til å være synonymt med å skifte beite hele tiden føles det ganske befriende å møte et så tvers gjennom stilsikkert verk. Huskonsulenten uttrykte det slik: "En ganske deilig plate!", og med referanse til begge disse utgivelsene fra Gemini tar jeg sjansen på å utvide akkorden: "Et ganske deilig plateselskap!"
En gammel Baker
For mange år siden tok jeg med meg en kamerat på jazzklubben Montmartre for å høre den brasilianske sangeren Milton Nascimento. Jeg syntes det var en flott konsert, men min kamerat var noe skuffet, for dette var da ikke "jazz". Den episoden dukket opp igjen i møtet med gjenutgivelsen av Chet Baker Sextet / Chet is Back(RCA Victor / BMG) fra 1962, for hvis noen virkelig vil høre "jazz", så sier jeg værsågod nå:
Dette er trompeteren Chet Baker - null vokal her - sammen med et stjernelag av europeiske musikere i et tidløst repertoar. Denne musikken får meg til å tenke på utallige kvelder på Club 7, Malla, Hot House, Jazz Alive og andre av Oslos klubber på åttitallet, ikke nødvendigvis med epokegjørende opptredener av musikere i bestandige besetninger, men til gjengjeld med haugevis av kompetanse, amore og inspirasjon, og for meg vil dette alltid være kjernen i "jazzen": Dyktige, improviserende musikere med repekt for såvel nære som fjerne medmusikere - i tid såvel som i rom.
Kontrapunktisk avdeling
I 1962 kom også Paul Desmond (altsax) og Gerry Mulligan ( barytonsax) / Two of a Mind (RCA Victor / BMG). Desmond og Mulligan, med rikelig erfaring fra noen av femtitallets ledende kammerjazzgrupper (The Dave Brubeck Quartet og Gerry Mulligan Quartet - sistnevnte forøvrig med bl.a. Chet Baker), finspiller seg her - tilsynelatende helt uanstrengt - gjennom fire standardmelodier og hvert sitt egenkomponerte nummer, og resultatet er så elegant at jeg en stakket stund føler meg som en rollefigur fra en film av Woody Allen, med tweedjakke, heldekkende bokhylle og fyr på både pipa og peisen.
Det er kun kort tid igjen av J.S. Bach - året 2000 (han døde i 1750), så da passer det vel å ta med organisten Kåre Nordstoga / J.S. Bach / Toccata & Fuga - BWV 538 - 540 - 654 - 565 - 566 (Simax). Bach på orgel er noe av det mest heavy, intense og - i større doser- vanskelig tilgjengelige jeg vet om. Likevel er dette en plate jeg skal ta fram av og til - gjerne alene hjemme og med lyset skrudd av - for dette er musikk som tar plass og oppmerksomhet. Med fare for å høres ut som et middels vinklubbmedlem tar jeg sjansen på å påstå at Kåre Nordstoga spiller ettertenksomt og en anelse "on the brainy side": Jeg kjenner meg ihvertfall litt forstandigere etter en omgang med denne plata.
Rapsodisk
Det er noe spesielt med nyttårsaften, uansett hvilken fasong man anretter feiringen på. Er du av dem som har hang til det dramatiske kan du jo tilbringe aftenen med Rikard Wolff / Min allra största kärlek (EMI), stort mer lidenskap er det knapt mulig å presse inn på én plate. Jeg synes for det meste det er storartet og kan av en eller annen grunn ikke la være å fable om Rikard Wolff og Herborg Kråkevik på samme scene.
Tilhører du dem som fortsatt surfer på diskobølgen? Kylie Minogue / Kylie (EMI) stiller med et plateomslag som ser ut som en parodi på Vakttårnet og musikk som høres ut som en parodi på Penthouse Playboys, men prosjektet er slett ikke ueffent, selv om det faller litt sammen mot slutten. Det sies at Kylie Minogue har en høy stjerne i enkelte homsemiljøer (det samme gjelder vel forøvrig Rikard Wolff), og Con amore benytter derfor en sjelden anledning til å gratulere alle homofile med årets små og store seire.
Enten du trives best med lakksko på parketten eller i en sofa med fyr på sigaretten (det er snart på tide å gi seg!) tror jeg Tito Puente / Party with Puente (Concord) vil være et hyggelig bekjentskap, selv om jeg nesten tar meg i å savne Knut Bjørnsens selskapsdanskommentarer til Puentes mambo og cha cha cha.
Og mens vi er inne på dansemusikk: P2´s utmerkede musikkmagasin Midt i musikken meldte for en tid siden at svenske dansebandmusikere sliter økonomisk. Vi strør gjerne salt i sårene og anbefaler Eda - Pelle &Arvikingarna / Vita äljen (Spinner Records / Tylden & co). Her spøker (i dobbel forstand) både Øystein Sunde og Eldar Vågan i kulissene, og kanskje går det med denne plata som med Julekveld i skogen og Boyzvoice: Parodien blir like populær som det den parodierer. Forøvrig er det ikke ukjente dansebandet Scandinavia med plata Gode venner (United Music) kurant nok hvis du ikke har tenkt å anstrenge noe som helst, selv om det i blant virker som om plata er et resultat av en brukerundersøkelse.
Da lukker Con amore partituret for i år, men før siste tone dør ut minner vi for ordens skyld om at kvaliteten på det nye året ikke øker proporsjonalt med promillen ved inngangen. Det er faktisk omvendt. Godt nytt år!
Vi starter også denne utgaven av Con amore med et sitat, denne gangen fra den georgiske komponisten Giya Kanchelis omslagstekst til Mstislav Rostropovich / Giya Kancheli / Magnum Ignotum (ECM New Series) (inderlig og storslagen musikk, forøvrig!): «Musikken fra tiden før Bach er meg like nær som det 20. århundrets musikk, selv om jeg synes det er vanskelig å stole på mennesker hvis sjeler er like åpne for alle epoker og musikktyper.» Bortsett fra at vi ikke helt forstår behovet for å blande det tvilsomme postulatet «sjelen» borti noe så kroppsnært som musikk tar Con amore synspunktet til etterretning, uten dermed å love hverken bot eller bedring.
Kings of the Nylon Strings
Overskriften bør ikke tas altfor bokstavelig, den peker bare på det sørgelige faktum at undertegnede - en habil femgrepsgitarist i C - durklassen - etter gjentatte forsøk gjennom mer enn 25 år fortsatt ikke er i stand til å spille åtte takter i første posisjon av den enkleste etyde på sin nylonstrengede Ibanez (anskaffet gjennom en byttehandel hos Brødrene Line i 1973 som avslutning på en kortvarig og totalt mislykket fiolinistkarriere).
I mine øyne har derfor enhver utøvende klassisk gitarist status på nivå med nobelprisvinnere i fysikk og pensjonerte nordsjødykkere. Fra Naxos - plateselskapet som har gjort det mulig for Hvermannsen å snope med seg en plate på hjemveien når lysten melder seg - har vi mottatt to innspillinger av musikk for klassisk gitar. Først ut er Norbert Kraft /Villa - Lobos / Complete Music for Solo Guitar ( i serien Guitar Collection): Villa - Lobos blandet opprinnelig brasiliansk musikk med den klassiske tradisjonen fra Vest - Europa. Hans gitarmusikk - som bare utgjør en liten del av hans totale produksjon - har dette - ihvertfall for meg - udefinerbare mesterskapet som gjennomsyrer og nødvendiggjør hver strofe.
Det er fortsatt forbausende mange mennesker som fra tid til annen ytrer ønske om å finne «noe som er større enn dem selv». Til dem har jeg bare en ting å si: Spandér en time sammen med Heitor Villa - Lobos og hans gitarmusikk, og dersom du fortsatt skulle føle deg plagsomt stor, så er jeg redd du har helt rett.
Spansk eleganse
Mange norskinger bruker masse tid og penger på å bygge, kjøpe, pusse opp, møblere og ommøblere sine enorme hus, og når de har slitt seg ut på det drar de til Spania for å rekreere og beundre enkle boliger med hvitkalkede vegger og sparsom møblering. Dersom det er noen som ønsker å kutte et hjørne eller to så er det jo slik at man møblerer billigst og best med musikk, og enten du er trøtt av din overmøblerte villa eller misfornøyd med ditt usle leie kan du nå med letthet tilføre din bolig den fornødne spanske eleganse:
DenizAzabagic (født 1972) / Guitar Recital (i serien Laureate Series - Guitar) regnes som en av de dyktigste gitaristene i sin generasjon, og det sier jeg ikke noe på etter å ha hørt ham gi til beste et utvalg komposisjoner som tidsmessig spenner over det meste av det forrige århundret - fra Federico Moreno Torroba til Carlos Rafael Rivera. Dette er musikk som i mine ører ikke har den samme umiddelbarhet og harmoniske raushet som Villa - Lobos´, men Azabagic spiller til gjengjeld så virtuost og teknisk kontrollert at tankene et øyeblikk går til pianist Andsnes. Okkesom, enten du er på jakt etter nåde eller ny stue, se ikke bort fra at Naxos har det du leter etter.
Tukthuset
Det finnes kriterier for kritikk av kunstneriske uttrykk, enten uttrykkene materialiserer seg i form av bildende kunst, skrift eller musikk. Con amore pretenderer ikke å representere kritikerlaugets fortropp (sant og si ville vi vel knapt sluppet inn til sesjon), men på den annen side kan vi ikke opptre som klakører for all musikkinstrumentell atferd, og derfor innfører vi i Con amore i dag en avdeling vi har kalt Tukthuset, selvfølgelig utfra den noe tvilsomme devise at den man elsker osv.
Første mann ut er jazzpianisten Keith Jarrett og hans notoriske standardbrødre Gary Peacock (bass) og Jack DeJohnette / Whisper Not - Live in Paris 1999(ECM). Denne plata (dobbel) er pianistens første innspilling etter tilbakekomsten på konsertscenen - Jarrett var borte tre år pga. sykdom (under sykdomsperioden fikk vi imidlertid den nydelige soloplata The Melody at Night, With You (ECM), der improvisasjonsørnen Jarrett nærmest «streitspiller». Jeg har lyttet til Whisper Not utallige ganger i håp om å se det samme lyset som fansen, innbefattet kritikerstanden og platekjøperne på Bare Jazz ( saksofonisten Bodil Niskas jazzsjappe i Oslo - stedet du selvfølgelig skal innom neste gang du er i hovedstaden), men jeg har vært like mørk til sinns hver gang jeg har puttet den tilbake i hylla.
Jeg har sammenliknet med tidligere liveinnspillinger med samme trio, bare for å få bekreftet at Whisper Not ikke er Keith Jarrett på høyden. Kombinasjonen av den nye inderligheten i balladespillet (delvis som følge av erfaringene med den foregående soloplata) og «jeg - er - frisk - og - kan - spille - fort - igjen» - attityden i resten av materialet gjør at dette prosjektet ikke får noen troverdig sentrallinje. Jeg opplever plata som periodevis anmassende, men regner med at den bare er et resultat av temporær overtenning.
Vår mann på broen
Da tenorsaksofonistkolossen Sonny Rollins i 1962 ga ut The Bridge (RCA Victor /BMG) - med bl.a. sterk innsats fra gitarist Jim Hall - hadde også han hatt en lengre pause fra offentligheten, og platetittelen kan både sees på som et forsøk på å binde sammen det Rollins hadde gjort på femtitallet og det som skulle komme senere og som en referanse til at Rollins i løpet av tenkepausen hadde brukt deler av øvingstiden sin på Williamsburg Bridge (blant annet av hensyn til en gravid nabo). Sonny Rollins er fortsatt aktiv og plateutgivende, selv om såvel kritikere som fans har hatt problemer med å forstå hans valg av medmusikere og hans musikalske retningssans - eller mangel på sådan.
For mitt vedkommende var Rollins´ Old Flames (Milestone / Amigo) fra 1993 - bl.a. med mesterlige pianosoli av Tommy Flanagan - en av de platene som fikk flest runder på CD - spilleren på nittitallet, men jeg har hørt andre innspillinger som ikke har vært like interessante. Tilbake til The Bridge: Den fremstår i dag som en stilig, men litt ujevn plate, og er vel dermed ganske representativ for produksjonen til mannen som i sine beste stunder er en av de absolutte sjefsimprovisatørene.
Perleporten
Det er blitt en del av julegreia å synes litt synd på de fattige. Et av de mindre kvalmende innslagene i fjor var DDE, Hellbillies, Steinar Albrigtsen, Sondre Bratland og andre norske artister med Perleporten (EMI). Inntektene går uavkortet til Frelsesarmeen, og plata representerer et sobert og vemodig gjenhør med en del av
kulturarven som flere enn meg har / har hatt et sterkt (og til tider vanskelig) forhold til. Min favoritt: Steinar Albrigtsen med Min gårsdag er forbi. Det er Con amore også: Vaya con dios.
Om Brev hjem
Jeg flyttet til Kristiansand sommeren 2000. Jeg skrev noen petiter og Con amore her nede, men fra januar til juli i år var jeg opptatt med andre ting. For noen uker siden sendte jeg avgårde mitt første Brev hjem, så får tiden (og innholdssida Brev hjem) vise om det blir flere.
(30. august 2001)
Innflytteren
Det skulle ha vært morsomt å vite hvor mye av det vi lærte på skolen som egentlig sitter igjen. Jeg er klar over at sånne målinger nok vil være like upålitelige som forsøk på å finne vekta på valgflesk, men alligavel: Det er jamen ikke mye jeg synes å huske av det lærerne serverte fra kateteret. En påstand fra en av de mer frittalende lærerne sitter imidlertid som spikret: -Kristiansand er landets mest håpløse by å bo i for innflyttere! Min lærer hadde gått på lærerskolen der og opplevd at innbyggerne var "klikkete".
Jeg hadde ikke helt klart for meg hva det ville si å være "klikkete", men jeg forsto ihvertfall at det ikke var noe positivt, og i de første førti årene av livet var jeg derfor helt sikker på at i Kristiansand skulle jeg aldri bo! Der finnes imidlertid så mange andre steder å tilbringe livet at jeg ikke kom til å anse dette som noe problem, inntil jeg en dag plutselig forsto at min oppfatning av forholdene i nabofylkets hovedstad kunne komme til å koste meg min ekteskaplige lykke.
Det hadde seg slik at jeg for noen år siden ble forsøkt headhuntet inn i ektestanden. Jeg fant selvsagt tilbudet ganske smigrende, og mine konsulenter var skjønt enige om at dette var et tilbud jeg ikke kunne si nei til. Alt så lyst ut, helt til det gikk opp for meg at jeg ved å si ja til å inngå ekteskap i praksis også ville si ja til å tilbringe opptil flere år i Kristiansand. Det kostet meg og min tilkommende mange våkenetter, men til slutt vant naturen over opptuktelsen, bokstavelig talt, og nå har jeg vært innbygger av Kristiansand by i et år.
Det har gått bedre enn forventet, men jeg skal innrømme at jeg tror jeg forstår hva læreren min mente, og jeg har også inntrykk av at de innfødte selv er klar over at de nok kan virke litt reserverte i møte med fremmede. Det sies at det tar flere generasjoner å frambringe en sørlending, men jeg må innrømme at jeg har oppdaget et smutthull: Kristiansanderne har, også før Mette-Marit ble headhuntet, tydeligvis vært svært opptatt av de kongelige - de har Kongens gate og Dronningens gate og Slottet og Kongsgård og jeg vet ikke hva - så dersom jeg kunne bidra til å styrke båndene til kongehuset, ville jeg kanskje hatt en sjanse.
Men ettersom jeg altså allerede er gift, og ettersom kongeparets eneste datter neppe vil bytte bort sin ombruste forfatter mot en ukjent og noe tvilsom petitskribent, blir jeg nok aldri sørlending. Det blir den kommende dronningmoren, etter dialekten å dømme, heller ikke, og siden det som bekjent er svigermor som bestemmer, så har nok ikke Haakon Magnus vært lenge i den hellige ektestand før han må bytte ut Quartfestivalen med Sykkelbluesen og Soladagene. Da skal jeg for en gangs skyld være den første til å ta i bruk de innfødtes standardreplikk : - Det e så greit, atte!
Motvillig sørlending
I mitt forrige brev hjem slo jeg fast at jeg nok aldri kom til å bli sørlending. Der tok jeg feil! Det hadde seg slik at jeg sendte det jeg trodde var et kurant leserbrev til Fædrelandsvennen, men til min forbauselse valgte avisa å trykke brevet under vignetten «Oss sørlendinger imellom»! Jeg er fortsatt usikker på hva brevet hadde der å gjøre, men uansett har jeg altså oppnådd det jeg trodde var uoppnåelig: Jeg er blitt sørlending!
Nå er jeg riktignok ikke helt sikker på om jeg egentlig har lyst til å være sørlending. Det er jo for eksempel dette med naturen:
Jeg forstår godt hvorfor det er planer om å satse kraftig på kulturlivet i Kristiansand, for med mindre man har båt, er det nesten ikke noe som trekker en ut av hjemmets lune rede her sør. Min kone gjorde riktignok et tappert forsøk på å kurere min lengsel etter Ragnhildsnuten, Veden og Dalsnuten da hun dro meg med på en skogstur som omsider endte på et «innlandssvaberg» (det heter for sikkerhets skyld «Den omvendte båd»!), men utsikten var omtrent like storslått som utsynet over en dansk juletreplantasje, så jeg lengter fortsatt intenst etter åpnere landskap.
Jeg må innrømme at jeg heller ikke er helt trygg på de innfødte. En kamerat med grunnfag i psykologi fortalte meg en gang at «man skal passe seg for snille folk, for de er de farligste». Tilsynelatende er sørlendingene stillfarne og joviale, men gi dem en penn eller et tastatur, og vips, så flommer det over av opprørte leserbrev så fort noen tør å gjøre noe som ingen har turt å gjøre før - og det er det heldigvis noen som tør hele tiden.
På sjøen tøffer de lokale stille og blidt omkring og har allverdens med tid, men pass på når de setter seg i bilen: Alle andre steder jeg har bodd, har åtte av ti bilister senket farten og stoppet foran fotgjengerfeltet når det er fotgjengere i sikte. I Kristiansand er det motsatt, og for sikkerhets skyld øker bilførerne gjerne farten, slik at du ikke skal være i tvil om hvem det er som eier asfalten.
Det er spesielt ille nederst i Setesdalsveien, noe jeg tror må ha sammenheng med at venndølene og setesdølene er så desperate etter sivilisasjonens gleder at de i lykkerusen over snart å være fremme kaster alle hemninger og satser på at slagordet «Sørlandet i 100» gjelder i fotgjengerovergangen også.
Så kan du jo spørre hvorfor jeg likevel blir boende? Rent bortsett fra den egentlige årsaken: Den romantiske - så er det et faktum at Kristiansand - til tross for sinte leserbrevskribenter og utålmodige bilister - er en by med et offentlig rom som gir plass til forskjellighet og mangfold. I Sandnes skal man visst riktignok snart kunne velge mellom Sandnes-ugå 1 og Sandnes-ugå 2, men i det daglige faller det meg likevel ikke vanskelig å bytte ut Austråttbakken og Langgadå med Setesdalsveien og Markens.
Men jeg skal innrømme at jeg setter meg på toget vestover så fort det byr seg en sjanse, «for uten fjord og fjell, så er jeg ei meg selv». Det kommer jeg kanskje tilbake til ved en senere anledning.
Om Frantic
Denne siden åpnes i forbindelse med deltakelsen på Schizofrenidagene i Stavanger 12.-16. november 2001, i første rekke for at fagfolk og andre med interesse for feltet skal få et redskap som vil gjøre det lettere for dem å bidra til bærekraftig lokal brukerorganisering.
Jeg vet ikke ennå hva mer som kommer til å ende opp på Frantic, men jeg tror at det vil dreie seg mye om menneskers rett til et handlingsrom som ikke krenker hverken kropp, tanker eller følelser.
For meg er politikk først og fremst fordeling av smerte, og sett i det perspektivet representerer det psykiske helsevernet i et moderne samfunn en sentral politisk arena. Jeg tror det er viktig å skrive om dette.
(9. november 2001)
UTE I REGNET ELLER INNE I VARMEN?
Om lokal brukerorganisering i et reformspill
Odd Volden
Kari Skaarud, bibliotekar, tilleggsutdanning i sosialpedagogikk. Pårørende til en autistisk gutt. Medlem av litteraturgruppa i Mental Helse Sandnes.
Odd Volden, fagpedagog, tidligere styremedlem i Mental Helse Sandnes. Leder for Mental Helse Vest-Agder. Landsstyremedlem Mental Helse Norge.
Sammendrag
Mental Helse Sandnes (MHS) er et av landets største og mest aktive lokallag av Mental Helse Norge. Siden reetableringen i 1995 har brukere, fagfolk, politikere og andre interesserte i lokalmiljøet bidratt til å skape en arena for utvikling, tilhørighet og samfunnsdeltakelse for mennesker som tradisjonelt har hatt vanskelig for å få til dette. Sentralt i arbeidet har vært satsing på aktivitetsgrupper. I denne artikkelen redegjør vi for sider ved modellen som er brukt ved etableringen og under utviklingen av lokallaget. Vi setter arbeidet i MHS i sammenheng med såvel sentrale føringer for utviklingen av tilbudet til mennesker med psykiske lidelser som med organisering av andre grupper som har hatt problemer å hevde seg i storsamfunnet.
Hensikten med artikkelen er
1) å øke kunnskapen om behovet for bærekraftig lokal brukerorganisering for mennesker med psykiske lidelser,
2) argumentere for at kunnskaper om og ferdigheter i brukerorganisering må bli en selvsagt del av oppgavene og kompetansen i 1. og 2. linje, og
3) presentere en modell for lokal brukerorganisering som har vist seg å fungere utmerket i forhold til såvel lokale behov som sentrale politiske målsettinger.
Odd Volden:
1.Ute i regnet
Sent på høsten 1996 går jeg ut og bort fra et psykiatrisk sykehus et sted på Vestlandet. Om det ikke hadde vært for regnet som blander seg med tårene ville de få bilistene jeg møter kanskje ha settat jeg gråter. Jeg er utskrevet fra sykehuset mot egen vilje, og det som var tilbake av selvtillit er blitt ytterligere beskåret i møtet med den psykiatriske grovhøvelen. Jeg har nok en gang kommet til kort, er falt mellom alle stoler og divaner, befinner meg midtveis i livet og halvveis til helvete. Det begynner å bli lenge siden jeg spilte noen rolle, jeg har falt dypt og utenfor spillereglene, jeg er alene og i enhver forstand ute i regnet.
2. Reformspillet
Men de blir aldri som de store trærne,
som står og suser ute i detfri.
Slik er det når man vokser opp på stengrunn
og bare har en drøm om skog og li.
Dette verset av Rudolf Nilsens dikt «På stengrunn» oppsummerer grunnleggende erfaringer forsosial refleksjon og aksjon. Denne avstanden mellom det man oppfatter som rimelige livsbetingelser og de betingelser man faktisk lever under kan påvirke grupper av mennesker til å handle på en måte som minsker (eller eliminerer) avstanden.
Eksempler på grupper som har lykkes med dette er arbeidere, kvinner, etniske og seksuelle minoriteter. På den annen side kan avstanden mellom rimelige livsbetingelser og egentlige betingelser oppleves som så stor (og skremmende) at den fører til handling som faktisk øker avstanden. Eksempler på slike handlinger er rusmisbruk og atferd i strid med lovverket.
I Norge er det etterhvert blitt noenlunde tverrpolitisk enighet om at de jevne lag av befolkningen lever under betingelser som bokstavelig talt er til å leve med. Samtidig finnes det grupper av befolkningen som lever i eller nær uholdbarhet.
Det er imidlertid uenighet om hvilke grupper dette gjelder og om hvor store de eventuelt er - jfr. debatten om fattige eller «fattige» barn. Erkjennelsen av at det eksisterer en velferdskløft har ført til at det gjennomføres helse - og sosialpolitiske reformer som har til hensikt å løfte (diagnostiserte) grupper opp. Dette har nylig vært gjort overfor psykisk utviklingshemmede, og for tiden står mennesker med psykiske lidelser på dagsorden.
Reformer av denne størrelse blir sjelden planlagt og gjennomført uten kamp om målsettinger, virkemidler og aktørers legitimitet, og for gruppene som skal løftes kan utformingen av reformens intensjoner til et konkret uttrykk (gjennom lover, forskrifter, byråkratisk kultur, fagkultur, kunnskaps - og profesjonskamp, historisk og kulturell forståelse, lokale forhold, politisk utholdenhet m.m) være helt avgjørende for om reformen faktisk representerer et løft opp.
I tillegg til dette er det viktig å minne om at det å bli løftet opp ikke nødvendigvis impliserer å bli løftet inn - det vil kanskje noen psykisk utviklingshemmede og deres pårørende kunne si noe om. Det er ikke minst på bakgrunn av dette at vi ønsker å sette noe av reformlyset på nødvendigheten av lokal brukerorganisering. Før vi kommer så langt vil vi imidlertid peke på noen detaljer i bakteppet.
3. Stillingen midtveis i spillet
Det er vanskelig å beskrive et sosialt felt som gjennomgår en reform. Administrative endringer, FOU- virksomhet, konferanser og rapporter, planarbeid, satsningsområder, forvaltningsnivåer og aktører som ikke alltid reformerer i samme taktogmed samme entusiasme og kompetanse - alt dette bidrar gjerne til at en beskrivelse av feltet enten må dekke et svært avgrenset utsnitt av feltet eller risikerer å være utdatert før den når mottakeren.
Foruten å gjengi stikkord som opptrappingsplan (1999 - 2006), nivåforskyvninger, desentralisering, integrering, normalisering, informasjon, brukermedvirkning, brukerstyrking, forskning og balansering på og av profesjonsgrenser nøyer vi oss derfor som generelt oversyn med et bilde av det forespeilte sluttproduktet i kommunene: Et menneske med en psykisk lidelse skal ha tilfredsstillende bolig med tilstrekkelig bistand, mulighet til deltakelse i meningsfylte aktiviteter (inkludert kulturlivet), kunne delta i et sosialt fellesskap og ha tilgang til nødvendige helsetjenester. Et eller annet sted i denne ordtåka befinner politikere, byråkrater, behandlere, omsorgsarbeidere, utdannere, pårørende og brukere seg etter noen år med reformvirksomhet - ikke i samme båt, men tidvis på samme hav.
Vi skal nærme oss brukerperspektivet: Det er ingen tvil om at dette har fått - eller tatt - en plass i spillet. Brukeren (tidligere kjent som «pasienten») blir betont som en medspiller i såvel eget behandlingsforløp som det generelle reformspillet. Under paraplyen «brukerperspektivet» finner vi begreper som brukermobilisering, brukermedvirkning, brukerstyring og brukerstyrking. På forskjellige nivåer i forvaltning, fagmiljøer, utdanningsinstitusjoner og i det politiske liv søkes det - ennå riktignok i varierende grad - etter kunnskap om og kunnskap fra brukeren.
Brukere eller brukerrepresentanter (dette er ikke synonyme begreper) benyttes som deltakere på fagmøter og konferanser, i utvalg, komitéer og referansegrupper og som innledere, foredragsholdere og forelesere i ulike sammenhenger. På dette stadiet i reformspillet aner vi imidlertid knapt konturene av en noenlunde enhetlig og formidlingsbar brukerkultur og brukerkompetanse, og det bør være et tankekors for både brukere og medspillere.
Vi tror at mange aktører på dette feltet vil erkjenne at problemstillinger omkring representativitet og relevans er underdrøftet når det gjelder brukerdeltakelse:
- Hvem sine og hvilke erfaringer representerer brukerrepresentanten, i hvilke settinger er de innhentet, og på hvilke problemstillinger kan de anvendes?
-Hvem sine og hvilke erfaringer bringer de andre aktørene med seg?
-Hvem sitter med definisjonsmakt og invitasjonsmyndighet når form og fora for samhandling bestemmes? Eller for å sette det helt på spissen:
-Hvordan skal en gruppe bestående av mennesker som hver for seg har (periodisk) «irrasjonalitet» som fremste kontekstkjennetegn kunne delta i jevnbyrdige og rasjonelle overlegninger med en gruppe mennesker som legitimerer sin deltakelse gjennom retten til å dele ut karakteristikken?
Vi ser det slik at det knapt er mulig - og ihvertfall ikke særlig hensiktsmessig - å forsøke å løse dette dilemmaet ad teoretisk vei når vi forlengst har satt reformspillet i gang. Brukerne er nå plassert på brettet, og det er gjennom det daglige og faglige arbeidet i alle ledd at det blir avgjort om brukerne tildeles en verdig rolle eller om de bokstavelig talt ender opp som brikker i et spill.
Så langt har vi i hovedsak beskrevet den interessepolitiske siden ved brukerorganisering. Det å delta i en organisasjon har imidlertid også en en sosial ogkulturell side. Vi tror at de fleste som har deltatt i for eksempel et kirkesamfunn, i arbeiderbevegelsen, i kvinnebevegelsen eller i en hjelpeorganisasjon umiddelbart vil være enige i at slik deltakelse også handler om å finne håp, retning og innhold i tilværelsen, og om å samhandle med andre mennesker.
Dette er temaer som - kanskje i større grad enn for noen annen gruppe - er sentrale for mennesker med psykiske lidelser, og mye av lokalsamfunnstjenestene til mennesker med psykiske lidelser handler naturlig nok også om dette.
I denne artikkelen vil vi forsøke å belyse hvorfor vi mener å ha utviklet en modell som integrerer ønsket om å gi brukerne en verdig rolle som deltakere i utviklingen av tjenestetilbudet (brukermedvirkning), ønsket om å gi brukerne et tjenestetilbud som virker selvstendiggjørende (brukerstyrking) og ønsket om å gi brukerne et verdig liv som samfunnsborgere (integrering), men først dette:
Odd Volden:
4. Underveis
I begynnelsenav januar 1998 går jeg på ny ut av det samme sykehuset, men denne gangen har jeg samtykket til utskrivelsen, og det har sluttet å regne. 1997 ble like meningsløst og umulig som det foregående året, og når kreftene tar slutt like før jul blir jeg igjen innlagt, men på en mer «overbevisende» måte enn forrige gang. Det fører til at det omsider blir satt i gang en prosess som skal vise seg å føre meg ut av rollen som svingdørsklient - en rolle jeg på det tidspunkt har hatt i mer enn femten år.
Dette vet jeg imidlertid lite om i januar 1998: Jeg er sterkt takknemlig over å ha fått et glimt av et mulig bærekraftig liv, men det skal snart vise seg at det er en minimumsvariant det er snakk om, og en av bærebjelkene - den fortoner seg riktignok mer som en bjørkekvist - kalles venteliste. Jeg er imidlertid ikke den første deltakeren i dette spillet, og det skal vise seg at noen av dem som har gått foran meg allerede har rukket å slå to seksere. Mental Helse Sandnes (heretter betegnet MHS) er på brettet og på vei inn, og det skal vise seg å bli min redning. Men i januar 1998 befinner jeg meg fortsatt definitivt i forgården.
5. Fra ekspert til partner
Ved en almenpsykiatrisk avdeling i Rogaland psykiatriske sjukehus var ett av behandlingstiltakene en «utskrivningsgruppe». Her kunne de pasientene som ønsket det, delta i gruppesamtaler to ganger i uken. Ledere for gruppen var avdelingssykepleier og sosionomen på sengeposten. I gruppen diskuterte vi den enkelte pasients utfordringer ved overgangen fra sykehusopphold til situasjonen i hjem og nærmiljø.
På ett av møtene uttalte en deltaker at hun nå kunne fungere greit i sykehuset, men hun så det som svært vanskelig å få det til i «Ulvesamfunnet». Denne sterke uttalelsen fikk andre til å tenke på at hvis de kunne komme sammen i gruppen også etter utskriving, ville det kanskje være til støtte for alle.
Etter ønske fra gruppemedlemmene gjorde sosionomen en avtale med et bydelshus om fast ukentlig møtetid for et slikt samvær. Det ble forøvrig uttrykt et behov for videre kontakt med sosionomen som delvis gruppedeltaker en tid framover. Det ble derfor slik at de tidligere pasientene møttes til et samvær den første timen, deretter fortsatte møtet ytterligere en time med den tidligere gruppelederen til stede.
Det hadde nå skjedd en endring i rammer og forutsetninger for den videre gruppeprosessen. En befant seg ikke lenger i et sykehus, men i et «kulturhus» som benyttes av ulike individer og grupper i lokalsamfunnet. Gruppemedlemmene var ikke lenger pasienter, men hadde en felles tidligere erfaring som innlagt i en psykiatrisk institusjon. De ønsket selv et nytt innhold i den tidligere terapigruppen: Første del av møtet skulle være et sosialt samvær for «likemenn», dernest en fortsettelse av en påbegynt problemløsende arbeidsprosess der sosialarbeideren ble en deltaker som kunne bidra med sin spesielle kompetanse.
De fleste gruppedeltakerne hadde til felles at de fortsatt var «brukere» av det psykiatriske tjeneste tilbudet, enten i 1. eller 2. linjetjenesten. Bevisstheten om aktiv deltakelse i egne liv og medvirkning i utformingen av tilbud for mennesker med psykiske lidelser vokste fram, og i løpet av noen uker hadde gruppen tatt en beslutning om reetablering av et tidligere lokallag av Mental Helse i kommunen.
Et større planarbeid om organisering, lokaliteter, etc. ble satt i gang i gruppen som etterhvert hadde blitt noe utvidet ved at deltakerne rekrutterte andre personer med brukererfaring. Dette ble en overgangsfase, og det var utfordrende å skape et interessant innhold for alle medlemmene. For å skape et kreativt innhold samtidig med det organisatoriske arbeidet, ble det søkt og tildelt 4000 kroner fra sykehuset. Gruppen valgte så å handle inventar/utstyr til et eget, framtidig lokale i en bruktbutikk. Tildelingen betraktet en som en støtte og anerkjennelse for å etablere en brukerorganisasjon.
Profesjonelt sosialt arbeid (som forøvrig har gjennomgått en humaniseringsprosess i flere tiår), har «klientens medvirkning» i en gjensidig arbeidsprosess som et mål. Dette begrepet er også definert som et etisk begrep i faget. Nedtoning av egenskapsforklaringer og vektlegging av humanistiske verdier som menneskeverd, respekt og selvbestemmelse har representert en sentral utvikling innen profesjonelt sosialt arbeid. En interaksjonistisk tankegang er å fokusere på samhandling i personens sosiale nettverk, den sosiale sammenheng og systemene som vedkommende tilhører.
Slik er også sosialt arbeid på samfunnsnivå en delmetode i sosionomens fag. De senere år har en også viet mer oppmerksomhet til solidaritets- og kollektivtenkning innen sosialt arbeid som fag. Nedfelt som et etisk prinsipp for yrkesgruppen er da også «frigjøring gjennom solidaritet». For å oppnå dette forventes det at sosialarbeidere skal «avsløre strukturer og systemer som bidrar til ulikhet, sosial urettferdighet og undertrykkelse og arbeide for å modifisere og endre slike strukturer og systemer» (Norsk sosionomforbunds yrkesetiske råd).
Sosionomens deltakelse i videreføringen av terapigruppen i sykehuset ble i første omgang støttende for identifisering av individuelle og og samlede resursser i gruppen. En hadde gjennom relasjonsarbeidet startet en prosess med å utvikle deltakerens «egen myndighet» ved å redusere og avvise den enkeltes indre bedømmelse av inkompetanse. Dernest kunne sosialarbeideren assistere deltakerne til mer kunnskap slik at en så muligheter til å påvirke løsningen av egne problemer. Slik fikk sosialarbeideren også en rolle som igangsetter for en videre selvhhjelpsorganisering på lokalsamfunnsnivå.
Hovedutfordringen i en selvhjelpsorganisasjon er ikke å sentralisere, men å dele ansvar. Dette krever en struktur som hjelper medlemmene til å ivareta de oppgaver og roller de har påtatt seg. Med den positive erfaringen medlemmene av den opprinnelige gruppen hadde med seg, valgte en allerede fra starten å etablere mindre grupper. Da ønsker, behov og kompetanse varierte, ville en i utgangspunktet gi tilbud om deltakelse i grupper med ulikt innhold. Slik fikk en både organisasjonsutvalg (eksempelvis redaksjons-, informasjons- og medlemsmøteutvalg), samt aktivitetsgrupper med hobbypreg (eksempelvis tur-, svømme-, teater- og fotogruppe).
Sosialarbeideren hadde på dette tidspunktet også involvert i gruppen en sosionomstudent i praksis ved sykehuset. Denne hadde solid organisasjonserfaring og ble en viktig samarbeidspartner i planlegging og etablering av lokallaget. Gruppedeltakerne foreslo og forespurte ulike personer til styreverv. Blant annet ble en lokalpolitiker valgt inn i styret for å ivareta toveis informasjon mellom organisasjonen og det politiske miljøet i kommunen.
Videre skaffet en frivillige ressurspersoner uten brukererfaring til styret for å styrke lagsarbeidet. Sosionom og student deltok i diskusjoner rundt disse tema, men det var brukerne som i hovedsak tok initiativ til og gjennomførte denne rekrutteringen. En holdning det ble satt ord på, var også at en skulle søke å unngå fagpersoner som styremedlemmer, dette ut fra etablert tankegang om ekspertens styrende og potensielt makthavende posisjon.
Da interimstyret ble satt inn, besto detteav 12 deltakere, et utradisjonelt høyt antall med bakgrunn i brukernes erfaringer om at psykiske lidelser kan føre til sykdomsforfall i perioder. Den første etableringsfasen av en brukerorganisasjon var nå gjennomført. Selvbestemmelse, som også er er et element i den vedtatte fagetikken, kan i denne sammenheng være sammenfallende med brukerstyringsbegrepet. Sammen hadde en jobbet for brukermobilisering, -styrking og -medvirkning.
Gjennom samtaler, samvær og samhandling beveget en seg videre i og mot brukernes selvrealiserende engasjement, både på individ og gruppenivå. Sosionomens rolle ble utøvd i tråd med fagetiske retningslinjer, der selvrealisering også er et vedtatt prinsipp.
Tanker om stabilitet og flyt i organisasjonsarbeidet lå også til grunn for utvikling av en såkalt cellemodell. Detteinnebærer at i hver gruppe inngår et styremedlem, helst som deltaker, eventuelt som nær tilknytningsperson til styret. Som vist har en fra starten tenkt bredde, variasjon og innhold. Dette bygde på kunnskapen (og holdningen) om at mennesker med psykiske lidelser er like forskjellige som alle andre og trenger et tilsvarende mangfold. Ulike aktiviteter og grupper og ikke minst deling av ansvar og plikter skal legges til rette for at lokallaget kan bli en aktuell arena for flest mulig. For å vise at ansvarsfordeling og tilrettelegging for utnyttelse av brukernes ressurser er viktigere enn ildsjelprinsippet, ble larven eller «tusenbeinet» valgt som symbol for lokallaget.
På det tidspunktet brukergruppen ble en formell organisasjon, tegnet også sosionomen medlemskap, slik flere fagpersoner har gjort senere. De fleste av disse ønsker å støtte organisasjonen økonomisk og er passive medlemmer, men mottar viktig informasjon gjennom for eksempel medlemsbladet. Dette er informasjon som kan nyttes i det daglige virket innen det profesjonelle psykiatriske arbeidet. I den grad enkelte fagpersoner har engasjert seg direkte i lokallaget, har dette hovedsaklig vært innen organisasjonsutvalgene.
Det har ved flere anledninger vært samarbeid mellom brukerorganisasjonen og fagfeltet, for eksempel ved undervisning, konferanser og ulike arrangementer i forbindelse med den årlige Verdensdagen for psykisk helse. Sosionomen, som i utgangspunktet var gruppeleder, har i flere gruppesammenhenger blitt partner. En ledende tanke i denne samhandlingen er hentet fra sosialpsykiatrisk litteratur, og beskrivelsen av en «membranmodell»:
En trår til med ekstra ressurser når dette er nødvendig, og like viktig; en trår tilbake når hjelp ikke er nødvendig. Gjennom prosessen har sosionomen, som i utgangspunktet var gruppeleder, gjennom medlemskapet i flere gruppesammenhenger, blitt partner.
Odd Volden:
6. Inne i varmen
Etter den siste utskrivelsen begynner jeg å bruke de åpne dagene på det lokale kontaktsenteret, og jeg melder meg inn i Mental Helse. Jeg påtar meg raskt tillitsverv og andre oppgaver i MHS - tid er jo som regel det eneste man har nok av i en klienttilværelse.
Jeg har i de foregående årene skaffet meg bred pasient - og klienterfaring; jeg har hatt flere opphold på psykiatriske sengeposter, og jeg har vært på dagpost. Jeg har vært i individuell såvel som i gruppebasert poliklinisk behandling, og jeg har brukt både offentlige og private behandlingstjenester. Jeg har vært under behandling av almenleger, psykiatere, psykologer, sosionomer, sykepleiere, ergoterapeuter, fysioterapeuter og miljøarbeidere, jeg har - som en av mine medbrukere har uttrykt det - «blitt øvd på» av terapeuter som har jobbet «psykodynamisk», «gestaltorientert», «psykoanalytisk orientert» og «eklektisk». Jeg har vært sosialklient, klient på trygdekontor og på arbeidskontor - kort sagt har jeg i femten år vært utsatt for klassisk norsk att - og framføring, med mye hensikt, men mindre innsikt og oversikt.
Jeg blir derfor desto mer overrasket når jeg oppdager at jeg under paraplyen til MHS for første gang finner et handlingsrom som gjør at jegselv kan få lov til å øve meg på å leve et bærekraftig liv, og gjennom de påfølgende tre årene nærmest fråtser jeg i livgivende aktivitet: Foruten forskjellige tillitsverv deltar jeg i svømmegruppa, i redaksjonsutvalget og i studieutvalget, jeg er med og driver lørdagskafé, jeg får være med som foredragsholder på høgskolen, jeg deltar på konferanser, og mest av alt:
Hele tiden er jeg omgitt av mennesker som vet hva vanskelige liv handler om og som har en genuin interesse av å ha meg med på laget, ikke for at jeg skal prestere noe, men fordi vi bekrefter hverandre gjensidig og dermed gradvis svekker de betingelsene som ellers ville opprettholdt lidelsen.
Det å drive organisasjonsarbeid er krevende for noen og enhver, og det å drive en rasjonell organisasjon når man ikke alltid er like opplagt og rasjonell, er selvfølgelig enda mer krevende. Derfor har deltakelsen av såvel fagfolk som frivillige (inkludert politikere) i og rundt Mental Helse Sandnes vært avgjørende for det som er oppnådd:
Kari Skaarud:
7. Borger uten brukererfaring - i en brukerorganisasjon
I Mental Helse Sandnes har vi helt siden oppstarten lagt vekt på å få ikke-brukere til å være aktive medlemmer i lokallaget, og at styret og gruppene skal være en møteplass for brukere og ikke-brukere. En brukerkonferanse våren 2000 ga oss en mulighet til å finne ut hvordan medlemmene uten brukererfaring hadde opplevd å være aktive støttespillere i et lokallag av Mental Helse. Et av gruppearbeidene ble derfor brukt til å foreta en intervju-undersøkelse for å ta rede på ikke-brukernes erfaringer og refleksjoner over en del spørsmål som studieutvalget hadde forberedt på forhånd.
11 ikke-brukere ble intervjuet, og hensikten med dette gruppearbeidet var i hovedsak å dele tanker og erfaringer. Vi ønsket å gjennomføre en kvalitativ undersøkelse og valgte å innhente ikke - brukernes synspunkter gjennom gruppesamtaler. Intervjuene ble gjennomført i 3 omganger, for å unngå at det ble for mange intervjuobjekter i hver samtale. Vi var ikke ute etter konkrete svar på de spørsmålene som ble stilt. Det følgende gir en oversikt over spørsmålene, samt en komprimert oppsummering av erfaringer ikke-brukerne hadde gjort på godt og vondt:
Hvorfor er du medlem i Mental Helse Sandnes?
Alle ikke-brukere som deltok i undersøkelsen, hadde påtatt seg verv i lokallaget fordi de var blitt spurt direkte, enten av brukere eller av fagpersoner som de hadde vært i kontakt med i forskjellige sammenhenger. Begrunnelsene for at man hadde valgt å være aktiv i lokallaget var mange, og motivene varierte i forhold til livs- og arbeidssituasjonen. Familieforhold, noen var pårørende til barn med psykososiale problemer, gjorde at noen var spesielt interesserte i psykiatri.
Andre så det som nødvendig å holde seg orientert om det som skjer innen det psykiatriske fagfeltet på grunn av egen arbeidssituasjon. Selv om en del på tidspunktet for undersøkelsen ikke lenger var aktive i styret eller i grupper, så hadde alle valgt fortsatt å være medlemmer i lokallaget fordi man mente det var en viktig og spennende organisasjon. Mange ga uttrykk for at deres engasjement handler om solidaritet med medmennesker.
Hva synes du at du har lært ved å være medlem i Mental Helse Sandnes?
For mange var dette det første møtet med mennesker med psykiske lidelser, og det ble understreket av flere at den viktigste lærdommen var at brukerne er som folk flest. De er kompetente og ressurssterke på mange områder. Det er mye humor blant medlemmene i Mental Helse Sandnes, de er ikke redde for å sette ord på "galskapen", og det er både imponerende og befriende for ikke-brukere. Troen på betydningen av brukerorganisering for mennesker med psykiske lidelser har blitt bekreftet. Evner og ressurser utløses i et fellesskap.
Mange påpekte at brukermedvirkning kan være vanskelig, og det kan være lett å falle i en "omsorgs-/ansvars-overtagelses-grøft" for de som er ikke-brukere. De aller fleste hadde kjent på at egne liv har vært vanskelige, men gjennom møtet med MHS har en forstått at det er lett å bli stigmatisert som bruker av det psykiatriske tjenestetilbudet.
Kjenner du igjen noen av problemstillingene brukerne tar opp fra dine egne erfaringer?
Problemstillingene er kjente både for oss både som privatpersoner og fra arbeidslivet. Møtet med "systemet" kan være tungt om du er bruker eller ikke-bruker. Det ble beskrevet flere eksempler fra arbeidskontor, skolevesen og fra sykehus. Det går også an å bli utslitt på sykehuset når man har en somatisk sykdom, som en av de intervjuede uttrykte det. De fleste mente at det er strevsomt for alle å forholde seg til kravene fra arbeidslivet. Det ble videre påpekt at de bildene media forer oss med av det vellykkede livet, kan gjøre negative ting med oss, uansett hvem vi er og hvilken historie vi har.
De samme følelsene som brukerne beskriver om manglende mestring av egne liv, var kjente, men følelsene for ikke-brukerne har kanskje ikke den samme intensitet og er nok heller ikke så nedbrytende. En fagperson sa at alle nok kan kjenne på frustrasjonen ved ikke å bli forstått i hjelpeapparatet, og på manglende verdsetting av eget arbeid eller arbeidsområde.
Hva er de viktigste utfordringene for Mental Helse Sandnes slik du ser det?
Her var oppfatningene noe delte. De mest praktisk orienterte mente at det aller viktigste for MHS nå var å få "huset vårt" i orden og få flere medlemmer, mens andre hadde fokus på organisasjonens indre liv. Det er helt nødvendig å få til en bedre kommunikasjon mellom de tillitsvalgte/styret og de andre medlemmene i MHS. Dette gjelder begge veier. Medlemmene må få større anledning til å påvirke de valg som tas i deres egen organisasjon. Når et eget, brukerstyrt senter skal bygges opp, må det være medlemmenes interesser og ønsker som blir retningsgivende.
Det er viktig å profilere seg i kommunen vår som en brukerstyrt organisasjon, som det er naturlig å ta med i alle prosesser der det psykiatriske tjenestetilbudet drøftes eller planlegges. Det er ikke minst viktig å styrke medlemmenes / brukernes kompetanse og tilrettelegge slik at de selv kan tale sin egen sak i sosialpolitiske spørsmål.
Hva er de viktigste utfordringene for psykiatrien slik du ser det?
Alminneliggjøring og mer åpenhet om psykiske lidelser. Staten og kommunene må holde de løftene som er gitt om flere ressurser til psykiatrien for de neste årene. Representanter for psykiatrien må bestrebe seg på å være i direkte samarbeide med brukerorganisasjonene / lokallagene. Behandlingstilbudet til de som har de tyngste lidelsene må styrkes. Psykiatrien har en stor utfordring når det gjelder å utvikle bedre samarbeide med familiene og jobbe etter prinsippene om sosialt nettverksarbeid.
Kan det av og til være vanskelig å være "ikke-bruker" i en brukerorganisasjon, og i tilfelle hvorfor?
Refleksjoner og problemstillinger rundt begrepene "bruker og ikke-bruker" og "stabil og ustabil" ble tatt opp. Alle følte et visst ubehag ved å benytte disse tilstandsbeskrivelsene, som man oppfattet markerte en ikke ønsket avstand mellom medlemmene i organisasjonen; det blir et "dere og oss". De fleste syntes at ting hadde vært vanskeligst i starten fordi man da hadde vært usikker på hva medlemmene / brukerne tålte, og hvilke krav man kunne stille.
Å være bevisst på sin egne rolle i organisasjonen kunne også være vanskelig. Det er lett å overta ansvar når man får det rettet mot seg. De fleste følte at det ble forventet mye av seg som ikke-bruker, og at det kan være vanskelig å sette grenser. «Det er nødvendig å si fra at selv om en ikke er psykisk syk, så kan en kjenne seg sliten og kjenne på begrensninger», var det en som sa. Flere var bevisste på at det av og til kunne være vanskelig å ta opp ting i retningsgivende og korrigerende hensikt uten å få en slags autoritet som man ikke ønsker å ha i organisasjonen.
8. Fra bruker til borger
Hvordan skal brukeren komme seg videre i livet etter at den hardeste stormen forhåpentligvis er ridd av? Foruten et adekvat behandlingstilbud er det mest basale selvsagt en tilfredsstillende bolig, en anstendig økonomi og tilknytning til et sosialt nettverk. På systemnivå er det viktig at lokalsamfunnspsykiatrien ikke igangsetter eller vedlikeholder klientifisering. Seksjon psykiatri i Sandnes kommune har hatt en tydelig ideologi på at de ikke ønsker å gjøre folk til «kommunale pasienter». De neste svarene er derimot ikke «arbeid», «dagaktivitet» og «kulturtilbud». Begrepene fanger oss og fører oss lett vill, og dersom vi blir for konkrete for fort, så står vi i fare for å miste perspektivet.
Ved siden av bolig, økonomi og nettverk trenger vi alle et handlingsrom, og i dette handlingsrommet finnes det elementer, samtidig som bevegelser - konkrete ogabstrakte- finner sted. Det å skulle begynne på nytt etter et alvorlig sammenbrudd og forsøke å skape et bærekraftig liv vil i mange tilfeller også handle om en tildels kraftig reorientering i forhold til flere av de fundamentale byggesteinene i livet, det være seg familie, bolig, nettverk, arbeid, utdanning, fritidsysler og eksistensielle standpunkter.
(Når vi her har lagt elementer som bolig, økonomi og nettverk utenfor handlingsrommet, er det mer pedagogisk og ideologisk enn teoretisk motivert: Enhver som har deltatt i en rehabiliteringsprosess, det være seg som bruker, pårørende eller fagperson, vil vite at kampen for og arbeidet med disse elementene påvirker handlingsrommet kanskje sterkere enn noe annet).
Vi mener at reorienteringsprosessen er for lite vektlagt, og vår påstand er at alt for mye sosialt arbeid har handlet om sosialarbeiderens kamp for å stable på beina elementer og alt for mye «psykoterapi» har handlet om terapeutens behov for «å forstå» (abstrakte) bevegelser. Det faglig holdbare fokus må etter vårt skjønn være at man tilrettelegger et handlingsrom som gjør det mulig for brukeren å justere såvel elementer som bevegelser.
Dette betinger blant annet at hovedfokuset hverken legges «inne i» individet eller på kortsiktige rehabiliteringsresultater, men på miljøbetingelser som både tar hensyn til individets og samfunnets behov, og vi har vanskelig for å se noe redskap som møter disse betingelsene bedre enn enfrivillig organisasjon.
Og for ordens skyld: Det betyr ikke at for eksempel et lokallag av Mental Helse Norge skal erstatte behandlere, psykiatriske sykepleiere, sosialarbeidere, støttekontakter, dagsentra, arbeidstrening og arbeidstiltak, kulturtilbud eller andre tjenester i første og annen linje, det betyr derimot at det å bidra til etablering, utvikling og vedlikehold av et brukerlokallag bør være en like opplagt oppgave for kommune og fylkeskommune som de andre oppgavene vi har nevnt, og det betyr at offentlig innsats på alle nivå også må evalueres i forhold til hva innsatsen utløser av denne typen brukerinitiativ.
Slik vi ser det, følger Mental Helse Sandnes (MHS) - både som idé og realitet - mange av de sentrale føringene som ligger i bunnen av psykiatrireformen:
1. MHS fungerer både rehabiliterende og (sekundært og tertiært) forebyggende.
2. MHS fungerer integrerende og normaliserende.
3. MHS gir rom for utvikling av en gyldig brukerkultur og -kompetanse.
4. MHS bidrar til at brukerne kan inneha en verdig rolle i reformspillet.
5. MHS bidrar vesentlig til brukerens mulighet til å gjenvinne status som borger.
Denne artikkelen bygger i stor grad på dokumentasjon og erfaringer fra en intern brukerkonferanse arrangert av studieutvalget i Mental Helse Sandnes våren 2000, med støtte fra den lokale forskningsstiftelsen Sinnelaget. Vi opplevde engasjementet og styrken i den konferansen som så overveldende at vi ønsket å redegjøre for det arbeidet som har vært lagt ned i og rundt Mental Helse Sandnes, slik at dette eventuelt kan komme flere til gode. Vi ser det slik at modellen (og tenkningen som ligger til grunn) enkelt kan tilpasses varierende lokale forhold, og den burde også være lett å implementere i allerede eksisterende lokallag, dersom noen av disse skulle ønske det.
Det å måtte erkjenne at ens egen subjektive virkelighet kolliderer med andre personers og gruppers subjektive virkeligheter, kan være skremmende og smertefullt for et menneske å oppleve. I solidaritet med dem som har hatt - og kommer til å få - slike erfaringer, har vi valgt å la våre stemmer lyde både sammen og hver for seg i denne artikkelen. Vi kan aldri helt unnslippe smerten ved å måtte tilpasse våre egne uttrykk til andres uttrykk, men vi kan skape arenaer som gjør det mulig å redusere smerten - og etterhvert kanskje overse den. Det er dette som er den store utfordringen for oss som spiller reformspillet.
Litteratur:
Fyrand, L. "Sosialt nettverk. Teori og praksis". Tano 1995
Payne, M. "Modern social work theory. A critical introduction". The Macmillan Press Ltd., 1993.
Andersen,C. "Sosialpsykiatri for socialarbeidere". Dansk Socialrådgiverforening. Socialpolitisk Forlag, 1994.
Markussen,E.(red) "Menneskeverd, funksjonshemmet i Norge". Ad Notam, 1994.
Lingås, L.G. "Etikk og verdivalg i helse- og sosialfag". Universitetsforlaget/Oslo, 1994.
Freire, P. «De undertryktes pædagogik». Kbh., Chr. Ejier, 1993
Dalgard, O. S. og Sørensen, T., red. « Sosialt nettverk og psykisk helse». Oslo, TANO, 1988.
Sandnesmodellen for lokal brukerorganisering - noen sentrale punkter
Odd Volden
Noen forutsetninger for bærekraftig lokal brukerorganisering:
1. En lokalsamfunnspsykiatri som ikke gjør folk mer hjelpeavhengige enn de trenger å være og som i størst mulig grad virker etter prinsippet om at "bruker hjelper bruker".
2. Fagfolk (i første- og annenlinje) som har kunnskap om og interesse for nettverksperspektiv, nettverksbygging, organisasjonsutvikling og frivillige organisasjoners betydning for identitetsskaping.
3. Lokalpolitikere som er inneforstått med det demokratiske underskuddet som funksjonshemming generelt og psykiske lidelser spesielt medfører.
4. Andre personer i lokalsamfunnet som ser det som en viktig oppgave å bidra til integrering av mennesker i utsatte posisjoner.
5. For alle deltakerne gjelder det at det å omgåes mennesker med psykiske lidelser representerer en verdi i seg selv.
6. De ansatte i lokalsamfunnspsykiatrien må skjønne at det er frigjøring av brukernes kreativitet som er hovedmålet. De ansattes kreativitet er primært et middel til å nå dette målet.
7. Et viktig kriterium for evaluering av de offentlige tjenestene i lokalmiljøet må være i hvilken grad de utløser brukerinitiativ.
8. Brukerinitiativ skal utløse økonomisk støtte, i form av midler til å gjennomføre planlagte aktiviteter, til adekvate lokaler og eventuelt til nødvendige stillinger.
Hovedtrekkene i selve modellen:
1. Et stort styre som ikke blir beslutningsudyktig og mister initiativ selv om noen av medlemmene er fraværende for en periode.
2. I styret bør det til enhver tid sitte minst en person med gode kontakter inn i det politiske miljø i kommunen.
3. Dersom det er få brukere som kan eller vil sitte i et styre, må noen andre tre inn, for eksempel lokale ressurspersoner. I Sandnes har man søkt å unngå fagfolk i styret (til gjengjeld har fagfolk bidratt mye i utvalg og på andre måter), men dette er selvfølgelig noe som må vurderes i hvert enkelt lokalmiljø.
4. Både fagfolk og andre deltakere uten brukererfaring må være bevisste på at de skal trå til når det trengs og innta en mer tilbaketrukket rolle når brukerne selv klarer oppgavene.
5. Både individuell og organisatorisk utvikling skjer best gjennom aktivitet i oversiktelige grupper. Når medlemstallet tilsier det, er det derfor viktig at en søker å få igang grupper som møtes med jevne mellomrom (medlemsmøtekomité, studieutvalg, svømmegruppe, litteraturgruppe, fotogruppe, redaksjonsutvalg, turgruppe, etc.) Det offentlige har ikke monopol på å drive rehabiliterende virksomhet.
6. Det er fordelaktig om undergruppene har en representant i styret.
7. Leder og nestleder i styret skal ha regelmessige samarbeidsmøter med ledelsen i den kommunale psykiatrien - f.eks. hver 6. uke.
8. Det er et kommunalt ansvar å bidra til å etablere, utvikle og vedlikeholde brukerlokallag for mennesker med psykiske lidelser.
Noen forhold i hjelpeapparatet som motvirker antistigmatisering
De følgende seks punktene er tatt ut av et foredrag jeg holdt under Schizofrenidagene i Stavanger 12. november 2001:
1. Stigmatiserende teori- og språkbruk. Journalister og publikum vasser rundt i en språktåke som den akademiske og profesjonelle psykiatrien må ta det fulle og hele ansvaret for å ha frembragt og vedlikeholdt.
2. Relatert til punkt en er den manglende deltakelse i den offentlige debatt omkring fordommer og tabuisering. Vi opplever nesten daglig at media bruker kvasimedisinske begreper med tilnærmet null forklaringsverdi og relevans, mens fagfolkene forholder seg helt tause.
3. Også relatert til punkt en er den unødvendige sykeliggjøringen (medikaliseringen).Vi støtter tidlig intervensjon, det vi er i mot er den iboende globaliseringen i diagnoser, fagterminologi, profesjonsfordeling og tjenestetilbud. Vi vil ha beskrivelser og tiltak som er "to the point" - og vi vil ha oss frabedt halvkvalifisert synsing. Gi oss dine erfaringer og la oss slippe standardløsninger som ikke treffer noen av oss.
4. Den strukturelle medisinske logikk i hele behandlings-og hjelpeapparatet. Deler av aktiviteten i DPS-er og kommuner minner allerede i dag mer om folkehøyskoler enn sykehus, og i det perspektivet bør vi få en ny gjennomgang av virksomhetsdefinering og personellbruk på forskjellige nivåer.
5. Sårheten hos de ansatte i psykiatrien og deres eiendomsforhold til arbeidet for bedre psykisk helse. Dette gjør det unødvendig vanskelig for oss brukere å medvirke reelt. Vi føler at vi svikter de ansatte hvis vi er for kritiske, hvilket igjen lett fører til at vi i beste fall opplever omsorgsforsøkene som rørende, i verste fall som overgrep.
6. Med øket utdannelsesnivå i befolkningen, øket brukermedvirkning og øket alminneliggjøring vil stadig flere av brukerne nærme seg fagfolkene faglig. Dette må sees på som en ressurs, ikke som en trussel.
Arkivert side (interne linker er inaktive)
(Sist oppdatert 5. februar 2000)
Odd Volden ønsker nye og gamle gjester velkommen til
Meg og Lønnassen
En notorisk upålitelig hjemmeside.
Meg og Lønnassen administreres inntil videre av redaksjonsassistent Lønnassen, noe som i en periode antakelig vil medføre forutsigbarhet på nivå med NSB og Fotballklubben Viking.
Alternativer:
- Legg siden blant dine favoritter og klikk deg tilbake til det du egentlig holdt på med
- Ta kontakt med noen som du tror kjeder seg enda mer enn du gjør.
- Ta turen innom Petiter - småstykker som vekselvis tar rotta på Sandnes og Sandnes på pulsen.
Er du her ennå? Hekta på Sanniss, seie du? Då e der vel ikkje någen aen rå enn å senda deg nettveien gjønå "Porten til Jærens forjettede land", så det hette i bysangen. God tur og ha det bra - elle så me seie i Sandnes: Na - na!
Hæ? E du kje fornødde ennå? Grævligt ver, seie du? Ja, ja, då får eg senda deg øve te an Jan. God tur igjen, og husk solkremen!
http://www.islandstrolling.com